1.-21. februar 2016 har vært noen historiske uker. Den største aksjonen med sivil ulydighet siden aksjonene mot utbygging av Altavassdraget i 1981. Den lille bygden Vevring i Naustdal kommune har vært arena for en kamp mellom allmuen og adelen.
Av: Reidar Staalesen, meget bekymret borger
Jeg reiste selv til Vevring og Engebøfjellet nå i helgen. Først og fremst for å støtte aksjonistene, men og for å delta på demonstrasjonen som skulle være. Da jeg kom opp på fjellet, så boreriggene og deponiområdet, samt snakket med aksjonistene, tok jeg et valg. Jeg skulle aksjonere mot et overgrep mot dagens og fremtidens ressurser.
Å velge å gå til det steget sivil ulydighet faktisk er, var ikke enkelt, men når vi er sviktet av politikere og et selskap som selvfølgelig kun er ute etter profitt, da krever det drastiske virkemidler. Gjennom en ikkevoldelig protest som forhindrer en korttenkt og ikke fremtidsrettet måte å drive næring på, klarte vi å stoppe boringen i fem timer. For meg var Grunnlovens paragraf 112 hovedårsaken til min protest.
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger».
I ettertid ser vi at Nordic Mining vil gå til privat søksmål mot hver enkelt av demonstrantene for å dekke inn tapt fortjeneste. Når skal vi våkne? Når skal vi begynne det grønne skiftet? Om 50 år når fjellet er borte og fjorden er ødelagt?
Saken er godt kjent gjennom media, faglige uttalelser og utallige protester. Og lørdag 20. februar kom gruven et skritt nærmere realitet da de fikk godkjent utslippsløyve av Kongen i Statsråd.
Nordic Mining har startet forundersøkelsene av Engebøfjellet, der de borer etter mineralet rutil. Fjellet mineralet forekommer i, skal forkortes nokså drastisk, og slam fra gruvearbeidet skal dumpes i Førdefjorden. 11 tonn i minuttet i 50 år!
Natur og Ungdom har i disse ukene satt Vevring på kartet. De har vist at de ikke finner seg i at man risikerer en frisk fjord mot gruvedrift til stor, økonomisk fordel for en håndfull personer i et aksjeselskap fra Aker Brygge. De har selvsagt aksjonærer som vil kunne tjene på dette også, men i det store og hele bildet, er vi villig til å satse miljøet vårt for økonomisk fortjeneste? Midt i det «grønne» skiftet?
Aksjonistene fra Natur og Ungdom har i hovedsak bestått av unge mennesker som skal vokse opp og leve med denne fjorden og fremtidige fjorder med tilsvarende deponier. For det kommer garantert flere slike saker, vi vet allerede om Repparfjorden. Er det fremtidige generasjoners natur, med fjorder der produksjonsevne og mangfold bevares, vi skal gamble med? Hvorfor er Norge et land som fremdeles ser på deponering av gruveslam i sitt eget matfat som en akseptabel fremgangsmåte?
Kysten, havet og fjordene våre er og har vært vårt livsgrunnlag. Vann er fortrinnet vårt. Hvorfor skal vi gamble med det sikreste vi har? Oljen vil ta slutt, er det gruvedrift som skal bli vår nye arvesynd?
Førdefjorden er en nasjonal laksefjord, elvene her har et innsig av fisk på sommer og høst, samt smoltutvandring på våren. Hva vil 11 tonn slam i minuttet ha av virkning på laks og sjøørret?
Direktoratet for naturforvaltning (DN) støttet fiskeridirektoratet sin innsigelse mot fjorddeponi:
Førdefjorden har i dag rene bunnsedimenter, en rik bunnfauna, koraller, svamper, viktige gytefelt og oppvekstområder (ålegrasenger) for kysttorsk, gyteområder for kveite, breiflabb og sild, truede dypvannsfiskearter og tilhørende vassdrag med elvemusling og kritisk truet ål. I deponiområdet vil tiltaket ha betydelige negative konsekvenser for en rekke av disse artene og naturtypene. Havforskningsinstituttet konkluderer at prosjektet representerer en ikke bærekraftig bruk av fjordøkosystemet og at det derfor ikke bør realiseres. Direktoratet for Naturforvaltning, Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet med flere blir altså ikke hørt.
I Dagbladet 20. april i fjor kunne man lese om den britiske marinbiologen Callum Roberts sterke skepsis til å deponere gruveavfall i fjorder. Til motsvar får vi et håpløst svar fra direktøren i Nordic Mining: «Jeg er ingen marinbiolog, men basert på de studiene vi har gjort, vil jeg si at marinbiologene tar feil».
Hvordan kan vi godta dette?
Tilbake i Vevring er en fortvilet bygd, men de har støtte hos mange. Vi er et flertall som er imot fjorddeponi i Førdefjorden og andre fjorder. Ikke la politiske vedtak som ikke tar hensyn til miljøet og en bærekraftig bruk av ressurser vinne over folket. Det har vi ikke råd til!
I Kjersti Sandviks nye bok om oppdrettsnæringen, «Under Overflaten», leste jeg i innledningen et dikt. Det passer utmerket for fjorddeponisaken også:
Dør fisk
Dør fugl
Dør furu
Dør folk
– Harald Sverdrup