Hvordan fiske Rognkjeks? Art nummer 41 / 52

Mye morsomt i småbåthavner!

28. april dro jeg og Leif, Andreas, Irvin og Marius på tur til Åkrafjorden i Etne kommune i Hordaland. Målet var nye arter og nye perser på de slagene vi kunne få det på. På dag 2 (29. april) kunne jeg dra opp art nummer 38 i «52-52»; hågjel. Deretter fikk jeg hovedmålet mitt for turen, art 39 i «52-52» og art nummer 88 på min egen artsliste; blålange. På dag 3 kom agntyv nummer en på dypt vann, svarthå som art nummer 40.

Mens svarthåen ble konstatert å være i området, kom Irvin også putrende inn ute fra fjorden etter et lengre pass ute på dypt vann, og vi tøffet i samlet flokk tilbake til havna. Der disket Leif opp med elgkarbonader fra min fryser, mens Andreas og jeg renset dagens fangst på brygga. Og jeg stakk meg noe vederstyggelig på en lusuer.

Så hadde vi kommet til turens siste dag, tirsdag 1. mai, og nå viste været seg fra sin beste side. Som vanlig når man skal dra. Dermed ble det en drøyere dag enn først planlagt for de andre gutta, for man vil jo ikke gjerne reise fra en plass når forholdene er gode.

Leif og jeg hadde uansett planlagt å fiske en del denne siste dagen. Strategien var klar: nå skulle det satses på at Leif skulle få brungylt på artslista si, og når den (forhåpentligvis) var i boks, skulle vi fiske på dypt vann. Jeg fikk imidlertid store problemer med motivasjonen for denne planen da Irvin spottet en rognkjeks som gikk og surret inne i havna. Jeg mangler arten, og dermed bare MÅTTE jeg prøve litt på den før vi dro utpå. Men den ville ikke. Den var i grunn ikke interessert i reka i det hele tatt, og ség etter hvert under brygga. Og jeg måtte til slutt rive meg fra, og sette meg i båten der Leif satt og ventet.

Vi kjørte først til plassen fra den første dagen der vi hadde fått noen blåstål, og fikk raskt en til. Når vi nå lå rolig og ikke drev så fikk vi avklart dypet på plassen, og det var faktisk ikke mer enn 25-30 meter. Det er litt grunt for brungylt, som gjerne finnes på 30-100 meters dyp. De gyltene de andre gutta hadde fått i løpet av turen hadde for det meste blitt tatt på 50-60 meters dyp, så jeg gransket litt kart og kjørte noen hundre meter til langs land. Der var det en ganske bratt fjellkant som gikk ned i vannet, og ut fra høydekotene på sjøkartet så det ut til å være en ganske bratt skråning som fortsatte nedover i vannet.

Etter litt justering slapp vi ned, og klokket inn et dyp på 75 meter. Og så nappet det hos meg – tre ganger dro jeg bom, før det ble stille. Deretter var det Leif sin tur, men han satte kroken i fisken på første forsøk. Spenningen steg under oppsveiving, men snart lå en brungylt på 75 gram og sprellet i overflaten. Artsjegerstillingen var igjen satt til uavgjort: 88-88. Leif humret fornøyd; «endelig, den satt langt inne».

Brungylt på 75 gram 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

GPS’en sa snart at vi hadde drevet av området med cirka 50 meter, så vi kjørte tilbake igjen for et nytt dropp. Snart hadde jeg to nye napp, men intet satte seg på kroken, og så drev vi av igjen. Vi prøvde tre-fire drift til over området, men det ble ikke mer enn ett napp til på meg. Fisken ville bare ikke sitte på kroken.

Da lot vi brungylt være brungylt. Leif hadde jo fått sin nye art og jeg hadde den fra før, så dermed kikket jeg på kart igjen, og vi kjørte ut til et område der jeg mente det burde være cirka 450 meter dypt. Vi rigget opp med grøvre utstyr, dog med noen reker som opphengere i håp om noen spennende arter, og slapp ned. 441 meter sto det på telleren til Leif da han nådde bunnen. Og null avdrift. To 350-grams søkker fungerte effektivt som dregg nå som det var vindstille, så det var bare å legge seg tilbake i båten og nyte sola.

Speilblank fjord 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det tok vel en knapp time før det begynte å smånappe hos meg, og da jeg omsider slo til satt noe tungt på kroken. Dessverre falt det av etter noen få runder på snella. Så var det Leif sin tur, tre-fire ganger hadde han en fisk som dro av gårde og ikke satt da han gjorde tilslag. Men til slutt satt fisken. Etter en lang tur opp kunne han notere seg for sin tredje blålange for turen, og denne gangen på 1750 gram. Med på lasset hang takkelet mitt i en salig vase. I dag blåste det altså for lite….

Når man fisker såpass dypt er det en nemlig fordel med litt strøm eller vind slik at man får strukket snørene bak båten. Dermed reduseres risikoen for at snørene krysses. Det bør imidlertid heller ikke være for mye strøm eller vind…

Etter enda en kryssing av snører, og totalt 2-3 timers fiske, ble vi kvitt snørekrysseproblemet. Da kom den elendige vinden igjen. Og det var tydeligvis ingen mellomting for vinden her – snart blåste det igjen slik at det gikk skumtopper på bølgene. Klokka begynte å nærme seg 1600, så vi bestemte oss for å avslutte fisket.

Vel i land ble vi møtt av Andreas og Marius, som hadde pakket ut i bilen og var klare for avreise. Marius hadde brukt dagen på mikromeite inne i havna, mens Andreas hadde fisket med Irvin på dypt vann. Det hadde kun blitt en blålange på dypvannsfisket, mens Marius fornøyd hadde kunnet notere seg for to nye arter: bergkutling og rognkjeks.

Rognkjeksen han hadde fått var ikke den samme som jeg hadde sett på morgenen, men derimot en annen fisk som sto 5 meter innenfor moloen som skjermet havna. Der sto den nede i mellom noen store steiner sammen med en annen rognkjeks, og voktet egg eller noe sånt. Jeg ble med gutta ut på moloen, og der var sannelig rognkjeksene fortsatt. Etter å ha sagt god hjemreise til gutta, beinet jeg opp i bilen for den lette stanga jeg hadde der. Jeg hev vekt, veienett, kamera og diverse småutstyr i ei kasse og skyndte meg tilbake til moloen. På vei ut så jeg at den havna som for noen dager siden var tom for fisk, nå var smekk full av forskjellige gylter, noen torskefisker og en stor stim med storsil. Enda en art jeg manglet.

Jeg var gira som søren på muligheten for en ny art, men holdt hodet kaldt og tok meg god tid til å knyte et passende takkel med passende krok ut fra hvor de sto og hvor store de så ut. Deretter satte jeg på en rekebit og lempet uti. Første kastet var ikke helt treff, men selv om jeg bommet på fiskene med en meter så jeg at rognkjeksen steg ut av hullet mellom steinene og åpenbart var interessert i hva som falt til bunnen. Neste kast var helt bom, så jeg sveivet raskt inn igjen. Det tredje kastet traff bare en halvmeter unna, og nå steg rognkjeksen opp og var ganske nær agnet før det falt ned i en masse alger, og jeg måtte sveive inn.

Det fjerde kastet traff perfekt og reka landet på en stein bare 30 cm unna hullet de to fiskene sto i. Rognkjeksen steg ut av gropa mellom steinene, og kom så mellom meg og rekebiten. Jeg så dog at den tippet halen opp og hodet ned for å ta agnet, og så svingte den ut til høyre igjen, og rekebiten lå ikke der lenger. Jeg satte tilslag.

Huuui, den satt. Den skjente utover til siden, og jeg sveivet inn. Jeg regnet med at det å lande en klump med finner skulle bli lett match, men jaggu kunne ikke rognkjeksen svømme også gitt. Hvem skulle trodd det? Først et lite utras, så et litt større, og da jeg hadde håven uti og nesten skulle håve den så dro den ut to meter snøre igjen! OK, jeg hadde en lettspinnstang type ekstra lett, men dog. Det var nok til at jeg rakk å bli litt nervøs for at den skulle falle av, før jeg omsider fikk rognkjeksen over håvkanten og art nummer 89 for min del var i boks. Og dermed også art nummer 41 i «52-52»!

ART 41 Rognkjeks 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jeg veide fisken til 720 gram og så tok jeg mange bilder, før jeg fant ut at det nå var på tide å sette den ut igjen. Vel i vannet snurret den forvirret rundt i ring 3-4 ganger før den skjøt fart rett mot meg som for å ta igjen. Naturlig nok så det litt komisk ut, og mindre komisk ble det ikke av at alt den lyktes med da den nådde vannflata var å få snuta tre centimeter opp av vannet før den skled tilbake og gjemte seg under ei tangklase.

Og der sto Leif nydusjet på terrassen på huset. Jeg ropte selvfølgelig 89-88!

Senere fiske av arten:

Nå var selvfølgelig Leif også gira på å få rognkjeks, så vi gikk litt på leting langs brygga for å se etter om vi fant noen flere. Den jeg akkurat hadde fisket opp var snart tilbake hos sin make, men hadde ikke lyst på mer reke. Ikke så merkelig, kanskje? Å blir lurt to ganger på en dag fikk kanskje holde?

Vi fant faktisk en fisk til. Den manøvrerte frem og tilbake langs en begrodd vaier som gikk fra brygga og til forankringen på bunnen. Leif ga seg ut på balansekunster for å komme i posisjon.

Leif på rognkjeksjakt 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Men fisken var av det sære slaget. Den var fremme og kikket på rekebiten Leif prøvde å friste den med sikkert ti ganger, men var ikke nærmere enn å dytte på søkkene ved et par anledninger.

Rognkjeksen står her rett under rekebiten og kikker på den, men snur igjen 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så når det etter hvert begynte å blåse også inne i havna var det bare å pakke sammen, og reise hjemover. Og siden da har jeg holdt meg i ferskvann.

Om rognkjeks

Rognkjeksen var et artig bekjentskap, må jeg si. Jeg hadde på forhånd et håp om å få sjansen til å fiske på en slik, da de ofte finnes inne i småbåthavner og på grunnere vann på våren i forbindelse med gyting. Resten av året er de nemlig ute og svømmer i de frie vannmasser i havet, og da er de ikke så lette å komme i kontakt med. Det var åpenbart at den fisken som passet på sin make var mye mer på hugget enn de andre fiskene som gikk enkeltvis inne i havna. Siden den var opptatt med å passe på var jeg også nøye med å lempe ut fisken så nært der den hadde stått som mulig.

Reka trygt plassert i munnen 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Artig type 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Fisken jeg fikk var en hann, altså det som kalles en rognkall. Den blir opptil 30 cm lang, mens hunnen (rognkjeksen) er den som blir størst – opptil 60 cm. Den som sto mellom steinene var dog langt fra i den størrelsesklassen – den var nesten mindre enn rognkjeksen jeg fikk. Rognkallen får oransje buk i gytetiden, mens hunnen er blågrå.

Rognkjeks 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Begge de andre rognkjeksene vi så svømme rundt for seg selv under bryggene var hanner. Den jeg fikk passet på sin make og eggene, og det gjør den til de klekker – det var derfor den var såpass mye mer aggressiv enn de andre hannene.

Et artig trekk ved rognkjeksen er den store sugeskiva den har under buken. Med den setter den seg fast på steiner og slapper av (eller hva nå den gjør…).

Her synes sugeorganet på undersiden godt 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Rognkjeksen er neppe mulig å forveksle med noen andre arter langs kysten vår. Dog finnes det tre andre arter i rognkjeksfamilien registrert i norske farvann. De er kun påvist på dypere vann i nordområdene og er ikke mer enn maksimalt 15 cm lange. Det er ikke overraskende ikke registrert norgesrekord på noen av disse, så det er bare å komme seg ut og jakte på de. Lykke til! (det trengs i så fall…).

Norgesrekorden på rognkjeks er massiv: 8635 gram og tatt i 2004 – den er verdt å linke opp til: http://www.klikk.no/produkthjemmesider/villmarksliv/article628209.ece

En specimenfisk (ordentlig stor fisk) i hht. NM Sportsfiske skal veie 2000 gram eller mer, så det sier litt. Og massiv er også et ord jeg brukte om fisken jeg fikk – den var overraskende tung i forhold til det den så ut til å veie.

Rognkjeksen (i alle fall hannen) er spiselig, men hvem vil vel spise en fisk som man fikk på kroken bare fordi den passet på sitt avkom? Den fiskes dog i ganske store kvanta langs kysten for rogna sin skyld – hvert år tas det opp nok rognkjeks til at det leveres 600-800 tonn rognkjeksrogn fra den norske fiskeflåten.

Fiskipedia har ennå ikke registrert noen tekst på rognkjeks.

Ukens apropos

Mye morsomt i småbåthavner.

Er man artsjeger kommer man ikke utenom å kravle rundt og kikke ned i vannet fra brygger, kaier og lignende. En rekke arter trives på slike plasser, og i mange tilfeller kan man se fiskene før man eventuelt fisker på de.

Her er det mange potensielle gjemmesteder for en liten fisk 29-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og greit – ser man bort fra gyltefiske så er det ikke så mange av disse artene som gir noen stor fight. De minste artene er det i grunn utfordring nok å finne en krok som er liten nok til. Men du verden så flotte mange av disse småfiskene er, og bare det er mer enn nok for meg til å prøve meg etter de inne i mellom. Noen er aktive om dagen, andre lokkes til lys på bryggekanten når det blir mørkt, mens andre igjen liker kun at det er mørkt.

På dagtid er det gjerne gyltene som dominerer. Du kan fange både blåstål, grønngylt, gressgylt, berggylt og bergnebb på bryggekanten.

Blåstål 205g 18.08.06 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Stingsild kan stå i store stimer i havner. Rognkjeksen er nevnt over. Diverse kutlinger holder også koken på dagtid, fra de bittesmå tang-, berg- og sandkutlingene, til den største kutlingen vi har: svartkutling. Sistnevnte biter dog også til en viss grad i mørket.

Sandkutlinger og Bergkutling 09.12.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Tangkutling 1.1g-5cm 09.12.07 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Arter som liker både lys og mørke er den tidligere nevnte svartkutlingen, sammen med torskefisker, tangstikling, tangsprell og nålefisker. Tangsprellen er en artig sak.

Tangsprell 18.1g-18cm 03.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Tangstiklingen og nålefiskene er noen av de vanskeligste man kan gi seg til å forsøke å lure på krok. Tangstiklingen er ille nok (den holdt på å drive meg til vanvidd før jeg fikk den), men enda verre er nålefiskene – jeg har fremdeles ikke klart å lure noen av disse til å ta agnet mitt skikkelig nok.

Tangstikling 3.3g-10.5cm 10.10.10 (Foto: Leif Andersen).

Nålefisken under prøvde både jeg og Leif og lure på krok i nærmere en time, men til slutt ga vi opp og fanget den med håv slik at jeg i alle fall fikk noen bilder av arten.

Stor Kantnål 03.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og i mørket dukker også fisker som ulker og ålekvabber opp fra sine skjulesteder, selv om denne dvergulka lot seg lure på dagen (den sto dog i en fjellsprekk under ei brygge).

Dvergulke 31.7g-12.5cm 03.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så for den som vil utvide artslista si og/eller bare finne ut mer om hvilke fisker som finnes i havet, er det bare å gå til anskaffelse av kroker og snører som fungerer til fiske etter småtasser. Du kan lese mer om dette under ukens apropos (mikromeite) på art 13 – svartkutling.

Siden sist

Så ble det sommer!!! Søndag 20. mai tok jeg en tur til samme vann jeg hadde vært i med ungene dagen før (se siden sist på forrige art), men nå skulle jeg sjekke ut mulighetene for storfisk i vannet. Jeg skjønte etter hvert at vannet hadde blitt rammet av fiskedød for 3-4 vintre siden, for det fantes ikke større fisk i det hele tatt. Selv om vannet bunnfryser kommer det ny fisk fra et nærliggende vann. Men art nummer 46 kom på land i det minste, i tillegg til en liten forbedring av bestenoteringen i «52-52» på art 42.

Neste tur gikk etter stor vederbuk tirsdag 22. mai, men det ble kun mort. Dog en liten forbedring av bestenoteringen på «52-52» til 300 gram.

Mort 300 gram fra Glomma 22-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Deretter (24. mai) skulle jeg prøve for alvor på tirsdagens bifangst; morten, men det ga ingen stor uttelling. Men det ble en solid fight med en real bonusfisk (kommer under art 47).

Fra fredag 25. til lørdag 26. mai tok jeg med familien på telttur i Degernesfjella. Det ble såpass med ørret og abbor at jeg frøs ned fisk til tre middager vel hjemme, i tillegg til en solid frokost på selve turen.

Per 26. mai har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 37 turer i ferskvann, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke går jeg tilbake til ferskvann i «52-52», og der forblir jeg nok til 52 arter er nådd, dersom alt går etter planen. Neste ukes art er liten, sølvblank og ufattelig hypp på alt som befinner seg i overflaten…