Hvordan fiske Hork? – Art nummer 51 / 52

Lillebroren til abbor og gjørs!

15. juni skulle Leif og jeg forsøke å få våre første gjørs i Tunevannet. Arten ble satt ut i vannet på midten av 2000-tallet, og det har de senere årene blitt tatt en og annen fisk som bifangst under fiske etter abbor. Vi var ikke sikre på om vi ville få noen i det hele tatt, men etter kun 15 minutter kunne jeg notere meg for gjørs som art nummer 50 i «52 arter-52 uker». Og da en kort kveld var omme kunne vi oppsummere med 4 gjørs totalt, der den største veide 1500 gram.

Min kone skulle reise på feltarbeid med jobben fra søndag – torsdag den påfølgende uka, og dermed var løpet lagt for min del. Greit nok det, men når minstemann Jacob begynte å få røde prikker over hele kroppen på fredag ettermiddag så det ut til å kunne bli ei hektisk uke. Vannkopper, ja…

Når yr.no så meldte at vinden skulle stilne på lørdagskvelden (16.6), ble det veldig fristende å ta en kort opplading til neste uke med å ro en tur med båten på innsjøen Langen og kaste jig etter abboren et par timer. Etter å ha måttet snu og hente den gjenglemte flytevesten (den må alltid med!), var jeg på plass ved Langen klokka 2000.

Det var en litt treg kveld på abboren, men jeg klarte å lure 2 abbor på jig og en på agnfisk, i tillegg til et par smågjedder. Faktisk bet sviknotten bedre utpå vannet enn abboren. Men da de to største abborene veide over halvkiloen var jeg ganske fornøyd allikevel. Den største abboren jeg hadde registrert på «52-52» så langt var på veldig stusslige 200 gram, så en forbedring til 540 gram lot seg høre.

Aahhh, endelig en mer anstendig abbor – 540 gram 16-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var mutter’n som måtte trå til og hjelpe meg slik at uka gikk i hop. Med vannkopper kunne jo ikke Jacob reise i barnehagen, men jeg hadde jo flere aktiviteter på jobben som jeg var lei å måtte droppe. Først hadde jeg lovet min kollega Hanne å være med henne som fiskespesialist når hun skulle ta med en 1. klasse på Mysen videregående skole på fiske- og friluftslivsdag mandag 18. juni.

Etter å ha kjørt Marion på skole og Jacob til bestemor, var jeg på plass ved Mysenelva klokka 0900. Det skulle etter planen gi meg cirka 30 minutter til å rigge opp en duppmeitestang, en bunnmeitestang og en agnfiskstang til gjeddefiske, og i tillegg forsøke å få flest mulig arter og fisk i keepnettet innen klassen kom. Ja, det var tight, men heisann, det fikk bare bli så godt det ble.

Susebakkefossen i Mysenelva 18-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Klokka 0920 var jeg fortsatt fiskeløs, mens dagens medhjelper Bjørn Myrvang fikk lugget opp ei laue (den rømte for øvrig igjen fra mitt musespiste keepnett…). Så begynte morten å finne foret på duppmeiteplassen, og det ble to kjappe småmort, før det tredje nappet resulterte i at en utrolig kraftig og høyrygget 390-grammer endte i keepnettet. Ny bestenotering på «52-52».

Neste fisk var enda hvassere. Den gikk rett opp i overflaten og la bredsiden til meg før den gikk ned igjen, noe som gjorde at jeg overvurderte størrelsen på morten, og fikk den store fiskeskjelven mens jeg kjørte den. Og jammen var det en friskus av en fisk! Bjørn kom til med håven, og etter hvert fikk jeg lurt fisken opp i den. Da jeg kikket oppi nettet så jeg at den var langt mindre enn jeg først hadde trodd, men 500 gram er en flott mort, og jeg jublet av glede over å ha tatt årets og «52-52» sin første godkjent store mort. Jeg må si at det er få andre fisk jeg synes er så flotte som store mort, og jeg elsket Mysenelva der og da!

Herlige mort på 500 og 390 gram fra Mysenelva 18-6-12 (Foto: Bjørn Myrvang).

Og så kom klassen, og det var bare å prate i vei, løse floker og lære bort det jeg kunne de neste timene. De fikk flere mort, dog ingen store, mens jeg tok to gjedder på agnfisk og de tok to gjedder på sluk.

Matpause 18-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Mysenelva er for øvrig verdt noen ord. Denne lille elva renner gjennom/rundt Mysen sentrum og har i mange år blitt mer eller mindre ignorert, med unntak av meitefiskere på jakt etter stormort. Så er dog ikke tilfelle lenger. 30. juni 2011 ble interesseforeningen «Mysenelvas venner stiftet», se: http://www.mysenelva.no/

Målet er å sette elvebredden i stand slik at alle kan bruke elva, og ha glede av den til vanns og til lands. Det meste av denne jobben blir gjort på dugnad. «Mysenelvas Venner» er stiftet for å kunne organisere arbeidet. Foreningen ser for seg en sti langs elva med trivelige bruer, koselige fiskeplasser og idylliske steder hvor alle kan ferdes også for rekreasjonens skyld. Elva skal «tas tilbake».

Og de har lykkes! Ved Susebakkefossen hvor vi fisket var det tidligere gjengrodd og søppelfylt. Det er nå anlagt sti langs elva, og det er ryddet for kvist og kvas og nedfalne trær langs bredden. Det er satt opp griller og stokker til å sitte på, og det er laget en utsiktsplattform ved fossen. Tilsvarende skjer også langs resten av elva. Dette har ikke gått upåaktet hen, og blant annet har Gjensidigestiftelsen kommet med midler til arbeidet. Stå på folkens, dere gjør et kjempearbeid som flere kunne lære av!

Nå var egentlig min neste plan på fiskefronten å fiske etter stor vederbuk igjen. Glomma begynte imidlertid å stige, og snart var det en miniflom på gang. Da var det bare å glemme vederbukfisket. 10.-20. juni er den store skole- og fritidsaktivitetgrilleavslutningsperioden (det var et ord med bra lengde, eller hva?). Det medfører at eventuelle fisketurer må klemmes inn og times i enda større grad enn vanlig. Det eneste jeg fikk til denne uka var en 2,5-timers tur etter stam etter korpsavslutning torsdag kveld (20.6.). Og det var bra med vann, ja.

Mye vann i Vammafossen 20-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det ble to missede napp og en stam på 940 gram på land. Jeg tror neppe jeg noen gang har slitt så mye for å få stam over kiloen som denne sesongen. Men da får jeg tro det er en desto bedre fisk som dukker opp når det først kommer.

For en gangs skyld hadde jeg valgt å legge igjen speilreflekskameraet hjemme, og ta med kompaktkameraet i stedet. Forbannet dårlig ide. En stålorm lå og krøllet seg så flott rett bak meg og fotolyset var bra, men det ble bare middelmådig kvalitet på bildene. Mental note: Velg alltid speilrefleks, selv om du ønsker å kutte vekt…

Aisann en levende skolisse 20-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Eller mer korrekt, en stålorm 20-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Neste tur hadde jeg gledet meg til en stund. 25.-26. juni. Min første tur til det velkjente storgjørsvannet Akersvannet i Stokke i Vestfold. Og det innfridde. Mye action, og en rekke fine fisker. Dog er størrelsen på gjørsen i dette vannet hinsides alt annet gjørsfiske i Norge, så resultatet var neppe spesielt bemerkelsesverdig der. Men for førstegangs gjørsfisker Bernt og undertegnede (som bare har tatt to over 4 kilo tidligere), var 5 gjørs mellom 4,2 og 5,1 kilo mer enn nok. Men mer om dette sto det under art 50 (gjørs), så lurer du på mer får du lese der.

Dagen etter (27. juni) skulle jeg være fiskespesialist på NJFF Østfolds sommerfiskeskole for unger i Indre Østfold. Et nytt prosjekt av året dette; å tilby 3-dagers sommerkurs for unger i alderen 9-14 år. Begge gruppene ble fulltegnet før fristen løp ut, så her traff vi blink. Dag 1 hadde vært i stille, næringsrikt vann med mange arter og inkluderte også fluekasting (Lundebyvannet), dag 2 var i en næringsfattig skogssjø, inkludert kanopadling, og dag 3 var i Glomma med fokus på å bruke alle metoder, og nye temaer fiskekunnskap og bunnmeite. Og her kom jeg inn i bildet. Det var en engasjert gjeng som deltok, og dyktige var de også!

Aktive fiskeskoledeltagere 27-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Utover dagen satte jeg i gang med bunnmeitet, og kapret også et par fisk selv. Og en av disse var jammen art nummer 51:

Art 51 ble hork 27-6-12 (Foto: Hanne Frøyset Herland).

Hork 13g 27-6-12 (Foto: Hanne Frøyset Herland).

Hork. 13 gram. Ingen uvanlig størrelse på denne krabaten det. Men flere av deltagerne på skolen fikk hork når jeg skulle lære bort bunnmeite etterpå. Den største veide 45 gram, og den ble mottatt med stor begeistring av fiskerne.

Senere fiske av arten:

Uka etterpå (2.7.) var det en ny fiskeskolegruppe på samme plass, og jeg var igjen på plass som instruktør. Da ble det mer bunnmeite og flere hork. Av de to jeg fikk var denne den største – litt større enn forrige gang med sine 20 gram.

Glomma Skjørshammer brygge Hork 20g 2-7-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Om hork

Horken er den minste av de tre artene vi har av familien abborfisk i Norge. Det er egentlig ganske fascinerende hvor forskjellige disse tre artene er. Blant karpefiskene må man ha en del kunnskap for å skille alle artene, men de tre abborfiskene er fullstendig forskjellige.

Horken er lillebroren i familien. I Norge oppnår den bare en størrelse på litt over 100 gram, og som oftest veier den fra 5-50 gram. Den liker seg ved bunnen, og er mest aktiv om natten. Dog er den også ganske dagaktiv i vann og elver på dypere vann eller der vannet er mer grumsete.

På natten kan den påtreffes helt inne i vannkanten, ellers står den gjerne på et par meters dyp eller mer. Den spiser det meste av smådyr, og førstevalget om man ønsker å ta en hork på krok er nok mark, da helst på eller ved bunnen.

Horken har en grunnfarge som er kombinasjon av grå, brun og grønn, med små svarte flekker over det meste av kroppen. Den har ikke bare piggfinne på ryggen, men også en rekke pigger på gjellelokket – som den spriker med når den er fanget. I tillegg er den ganske slimete, i alle fall i forhold til gjørs og abbor. Merk også at den har en sammenhengende ryggfinne.

Hork fra Ågårdselva i Østfold mai 2011 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I Norge finnes den på Østlandet nord til og med Mjøsa.

Det er fiskekompis Leif Andersen som har gjeldende norgesrekord på hork på 101 gram. Han har faktisk fått hork på 116 gram tidligere, men norgesrekorden var inntil noen år siden på hele 263 gram. Den ble imidlertid slettet pga. mangelfull dokumentasjon. NM Sportsfiske har satt specimengrensen (riktig stor fisk) til 100 gram, men du har faktisk fått en fin hork om du passerer 60-70 gram.

Leif sin norgesrekord på hork på 101 gram 31.05.10 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Som man skjønner utfra størrelsen er ikke horken den store matfisken. Smaken er det imidlertid intet i veien med – den føyer seg fint inn blant sine storesøsken gjørs og abbor. Izaak Walton påpeker faktisk i sin ikke ukjente bok «The Compleat Angler» at «no fish that swims is of a pleasanter taste» enn hork. Det er jammen ikke noe dårlig skussmål! Så om du får en så er det bare å prøve – du kan bare rense og steke den som småabbor.

For mer om hork les her: fiskipedia

Ukens apropos

Enorme muligheter rett utenfor stuedøra.

OK, horken er kanskje ikke den første fisken jeg viser til om jeg skal oppfordre dere alle til å sjekke ut fiskemulighetene i nærområdet deres. Men det nærmer seg slutten på «52-52», og dette er et tema jeg definitivt ville innom før prosjektet er fullført.

De aller fleste i Norge har fersk- eller saltvann innen 15 minutters rekkevidde. Og de fleste steder der det er vann er det faktisk fisk. Hvis du satte deg ned med kartet og tegnet en ring rundt der du bor som omfattet potensielle fiskeplasser innen 15 minutters rekkevidde – hvor mange plasser ville du få med da, og har du fisket der?

Du vil kanskje si at; joda, det er både en rekke dammer og tjern og bekker/elver innenfor denne sirkelen, men at det er lite interessant fiske der eller at det er for små vann. Men har du faktisk prøvd? Og uten å ta med deg fordommer mot at den og den fisken ikke er interessant bytte?

Det er klart at ettersom man har fisket etter stadig flere arter stiger gjerne kravene til hvilken størrelse som er interessant å fiske etter. Men det er utrolig hva blå flater på et kart kan inneholde av overraskelser om man sjekker de ut.

Selv bodde jeg på Ås i noen år, og de første årene klaget jeg min nød over hvor lite fiskemuligheter det var der. Da var jeg ferskvannsfisker på min hals, men så begynte jeg å prøve i saltvann. Og en ny verden åpnet seg. Jeg fikk brått en rekke arter jeg knapt hadde tenkt tanken på tidligere.

Og da jeg kikket mer nøye på kartet kunne jeg se at landskapet var spekket med små dammer og pytter (bortsett fra Årungen da, som er en anstendig stor innsjø). Etter hvert begynte jeg å testfiske et utvalg av disse dammene, og det dukket opp karuss, suter opptil 1600 gram, mort opptil over halvkiloen, ål over kiloen, ørret i mengder i en dam, gjedde, en dam der det tidligere var tatt abbor på over 2500 gram, og dammer med karper over 5 kilo. Akkurat. Og jeg hadde klaget på elendige muligheter.

Og det samme konseptet gjelder resten av Norge. Begynner man å grave og teste nærområdet sitt dukker det opp både det ene og det andre. OK, det er et mindretall av turene det dukker opp nevneverdige fangster på, men noen dukker opp før eller senere! Og der er vi ved kjernen i det jeg prøver å si. Vi er verdens heldigste sportsfiskere her til lands. Innenfor kort avstand fra der vi bor finnes det sannsynligvis et strålende sportsfiske etter en eller annen art, bare vi prøver og ikke har en for snever forhåndsinntatt innstilling om at kun 1-2 arter er interessante. Og ikke minst: det er fremdeles vann der ennå ingen sportsfisker har dyppet sitt snøre!

Så skru av TV’en og kom deg ut!

Siden sist

Denne uka har jeg startet en sluttspurt hvor målet er å få så mange arter som mulig innen de 52 ukene er over (siste dag er 11. august). Jeg kommer ikke til å skrive like fyldige saker om artene 53 og utover, da blir det bare to samlesaker.

Mandag 30. juli kom art nummer 55 (ferskvann), og på en tur på natta fra tirsdag til onsdag kom art nummer 56 (ferskvann) den 1. august. Vi var ute igjen i saltvann torsdag 3. august og da kom art nummer 57. Dermed gjenstår kun en uke.

Per 4. august har jeg dermed vært på 34 turer i saltvann og 60 turer i ferskvann med stort og smått, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer art nummer 52; en flott nybegynnerfisk å prøve seg på for ferske meitefiskere…