Hvordan fiske Vederbuk? – Art nummer 52 /52

Prosjektets siste art – Vederbuk! 

Onsdag 27. juni var jeg instruktør på NJFF Østfold sin sommerfiskeskole for barn mellom 9 og 14 år. Ett av temaene jeg demonstrerte og lærte bort var bunnmeite. Og jeg fikk også et par fisk. En av disse var til og med art nummer 51; en liten hork som syntes markbiten ble for fristende.

Resten av uka var preget av mye vind, kveldsmøte på jobben og at jeg trengte å skrive meg noen uker i forkant på «52-52» pga. planlagt familieferie i juli. Jacob (5 år) hadde imidlertid spurt om fisketur flere ganger de siste ukene, og han fortjente å få tilslag på sin forespørsel snart. Jeg for min del hadde bestemt meg for hvilken art som måtte bli nummer 52, og det passet veldig godt med å tilfredsstille Jacobs ønske. På lørdagen satte vi oss derfor i bilen og kjørte av gårde i retning Halden.

Vel fremme parkerte vi ved Tistas nedre deler, gikk bort på brygga og rigget opp ei stang og kastet ut litt for. Jeg fikk gleden av å fiske først, og art nummer 52 kom på land temmelig umiddelbart.

Art nummer 52 – mission accomplished – så kan man jo lure hva for et merkelig uttrykk jeg har… 30-6-12 (Foto: Jacob Nicolai Heier).

Jepp, etter å ha vært gjennom alle de viktigste meitefiskene i ferskvann i løpet av de siste ukene, manglet en av de vanligste og mest barnevennlige: vederbuk. Som vanlig var ikke den første den største; denne veide 450 gram.

Jacob var ikke stort snauere når han tok over etter min fisk: 5 vederbuk ble det på han! Han ble så gira at han hoppet rundt på brygga, og fortalte alle som gikk forbi hvor mye fisk vi fikk. Moro for far!

Jacob venter på napp i Tista 30-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Den største på 890 gram måtte han holde på en stund med for å få opp. Men det er jo også en stor del av moroa med det å fiske.

En meget begeistret Jacob med sin største vederbuk på 890 gram 30-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter å ha kjempet med den største fisken sin en liten stund, mente Jacob at jeg burde fiske opp noen i stedet, og så kunne han håve. Så da fortsatte jeg med noen småtasser, før det ble brukbar motstand i enden av snøret. Etter en del små utras kunne Jacob håve dagens største: 1170 gram.

Dagens største vederbuk på 1170 gram 30-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter at vi hadde fisket halvannen time hadde Jacob fått nok, så da dro vi opp karpesekken vi hadde samlet opp fiskene i, og tok et samlebilde (minus en fisk som var stygt kroket, og ble med hjem for å donere svelgbeina sine til NJFF Østfold).

Dagens fangst 30-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Senere fiske av arten:

Mandag 30. juli fisket jeg etter art 55 i utløpet av Glomma. Lokaliteten tatt i betraktning, og i tillegg det faktum at jeg hadde slengt uti litt for, var det ikke overraskende da en vederbuk bet på. Ekstra hyggelig var det at det ble ny bestenotering på «52-52» med 1430 gram. Langt igjen til storfiskstørrelse, men forbedring er forbedring. Fisken tok for øvrig et par mark fisket på bunnen.

Vederbuk 1430g 30-7-12 (Foto: Stein Vidar Lund).

Normalt sett er jeg ikke fornøyd med et meiteår uten å ha landet en vederbuk på over to kilo, men juni og juli var så våte i 2012 at Glomma stort sett gikk langt over normalen. Dermed ble dette det første året siden 2006 at jeg ikke fikk vederbuk over denne grensa (i alle fall ikke per medio august).

Om vederbuk

Ut fra fiskeloggen kan jeg se at jeg tok min første vederbuk tilbake i 1992. Jeg husker ikke døyten av turen, men etterpå har det i alle fall blitt mange flere. Det har lett for det om man meiter en del i Nedre Glomma. Til tider er vederbuken plagsom (når det er mye mellomstor vederbuk og man fisker etter andre arter), noen ganger er den helt ålreit (når man er ute med ungene og ønsker en fisk av bra størrelse med litt tyngde som er lett å få til å bite), mens den andre ganger er byttet man er ute etter (da gjerne stor vederbuk over 2 kilo).

Vederbuken er en av de mest takknemlige meitefiskene å begynne med. Den biter på det meste av naturlig agn, og finnes gjerne i større stimer der den opptrer, Den veier også ofte en kilo eller mer slik at det ikke bare er å løfte den rett opp. Dog er den ingen stor fighter. Dens strategi går ut på å bakse så mye som mulig. Og den har en tendens til å sprelle enda mer når den først er på land. Jeg må innrømme at jeg ganske snart går lei av å bale med kilosvederbuk. På den andre siden, slik det ofte er med de fleste fisk, er det ytterst spennende å fiske etter stor vederbuk.

Vederbuken kan ligne mye på en mort, eller for den saks skyld en stam eller gullbust. Den blir dog større enn både gullbusten og morten. Det er lettest å beskrive den på hva som skiller den fra disse lignende artene. Den skilles fra gullbust på at den ikke har overbitt, at kroppen er mye mindre strømlinjeformet, og at finnene er mørke eller rødaktige, og ikke nesten fargeløse som hos gullbusten. Fra stamen skilles den også på at kroppen er mindre strømlinjeformet, den har et mindre kraftig hode i forhold til kroppen, den har ikke det tydelige nettmønsteret stamens skjell danner, og sikrest av alt: gattfinnen er innoverbuet, mens stamen har utoverbuet gattfinne. Det er nok morten den ligner mest på, men vederbuken er gjerne noe mer gullfarget, øyets iris mangler rødfargen morten har, og mens morten har et blåskjær i de sølvfargede skjellene, har vederbuken en mer gyllen grunntone. Har man sett noen eksemplarer av alle artene er det dog sjelden noen tvil – det er en øvelsessak!

Et lytefritt eksemplar av en vederbuk på 2070 gram 24.07.2005 (Foto: Leif Andersen).

Merk at gattfinna svinger innover 24.04.2006 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Vederbuken finnes i Norge vanlig utbredt i flere av de store vassdragene på Østlandet, og i tillegg i noen dammer på Øst-, Sør- og Vestlandet (i noen tilfeller som gullvederbuk). Den er vanlig i Drammenselva, Glomma opp til Flisa og i Vorma og Mjøsa.

Den ser ut til å like strømmende vann, bare det ikke strømmer for hardt, men trives like godt i stille vann, jfr. bestanden i Mjøsa. Den lever gjerne i grupper, selv om de største individene i større grad ser ut til å svømme mer enkeltvis.

Vederbuken lokkes lett inn med foring. Den responderer godt på både partikkelfor og oppmalt, tørket brød (grunnfor). Den tar også et utvalg av agn, slik som mark, mais, loff, reke, ost og pølse.

Norgesrekorden på vederbuk ble satt så sent som i 2011 og er nå på 3020 gram. Vanlig størrelse i Norge er dog opptil 1700-1800 gram, og du har fått en fin vederbuk om den veier over 2000 gram. Specimengrensa (riktig stor fisk) er satt til 2600 gram.

Vederbuken og jeg har hatt et veldig godt forhold hva angår rekorder, selv om det forholdet er avsluttet nå (hehe). Jeg har hatt gleden av å sette norgesrekord på arten både i 2008, 2009 og 2010. Da hadde den forrige rekorden stått helt siden 1992. I 2009 og 2010 var det sågar samme fisk jeg satte rekord med; Flekken. Du kan se av bildet under hvorfor det var et så åpenbart navn.

Norgesrekord nummer en på vederbuk 2840g-54 cm 14.08.08 (Foto: Ole-Håkon Heier)

Norgesrekord nummer to på vederbuk 2880g-56cm 13.07.09 (Foto: Leif Andersen).

Norgesrekord nummer tre på vederbuk 2940g-57cm 05.08.10 (Foto: Morten Martiniussen).

Gode gamle Flekken slår til igjen 05.08.10 (Foto: Morten Martiniussen).

I 2011 forbedret Joacim Klavestad rekorden to ganger på to uker med fisker på 2980 og 3020 gram. Alle rekordvederbukene siden 1990 har blitt tatt på samme plass i Glomma i Sarpsborg.

Den er ikke all verden til matfisk. Kjøttet er som andre karpefisker fullt av bein.

Les mer: Fiskipedia

Ukens apropos

Catch & Release.

Et hett debattema i NJFF er Catch og release på laks. Det er IKKE det jeg skal ta for meg her. For fang og slipp og en diskusjon rundt dette er så mye mer enn å bare diskutere en art og hvordan man forvalter denne. Det irriterer meg når diskusjoner om fang og slipp er på en generell form, men egentlig kun dreier seg om hvordan man skal få mest mulig fiskeaction ut av en lakseelv.

Fang og slipp dreier seg jo om å gjenutsette fisken man får, og det kan være mange gode grunner til dette. For å ramse opp:

• Får man småfisk er disse lite aktuelle som mat, og det er derfor ingen grunn til å ta livet av disse, om ikke bestanden trenger kultivering.
• Får man riktig store fisk, er disse sjeldne, og gjør sannsynligvis bedre nytte for seg ved å bringe de gode genene videre, og kanskje også en annen sportsfisker kan få gleden av å fange et sjeldent stort eksemplar.
• Får man arter som er lite aktuelle som matfisk, er det bedre å gjenutsette disse, om det ikke er andre grunner til å ta livet av fisken (den skal brukes som agn, dyrefor, eller arten er innført og bør fjernes).
• Får man arter som er sjeldne teller hvert eksemplar i bestanden, og fangede fisk bør gjenutsettes.
• Får man individer av en art som er sjeldent flotte eller viktige avlsfisk, bør disse få leve videre.
• Får man individer av en art der man vet det er høye konsentrasjoner av miljøgifter i større fisk, er det bedre å gjenutsette fisken enn å ta livet av den. Det er i alle fall bedre å ta med seg hjem små og mellomstore eksemplarer av arten om det er mat man er ute etter.

Det er mye kunnskap om bestandsstatus og utbredelse som har kommet frem gjennom at sportsfiskere fisker på arter som ikke er økonomisk interessante. Selv forsøker jeg å dele det jeg finner ut om utbredelse og bestandsstatus med forvaltningen, og jeg føler i mange tilfeller at vi sportsfiskere vet mye mer om status for mange arter enn for eksempel Direktoratet for naturforvaltning, fylkeskommunen og kommuner. Forutsatt at sportsfiskerne faktisk deler kunnskapen med forvaltningen, vil forvaltningen kunne få svært mye informasjon for små kostnader. Og denne kunnskapen kommer til syvende og sist også selve fisken til gode. Her er det imidlertid stort forbedringspotensiale – og ansvaret for dette ligger på begge parter.

For oss som aktivt fisker etter arter som ikke er aktuelle som mat, kan man stille spørsmålet om egen glede oppveier de lidelsene eventuelt fisken påføres? Dette må hver og en av oss ta stilling til selv. Vi har dog eksempler på at enkeltfisk (vederbuk) har blitt landet opptil 15 ganger i løpet av en 5-års-periode, og både vokser videre og er uten synlige skader. Jeg har flere ganger landet fisk jeg har gjenutsatt på nytt innenfor kun en time – lider da fisken noen nød av behandlingen jeg utsatte den for? Dette kan diskuteres i en evighet, noe som også gjøres, men min erfaring er at det for mange fiskeslag ikke ser ut til at det utgjør noen stor belastning å stikkes i munnen av en krok og få et opphold på land. Forutsetningen er at sportsfiskeren er skånsom og behandler fisken så pent som mulig. Og her er det også forbedringspotensiale.

Sørv på 1160 gram tatt av Anders Karlsson klokka 2155 11.06.2006 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Samme sørv på 1160 gram tatt klokka 2245 11.06.2006 (Foto: Anders Karlsson).

Altså mener jeg at fang og slipp primært dreier seg om å vurdere hver fisk for seg – bør den settes ut av noen av grunnene over eller er dette en passende matfisk eller skal den brukes til noe annet? Den bevisste sportsfisker har et aktivt og opplyst forhold til de fiskebestandene han fisker på, og er ofte kunnskapsrik nok til å vurdere dette selv. For øvrige fiskere vil det kunne gis god veiledning om dette på fiskekort e.l.

Siden sist

Denne siste uka av 52 arter – 52 uker har jeg fokusert alt på to fisketurer. På mandag 6. august gjorde jeg et forsøk på en plass jeg forsøkte for første gang på høsten i fjor, og det ga art 58, og en god del annet spennende, deriblant forbedring på bestenoteringene på rødspette og svartkutling i «52-52». Suksess.

På fredag 10. august ble det artsjaktens grand finale, med et forsøk på 7 nye arter i «52-52» på en dag. Jeg fikk 6 av disse; mer enn godt nok til å kunne kalles en suksess. Dermed ble det til slutt 64 arter på 52 uker.

Per 11. august har jeg dermed vært på 35 turer i saltvann og 61 turer i ferskvann med stort og smått, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke blir det en oppsummering av perioden 30. juni – 30. juli, inkludert art 53 og 54…