Helt siden barndommen har ordet Langesundbukta hatt noe mytisk over seg i mine ører. Før i tiden havnet knapt et Villmarksliv eller Jakt og Fiske i bladhyllene uten at det var med en svær lange eller to fra Langesundbukta under Fangstrapporter-spalten. I tiden før internett så en ikke så mange bilder av store fisker, og da Runar Kabbe dukket opp med to spisebord av noen kveiter, tatt med en dags mellomrom under Langesundfestivalen i 1991, var det egentlig bestemt: Langesund var storfiskplass nummer en i kongeriket, og her skulle jeg fiske på et eller annet tidspunkt i livet.
Senere fant jeg ut at Langesundbukta bare var en av mange gode plasser for storfisk i vårt langstrakte land. Men, det var den første storfiskplassen jeg lærte meg. Og det er noe med denne nostalgien. Den henger liksom med deg, enten du vil det eller ikke.
I dag kan en med hjelp av noen kjappe tastetrykk se seg blind på storfangster fra hele verden, men det kunne en ikke da jeg vokste opp. Kanskje det er grunnen til at bildene av Kabbe sine kveiter på 91 og 102 kilo har brent seg inn i hjernebarken, sammen med en rekke andre historier og bilder fra diverse fiskeblader og bøker. På et tidspunkt på barne- eller ungdomsskolen hadde jeg lånt så mange fiskebøker av daværende Lindås Folkeboksamling at jeg fikk et par av de til odel og eie. Thorbjørn Tufte og Jens Ploug Hansen sine verk ble lest fra perm til perm, og det ble dagdrømt over en lav sko. Jeg drømte om svære kveiter og håkjerring en natt, marlin og tunfisk den neste og kjempeørret og krokodillegjedder natten etter det igjen. En dag dukket boken ”Meite” av Rune Johansen opp i postkassen. Min far hadde glemt å avbestille den fra Villmarksbokklubben. Snart drømte jeg om karuss, stam og vederbuk, også. Enkelt fortalt ville jeg fiske alt. Overalt.
Siden den gang har jeg fisket mye, men jeg har stort sett holdt meg i Hordaland og Sogn og Fjordane. For et par år siden gikk turen til den første av de gamle nostalgiplassene, nemlig Hjørundfjorden i Møre og Romsdal. Her drev Cato Bekkevold og co pionervirksomhet seint på 80-tallet, og fikk havål på stang. Dette var en historie som var såpass stilig at den satte seg i et ungt sinn, og det var derfor ekstra stort å fiske her. I fjor gikk turen til de hvite strendene i Rogaland, kjent for sine store forekomster av piggvar og fjesing, og en annen plass jeg har hatt lyst til å fiske i mange år.
Fisket har vært varierende på langturene jeg har vært med på, men opplevelsene har alltid vært store. Forhåndsforventninger og gamle drømmer har selvsagt spilt en viktig rolle for disse inntrykkene, sammen med godt selskap og mange nye bekjente. Slikt blir det også gode historier av, historier som sikkert kommer til å sitte i til godt inni pleiepasienttilværelsen.
2013 er året for fiskedrøm-kinderegget mitt. Allerede i fjor begynte planleggingen av årets tre langturer: Lygninfjorden, Langesundbukta og Sørøya. Dette er uten tvil de fiskeplassene i Norge jeg har vært mest giret på opp gjennom årene. Lygninfjorden ble besøkt første helgen i februar, og til tross for mye vær ble det er kjempetur. En uke på Sørøya er booket i månedsskiftet juni/juli, med strålende reisefølge, og det er noe jeg ser veldig frem til. Det er likevel ikke til å legge skjul på at det var turen midt imellom, den til drømmelandet Langesundbukta, som i utgangspunktet hadde mest følelser knyttet til seg. Og igjen, det er nostalgien sin feil, for det finnes store langer rett utenfor stuedøren min, også.
Turen med Jera ble booket allerede i fjor, og 27. april 2013 var datoen det hele skulle skje. Roger stod for alt det praktiske, og i utgangspunktet var vi fem mann som skulle på sjøen. Så reiste noen av gårde på andre eventyr, mens andre måtte jobbe. Heldigvis var backup-crewet klare på kort varsel. Utstyrstrøbbel og manglende høyrearmsstyrke stakk kjepper i hjulene for enkelte, men etter veldig mye om og men var vi til slutt klare. Skipper og et mannskap på fire utgjorde dagens beholdning.
Selv kom jeg med fly fra Bergen til Torp fredag kveld, og ble plukket opp av Roger i Sandefjord. Derifra gikk ferden til Porsgrunn, der sjåføren sin bedre halvdel vartet opp med taco, mens Roger og YouTube prøvde å overbevise meg om at Idol er bedre TV-underholdning enn Premier League. Jeg forblir meget skeptisk, men skjønner at en Liverpool-supporter kan bli desperat.
Planen var egentlig å prøve å få til et pass etter småflekket rødhai denne kvelden, men vi endte i stedet opp med takkelknyting hos Martin. Det var tross alt lørdagen som var desidert viktigst, og troen på småflekket var uansett ikke enorm. Barnevakt Martin tok imot oss med åpne armer, og spanderte både Pepsi Max og selvlysende Lopez-slange.
Dagen etter var vi tidlig på beina, og Roger-mobilen ble stuet full av fiskeutstyr. Klokken 07.15 plukket vi opp Martin, og en halvtime senere var vi på plass i havnen i Langesund. Her traff vi Thomas, crew-medlem nummer fire, og ikke lenge etter kom også skipper Espen kjørende. Utstyr for svære udyr ble lesset om bord, og så var vi plutselig på vei ut i den legendariske Langesundbukta.
For en drømmende vestlending var dette stort. Resten av gjengen har vært på Jera mange ganger før, og har Langesund som sin egen bakgård. Det var nok ikke like stilig for de å tøffe utover, men stemningen var likevel god. Etter et par driv etter agnfisk, med 15 småsei og en lyr som tellende resultat, ville skipper Espen vite hva vi ønsket fiske etter. Det var nokså grei enighet om at hvitskate hadde vært helt i orden. Dermed ble kursen satt mot legendariske Tigraderen, området som ligger så langt ute at det rett som det er får svenskebesøk. Faktisk er det jevnt over svenskene som kan vise til best fangster her ute, også.
Det dro godt i båten på vei utover, men alle om bord er sjøsterke, så det var ikke noe problem. En god time i 20 knops fart senere, var vi fremme. Espen lot dreggen gå over bord, og mens dreggen søkte feste i myk bunn, egnet vi opp med fileter av sei og gammel makrell. Snart fant også dreggen noe å sette seg fast i der nede, og båten la seg mot vinden. Dermed var det bare å la riggene gå til bunns.
Troen på fine fangster var stor. Både Roger, Martin og Espen har tatt hvitskate, store langer og store brosmer her ute. Espen har til og med håkjerring på samvittigheten fra dette området. Problemet, skulle det vise seg, var bare at disse fangstene er gjort seinere på året, etter at fisken har seget ned igjen fra grunnere gyteplasser.
Vi begynte fisket på rundt 340 meters dyp, og fisket var tregt. Utrolig tregt, faktisk. De første fire timene skjedde det ikke en drit. Et par agnsjekk fortalte oss at det var slimål på bunnen, som effektivt tok seg av agnet på slepet. Opphengerne var derimot urørte. Vi prøvde å sleppe oss ned på litt dypere vann, men det skjedde ikke særlig mye mer der.
Etter nesten fem timer uten aktivitet, heiste vi anker og flyttet oss et stykke. På ny plass skjedde det endelig noe. Klokken viste 14.30 da det var fleks i første stang, og det var hos Martin det var liv. Power Jiggeren hans fikk kjapt en fin bøy, og vi skjønte at det var snakk om en godkjent fisk. Noen minutter med sveiving senere satte Espen kleppen i en absolutt brukbar lange. Fisken ble veid til 11,4 kilo, Martin sin nest største noen gang. Da er det lov å trekke på smilebåndet.
En fisk i båten etter en lang dødperiode gjør alltid noe med optimismen, men denne gangen skulle det vise seg nytteløst. Med unntak av denne ene langen hadde ingen av oss så mye som et napp de neste tre timene. Det ble mye skitprat, og fin stemning i sol og stadig roligere sjø, men fisken glimret med sitt fravær. Det mest spennende som skjedde i denne perioden var at Martin kroket moder jord med agn og søkke. Det hele endte med snørebrudd mellom toppringen vannflaten, og 400 meter PowerPro gikk til helvete, sammen med lodd, kroker, slange og Esca. Dette i seg selv var ikke så moro, men stemningen steg noen hakk da jeg kroket hele spetakkelet en halvtimes tid senere. Både snøre, søkke, takkel, agn og Esca havnet uproblematisk i båten igjen. Det er da noe.
Da dag gikk mot kveld måtte vi bare innse at det var for tidlig for storfisken på Tigraderen. Eller at vi var for dårlig. As if! I stedet la vi kursen innover igjen, for å avslutte med noen drift etter blåkjeften. Denne er tallrik i Langesund, og siden jeg mangler den på artslisten min ville en slik en vært kjærkommen. Dessverre var ikke dette vår dag.
Det første drivet over den nye plassen resulterte i litt smånapping, men ingenting ble sittende. I stedet streiket den ene motoren, og skipper Espen så ikke noen annen løsning enn å vende nesen mot land igjen. I seks knop sneglet vi oss innover, og det var i ferd med å bli skikkelig mørkt da vi klappet til kai. Dermed endte mitt første møte med Langesundbukta med fem paler. At en må inkludere agnfisken i en fangstoppsummering er sjelden et bra tegn, men slik ble det altså denne gangen. Trøsten får være at turen og selskapet i alle fall var upåklagelig, og Force Majeure er det dessverre lite å gjøre noe med…
På vei hjem stakk vi innom en sørvfiskenede Åsmund, som egentlig skulle være med til havs, men som nå syntes det var helt greit at han hadde gått på jobb i stedet. Han hadde nettopp dradd opp årets første sørv da vi ankom Gunnekleiv, en fin fisk på i overkant av 800 gram. Dette var godt nytt, for her skulle vi fiske dagen etter. Det ble et kjapt stopp, da vi hadde en pizza som ventet, men vi fikk i alle fall konstatert at det ikke var for tidlig for ferskvannsmeite. Tilsynelatende, i alle fall.
Roger konket på sofaen, med pizza i kjeften, noe som tydet på en lang dag. Selv vagget jeg i seng før jeg sovnet, klar for nye utfordringer noen timer senere. Og utfordringer, det skulle det bli nok av. Primært sur vind og regn, noe som gjorde duppfiske både vanskelig og utrivelig.
Vi var på plass ved Gunnekleiv rundt klokken 10.00, og ble møtt av flatt vann. Et kvarter senere hadde Roger fôret opp etter beste evne, og både karpestenger og sørvstenger var under rigging. Så kom vinden, og den gav seg ikke. Det blåste i fem stive timer, og de siste to regnet det også. Dette var omtrent som hjemme. Eneste forskjellen var at nå fisket jeg i et vann der det er mulighet for stor sørv og stor karpe, arter jeg bare har små eksemplarer av fra før. I tillegg skulle det visstnok være enkelt å plukke seg en abbor med dupp og mark. Kort fortalt ble det ingen av delene før vi måtte pakke sammen, slik at jeg nådde returflyet mitt.
Dermed endte min første fisketur på Østlandet med fem små paler, en fangst jeg kunne toppet i løpet av et kvarter rett nedenfor huset. Likevel var det en morsom helg, med godt vertskap, selskap og oppfylling av barndomsdrømmer. Det blir garantert en retur, men ikke før det har vært t-skjortevær over en lengre periode, og fisken i havet har gått av seg kåtskapen.