Reisebrev fra Sørøya, del 1 av 7

“There’s a fine line between fishing and just standing on the shore like an idiot.”

– Steven Wright

Prolog:

Det er vel snart et kvart århundre siden jeg begynte å lese fiskelitteratur. Siden den gang har det blitt mye fisking, men også mye fiskedrømming. Svære beist fra alle verdens hjørner har vært hyppig nattunderholdning inne i hodet mitt siden jeg memorerte Jens Ploug Hansens «Der storfisken biter» på barneskolen. Men først og fremst er det storfisken innenfor våre egne landegrenser som har fascinert meg. Og det er en destinasjon som har gått igjen i veldig mange drømmer: Vakre, ville og makelaust fiskerike Sørøya i Finnmark. Jeg trengte derfor ikke lange betenkningstiden da Roger i fjor sommer mente at vi måtte på en skikkelig fisketur i løpet av sommeren 2013, fortrinnsvis til nettopp Sørøya.

Siden den gang har det vært mye frem og tilbake, både hva tidsrom, reisefølge og faktisk mest av alt destinasjon angår. For meg var Sørøya det klare førstevalget hele veien, men når alternativer som mallefiske i Ebron og storskatefiske i Skottland dukker opp, må en jo en runde eller to innom tenkeboksen. 3. januar 2013 hadde juryen likevel fattet sin beslutning. Det ble Sørøya, med 2,25 stemmer mot 1,75, sånn cirka. Da stemmene var talt opp, og vi hadde en vinner, var reiselederen kjapt fremme med kickstarteren, og fikk hjulene i gang. 14. januar kom da også bekreftelsen fra Nordic Sea Angling: Gutta skulle på tur 27. juni til 4. juli inneværende år. Oh, happy days!

Mens isen og snøen lå tjukk her hjemme, gikk fire klovner rundt og drømte om sommer og nordnorsk storfisk. I utgangspunktet var det Roger, Jan, Torbjørn og meg selv som skulle av sted, men så fikk Torbjørn den nye seilingsplanen i hende, og da var avbudet kjapt et faktum. Trøsten var at fartøyet hans skulle nordover, og at det kom til å by seg fiskemuligheter, der også. Inn fra venstre kom Vilhelm skliende på et bananskall (uttales med brei Skåne-dialekt, og 14 å-er i stedet for den siste a-en i banan), og 15. februar var alt spikret. Et mannskap på fire, bestående av en østlending, en drittlending, en trønder og en slostril skulle ta havområdene utenfor Finnmark nærmere i øyesyn. Se i nåde!

Kjapt om de som figurerer i dette reisebrevet:

Del 1:

Det var rett og slett fysisk tungt å stå opp denne torsdagsmorgenen. Grunnen var åpenbar. Klokken stod nemlig på 03.45, og jeg gikk og la meg klokken 02.30. Og sovnet kanskje 03.20. Hvis jeg i det hele tatt sovnet, da. Jeg lå i alle fall der med øynene igjen. Et kvarters tid. Kanskje. Men selv om det var fysisk tungt å stå opp denne torsdagsmorgenen, var hodet med fra første klokkekim. Avreise til Sørøya stod nemlig på agendaen, og jeg var lite sugen på å miste morgenflyet til Oslo.

Jan er alltid et stort usikkerhetsmoment når det kommer til tid, men når det gjelder fiske stiller han stort sett i nærheten av når vi har avtalt. Denne gangen var han på plass fem minutter før tiden, noe som bare kunne bety en ting: Det var ikke bare jeg som gledet meg til denne turen. Klokken 04.15 var en allerede godt full stang-bazooka proppet enda fullere, mens stasjonsvognkarosseriet til Jan hadde sunket enda en centimeter nærmere hjulene. Men viktigst av alt: Vi var på vei mot storfiskens rike!

Det skulle bli en lang dag med reising. Turen til Flesland gikk knirkefritt. Litt for knirkefritt. Det var nesten sånn at vi skjønte at noe kom til å gå til helvete inne på flyplassen. Likevel gikk ting overraskende bra. Det vil si, relativt overraskende bra. Hadde vi ikke beregnet så god tid hadde nok ting kjapt gått nedenom og ut til venstre.  Vi hadde nemlig en busslast med kinesiske turister foran oss på gjennomlysingen, og det var opplagt at ikke mange av disse hadde reist med fly før. Det tok vinter og vår å komme seg gjennom flaskehalsen, da den ene kineseren etter den andre måtte få inn med teskje at vannflasker, yoghurtbeger og deodorant ikke er bra håndbagasje på flyplasser. At ingen av de snakket engelsk gjorde ikke saken noe bedre. Men, vi tok det hele med et slags smil. Kineserne har tross alt vartet opp med verre landeplager enn dårlige sosiale antenner tidligere. Sars for eksempel. Og veggedyr. Og svartedauden. For å nevne noen.

Etter mye om og men kom vi oss omsider til hovedstaden. Her møtte vi Roger, eller juksemedbagasjen-Roger som vi gjerne kaller han, fikk av sted bagasje og spesialbagasje, drakk et par pils og rotet oss inn på flyet til Alta. Dette var halvfullt av våre venner kineserne (som for øvrig er tittelen på Are Kalvø sin bok om alle kinarestaurantene i Norge – kan anbefales). Utover kineserne var flysetene okkupert av en delegasjon franskmenn med moteriktige «I love Norway»-capser, en håndfull finnmarkinger og en solid porsjon svenske sportsfiskere. I tillegg kom altså innslagene av disse norske søringane. Til sammen ble vi reine Benetton-reklamen.

Turen til Alta gikk uproblematisk, til tross for at jeg hadde de to brødrene som har stemmene til den nordnorske utgaven av Snipp og Snapp foran meg hele veien oppover. De kranglet om Angry Birds i to stive timer, med et støynivå som flere ganger oversteg 200 desibel, og som lå i samme toneleie som en middels kastratsanger. Heldigvis hadde moren deres musikk på ørene hele veien, og sov gjennom hele oppdragelsen. Et par skikkelige nakkadrag hadde vært på sin plass, men jeg bet det i meg. Vi skulle tross alt på en uke med superfiske, og da får det heller våge seg at en har et snev av tinnitus i en dag eller fire.

Etter mye mas og lite soving landet vi til slutt på flyplassen i Alta, og bussturen mot Sørøya kunne begynne. Det vil si, bussturen endte i Alta sentrum, der vi ble sluppet av for å gjøre det vi måtte føle for i et par timer. Det var nemlig gjester fra to ulike fly som skulle utover i øyene, og det andre flyet var ennå et par timer unna. For vår del ble det Peppes-frokost og handling av tannbørster og sokker. Og venting. Til slutt var også ventetiden over, og vi ble plukket opp igjen. Denne gangen ble også kursen vendt mot det endelige målet: Den sagnomsuste Sørøya.

Kjøreturen oppover var underholdende nok. Bussjåføren var en pratsom kar, som kunne mye om andre verdenskrig og tyskerne sine bedrifter i nord i krigsårene. Siden jeg jevnt over er lett å få i prat, og desto vanskeligere å få til å holde kjeft, ble det mye masing. Da det viste seg at vi hadde både felles kjente og felles kjente av kjente, falt både Jan og Roger, eller sove-Roger som vi gjerne kaller han, rolig i søvn. Selv maste jeg og kikket på reinsdyr langs veien om hverandre. Og slik gikk de gode to timene til ferjeleiet tålig kjapt. Fremst i ferjekøen ventet også Vilhelm i kassebilen til Andørja Adventures, og dermed var mannskapet fulltallig.

Ferjeturen ut til Sørøya tar halvannen time, og til tross for at vi nå begynte å få noen reisetimer på nakken, var motet fremdeles på topp. Etter en del vafler klappet vi også til kai, og la bak oss det siste stykket bilvei ut til campen på Sørvær. Gode 17 timet etter at jeg gikk ut døren hjemme var vi endelig fremme, og det var havblikk og sol hele veien til banken. Søvn kom ikke på tale, her skulle det fiskes.

Etter en kjapp runde i butikken, og et lite informasjonsmøte med camp-crewet, guidene og resten av gjengen som ferierte hos Nordic Sea Angling denne uken, kunne vi omsider rigge fiskeutstyr for nordnorsk storfisk. Klokken viste 21.40 da 115 spreke hestekrefter fikk fart i Arronet-en vi hadde til rådighet denne uken. Forventningene var skyhøye.

Det blåste noen sekundmeter denne kvelden, så vi peiste ikke til havs på direkten. I stedet la vi oss til like utenfor båthavnen, på jakt etter flatfisk og steinbit, men med primærmål om å komme i gang med fisket. Vi skulle ikke bli skuffet.

Det tok ikke mange sekundene fra vi traff bunn til jeg hadde fisk. Men den ble ikke med hele veien opp. Dagens første fisk var det Jan som landet like etter, en hissig liten steinbit (fisken altså, ikke Jan. Eller tja…). Like etter hadde både Vilhelm og Roger, eller pilke-Roger som vi gjerne kaller han, fast fisk, og en liten kveite og en rødspette havnet i båten. Jeg kvitterte med en sandflyndre, og dermed var de fleste artene vi kunne regne med her inne på grunna et faktum. Og vi hadde fisket i 20 minutter!

Vi fisket et par timer, og dro godt med fisk. Roger, eller spette-Roger som vi gjerne kaller han, perset på rødspette med en fisk på 1250 gram. Han noterte seg også for ny art i form av en babykveite. Steinbitpersen sin mistet han i overflaten, men tok ikke det så tungt. Både Jan, Vilhelm og jeg fikk noen steinbiter og en rødspette hver, men ingen av de var spesielt store. Sandflyndrer dro vi i hopetall, og snittet på rundt 500 gram var også brukbart. Dessverre var ingen fisker større enn 740 gram, med unntak av kilosfisken Roger, eller sandskadda-Roger som vi gjerne kaller han, feilkroket. Ellers dro jeg et par ulker, en art Roger, eller ulke-Roger som vi gjerne kaller han, mangler. Så da ble det jo litt moro, selv om de ikke var så store.

Etter hjemlig standard var fisket eventyrlig, selv om vi bare var noen hundre meter fra hytten. Men ute på sjøen begynte all reisingen å ta på, og det ble kjapt klart at dette ikke kom til å bli et nattlig prosjekt. At Vilhelm hadde vært innom Finland og handlet øl til den store gullmedalje trakk heller ikke ned hva en ikke altfor sen retur angikk. Værvarselet for den kommende uken ble tungen på vektskålen. Sol og vindstille så langt vi kunne se var nesten for godt til å være sant. Men av og til skal en jo ha flaks, også.

Det ble ingen beist i båten i løpet av den første, korte økten, men vi var like fullt i gang. På dette tidspunktet visste vi heller ikke hva vi hadde i vente de kommende dagene, og det var gjerne like greit. Vi hadde neppe trodd på det uansett…

Gå for all del ikke glipp av del 2 i Reisebrev fra Sørøya, som blir postet her på Hooked onsdag.