Etter en dag med sol og 20 plussgrader, er det høst i luften nå når det kveldes. Jeg har nettopp rygget bilen de kanskje 100 meterne ut på steinmoloen som er kveldens fiskeplass. Fem-seks sekundmeter rett fra nord lager skvalpesjø ved foten av steinfyllingen, men det er langt ifra utrivelig. Solen er på vei ned, men skylaget i horisonten ødelegger fargespillet. Lyset blir bare gradvis til mørke, uten noe å ta postkortbilder av. Det er havålvær.
Hele området her ute i havgapet huser havål, men enkelte plasser er bedre enn andre. Det morsomme med kveldens destinasjon er at det er så få bifangster her. En og annen lyr og torsk blir det selvsagt, de er jo overalt, men utover det er det havål det handler om. Og piggskate, om en treffer de riktige sandflekkene. Inne i viken, inn mot svabergene, er den beste skateplassen. Her går tarebeltet 20 meter ut fra land, men når det er slutt på taren kommer de fine sedimentene. Her trives piggskatene. Og dessverre også taskekrabbene. Skalldyrene er ofte plagsomme agntyver under havålfiske, men det som er mest irriterende med taskekrabbene er faktisk at det er så mange som vil spise de. Mennesker altså. Mennesker som setter ut teiner på sandbunnen, helt inntil tarekanten. Denne kvelden teller jeg elleve teineblåser. Ingen av de står dypere enn 20 meter. Lovverk er tydeligvis ikke noe det er verd å bry seg med. En kan bli oppgitt av mindre.
Men, livet er for kort til å dvele ved det en ikke får gjort noe med, og snart har jeg to agn i sjøen. Vel og merke i god avstand fra krabbeteinene, som jeg erfaringsmessig kan forsikre folk om at er tunge å pumpe til land med stang. Agnbeholdningen i fryseboksen var så som så, da jeg ikke har vært ute etter makrellen ennå. Fire sild og to småmakrell er det som er med på denne turen. Det er sistnevnte som får tillit fra start, rigget på glidende tackler.
En halvtime går uten tegn til liv. Vinden rister litt i stangtuppene, men baitrunnerene er stilt såpass stramt at det må mer til for at de skal mate ut snøre. Et kvarter senere kjører jeg første agnsjekk. Det er nemlig langt fra uvanlig at krabbene tar for seg av agnet uten at en merker det på stengene. Det er det som har skjedd nå. En blank krok i størrelse 10/0 kommer opp sammen med glidebommen og loddet.
I det topshot-knuten går gjennom den øverste ringen, høres et lite knepp, og jeg er plutselig uten toppring. Brenn!! Det er en stund siden surfstengene har vært i bruk, og ringfestet er helt grønt av ir. Manglende vedlikehold går utelukkende på stangeieren, så jeg har bare meg selv å takke. Reperasjonen er billig, og enkel å gjøre selv, men her ute i havgapet har jeg ikke med meg reserveringer. Dermed blir det karpestang på venstresiden av poden.
Karpestangen jeg har med meg denne kvelden er bare 2,5 pund, og den ble pakket i bilen utelukkende fordi jeg hadde planer om å skaffe litt fersk makrell mens jeg ventet på havålen. Nå må den gjøre de voksne stengene sin jobb. Dette bør ikke være noe problem, da stangen sånn sett er solid nok. Den største utfordringen er å få ut store agn og nokså tunge lodd. Jeg egner om, og kjører makrell og sild i kombinasjon denne gangen. Kastet blir ikke veldig langt, men det er heller ikke nødvendig her. Nødløsningen er på plass, og fisker tilsynelatende fint.
En liten halvtime går. Bilde av stangsilhuetter mot himmelhvelving havner på Facebook, som jo er slik samfunnet vårt har blitt. Snart får bildet en del kommentarer fra fiskere som gjerne skulle vært ute i natten selv. «Liten time nå, så sitter den» melder en av de overnevnte. 54 minutter senere kan jeg melde tilbake: «Liten time stemte bra».
Det er på karpestangen det skjer. Klokken har akkurat passert 23.00 når det begynner å tikke i Coronado-snellen. En liten meter forsvinner rolig utover. Så stopper det opp. Så går 20 centimeter til. Typisk havål-oppførsel. Og typisk krabbe-oppførsel. Ofte er det ikke lett å si hvilken av de to som er på farten før tilslaget blir satt. Derfor setter jeg tilslag med all kraft, og det eksploderer i motsatt ende. Dette er ikke krabbe-oppførsel.
Fisken er sterk og vill der ute i mørket, men ikke så sterk at det er et problem. Karpestangen takler fighten fint, og det er langt mer moro å kjøre fisk på denne enn på den mye kraftigere surfstangen. Snart kommer også fisken til syne åtte-ti meter fra land. Det ser ut som en brukbar slange, og den har ikke gitt opp kampen, ennå.
Å håve havål er en kunstform i seg selv. Fisken er en eneste lang muskel, og den har lite til overs for håver. Å håve havål når det er du selv som kjører fisken, er et helt prosjekt. Jeg prøver å ha flere tanker i hodet på en gang, og er obs på å ikke få for høy stangføring. Likevel knekker det over hodet på meg. Ålen går nemlig fullstendig fra konseptene i det den ser håven, og stangtuppen gir etter. Jeg skjønner lite, men har ikke tid til å dvele ved det. Snøret er like helt, og fisken bukter seg fremdeles foran meg. Litt manøvrering og banning senere, og den er på plass i håvnettet.
Vel oppe på avkrokingsmatten, som for anledningen er noen søppelsekker med et skumgummiunderlag under, får jeg sett litt bedre på fisken. Den er slett ikke verst for å være våre kanter av landet. Pers er det ikke, men min nest største kan det fort være. Vekten stopper på 8720 gram, inkludert håv. Det tilsvarer 7180 gram uten håv. Ikke halvgale det på årets første tur etter Conger conger. Kroken sitter også perfekt i fremre del av overkjeven, og det er uproblematisk å få den løs. Etter litt selvutløserfotografering får fisken friheten tilbake, i det regnet setter inn.
Meget happy med starten på årets havålsesong tar jeg karpestangen i nærmere øyesyn. Stangbruddet forundrer mer enn det irriterer, da dette var et bruktkjøp som ikke kostet mange Flagstadene. Forklaringen på bruddet blir likevel kjapt åpenbar. Stangen har en gammel skade rett over tredje ring fra toppen. Et nokså markant hakk rett over surringen, trolig fra transport, podvelt eller noe i den gaten. Det hjalp sikkert ikke på at jeg hadde stram brems i landingsfasen, akkurat i det ålen satte i gang med alligatorrullene sine, men bruddet hadde nok kommet snart, uansett. Med surfutstyret kjører jeg alltid hardt mot hardt når det kommer til havål. De er nemlig mestere til å rygge seg inn i stein og vegetasjon, der de kjører seg bom fast.
Med to stenger ute av drift, fisker jeg videre en halvtimes tid med den siste stangen. En hel årgangspir gjør jobben som agn, men lokker ikke til seg noe som helst. Ved midnatt regner det såpass at det begynner å bli utrivelig, og i all den tid to tredjedeler av utstyret allerede er i bilen, tar det ikke lang tid før resten følger etter, og kursen blir lagt hjemover.
Havålfisket i Nordhordland er vanligvis best i september og oktober, men persen min fra i fjor ble tatt et godt stykke uti november, mens første fisk i fjor var på land allerede i juli. Noe godt fasitsvar på når en bør fiske har jeg derfor ikke. Det jeg kan si med sikkerhet er at alle sportsfiskere på et eller annet tidspunkt bør prøve å måle krefter med en havål. Disse dyrene har enorm muskelkraft, selv når de er små. Dessuten er fisket uhyre spennende. Når det skjer noe, vel og merke…
Litt ordforklaringer:
* Baitrunner – Funksjon på en del sneller som gjør at snørespolen kan frikobles.
*Glidende tackel – Rigg bestående av en hul bom. Loddet fester en i bommen. Snøret tres gjennom bommen, og krokfortommen festes så i snøret. Når snellen er frikoblet kan fisken dra med seg agnet, mens bommen og loddet ligger igjen. Dette vil en merke på stang og snelle, og en kan sette tilslaget når en synes fisken har fått god nok tid på seg.
* Pod – Stativ til å ha stengene i under statisk meitefiske.
* Topshot – Tjukkere monosnøre en skjøter på hovedsnøret. Dette gjør kastingen enklere, og slitasjen på hovedsnøret mindre.
* Avkrokingsmatte – Underlag til å legge fisk på under avkroking. Denne beskytter fiskens slimlag, og forede utgaver er også langt mer skånsom mot fiskens skjelett og indre organer enn for eksempel en betongkai. Om en ønsker å sette fisken ut igjen er en avkrokingsmatte en klar fordel.