Bildegalleri – Havfiske ved Frøya – Dyphavspionerene i NKML på nye eventyr
Vi i Nidaros kystmeitelag er ikke de som legger oss ned og dør når vi blanker. Vi kjører ofte high-stakes satsinger, vel vitende om at fallhøyden er stor. Vi regner med dette er noe av grunnen til at sportsfiskeskipper Frederic Kullin ringer NKML når almanakken hans viser «pionersatsing» med to streker under. Når sant skal sies resulterer slike satsinger sjelden i enten FULL KLAFF eller TOTAL FIASKO – det ender som regel opp et sted midt i mellom. Dette er historien om fire dager i ufiska havområder utafor Frøya.
Med sin beliggenhet helt ytterst i havgapet med hundrevis av øyer og skjær er Frøya Midt-Norges havfiskemekka.
Forventningene til havfiske ved Frøya før turen var faktisk ikke så store. Med en god skipper og et område med potensial i andre potens borger det selvsagt for småfrekke opplevelser. Men, nå hadde vi roen. Vi skulle tråle upløyd mark og presset var så å si fraværende. Mye jobbing, båtkjøp, flytting og disputas gjorde også sitt til at forberedelsene til tur var langt fra optimale. De fleste av oss hadde ikke ofra turen en tanke før avreisedagen. Dette var en ny opplevelse for oss, og i grunn ganske behagelig. Vi dodga lett ukesvis med forventinger og nervøs yr.no-sjekking, og møtte turen med påtatt laid-back-attityd. Like etter kl. 18 søndags kveld var både sjåfør Sverre, Bjørn, Irvin og Adam pluss bagasje lasta inn i den spreke doktorbilen. Selv med full bil så var matutvalget vi hadde pakka med oss noe begrenset. Én kasse øl, en Capt. Morgan, to sjampis, en slant whisky og ett brød. Med en gammel batteridrevet kasettspiller fra SMS sin mørke russetid, med alt du kan tenke deg av svenske jätte-hits, bar det utover til Titran.
Titran: Med sin beliggenhet helt ytterst i havgapet med hundrevis av øyer og skjær er Frøya Midt-Norges havfiskemekka. Skjærgården skaper et nettverk av strømsterke sandkanaler og bølgeeksponert tareskog, med fiskebankene rett på utsiden. Frøya utgjør en biologisk overgangsseksjon i norsk marin fauna: her er det med andre ord svært artsrikt. Mange sørlige arter har sin nordligste utbredelse her, tilsvarende for nordlige arter. Det er heller ikke tilfeldig at det jevnlig tikker inn specimen- og rekordfisker fra dette området: Lange, lyr, sei, lysing, piggskate, osv.
vips gikk vi fra laid-back tilbake til vår vante rolle som overivrige nerds
Frederic Kullin er skippern som etter egenhendig pionerarbeid har guida til desidert flest håkjerringer og svartskater. Nok sagt. Og selv om frøysvensken ikke har passert førti har allerede over ti år bak seg som fiskeskipper med base på Titran. Han spesialiserer seg på specimenturer og har en stor kontaktflate av dedikerte norske og skandinaviske sportsfiskere. Frederic er helproff.
Ved ankomst var Frederic klar, og praten om de neste 4 dagene var i gang. Da begynte forventningene å fyke i taket igjen som vanlig, og vips gikk vi fra laid-back tilbake til vår vante rolle som overivrige nerds. Arter som svartfisk, svartskate, 10+ uer og månefisk var vel de tankene gjengen hadde hodet når lyset ble slukket «søndags kveld».
Island neste
To timer seinere tøffa vi ut fra Titran. Agn hadde vi selvfølgelig ikke med oss, men dette ordna vi lett. I løpet av en halvtime var balja full av småsei og makrell. Vi var klare til jazz! Været var flott så turen bar ut mot plattformland. Med Draugen sjøl i sikte var det duket for litt av hvert.
Utstyret
Det har blitt standard på dypvannsfiske å bruke forholdsvis lange og lette meitestenger på 7 fot og med mulighet for søkkevekt opp mot 6-800 gram. Selv sverger jeg til 24 lbs Greys (nå Edge), mens Bjørn kjører fast med 20-30 lbs Daiwa Kensaki. Ellers funker det meste så lenge tuppen er myk nok til å detektere små napp. Av sneller går det i moderne togirs med plass til 7-800 meter 0,28 eller 0,32 multifilament. Lawson PLD 12-II er fin til dette bruket. Det samme er Daiwa Saltist LD 40 eller Avet LX. Bare være obs på å ikke sveive med for mye motstand på det tyngste giret, da ryker lager fort. Agn er stort sett makrell, eller det man får tak i av fisk. Reker er heller ikke feil til dypvannsfisk, for de som gidder dra med seg slikt på tur.
Tretti nautiske mil seinere nærma vi oss det som var dagens forhåndsutpekte område. En korallbefengt undervannsfjellkjede på rundt 200 meter steg opp fra flatene på 400 meter+, og det beste av alt: ingen har fiska her før! Strømmen var moderat så vi tok først et par drift oppe på toppene, som for øvrig skreik uer og lange. Det tok ikke mer enn ett kvarters drift før vi fikk bekrefta teorien, på de krokene som ikke var fylt opp med uer satt det langer.
Dessverre var begge artene av beskjeden størrelse, og ganske langt unna de vektene vi så for oss såpass langt til havs. Adam mangla uer på forhånd, så han kunne sikre seg et nytt kryss tidlig. På andre driftet overså uerne og langene en av småkrokene hans og bordet var dekka for den litt mer forsiktige vassilda. Adam kunne innkassere turens første nye art. Den ble sporenstreks kappa i to, festa på slepet og sendt ned igjen. Bjørn på sin side så sitt snitt til å hanke inn den etterlengtede vassilda han også, og skifta raskt til litt mindre opphengerkroker. Uerne hadde imidlertid skjønt dealen og overså ikke en eneste krok.
På tre drift hadde vi halvfull bakk med uer og vi bestemte oss for å ankre opp nederst i kanten ut mot flata på drøye 400 m. Her var haifesten i gang, den ene mindre og mer irriterende enn den andre. Men langene var større her, og Sverre og Irvin hadde snart hver sin 10+ på dekk. Og mens Sverre og Irvin har langepers på over 20 har Bjørn dodga de store like ofte som månefisk. Med en pers på 10,4 kg var det åpenbart rom for kraftig forbedring. Nede på muddersletta svarer det tungt i andre enden, masse tyngde og lite bevegelse ga et snevert håp om skate, men etter hvert kom slag og rulling som kvelte alt håp om bruskfisk. Tredve meter fra båten dukker det opp en lang, hvit og oppblåst lange, og med sine 17,5 kg fikk persen et solid hopp.
Etter 17 timers fiske hadde havbleike, vågehval, sol og skepparns uerbuffet gjort sitt til at mannskapet var mette både fysisk og psykisk, og vi bega oss på tilbaketuren.
Den 3,5 time lange hjemturen skulle vise seg å bli en riktig jazzrunde og på ingen måte en tørr opplevelse. Vinden satte opp giret opptil flere hakk og de fire meter høye dønninger som ellers ikke hadde bydd på noe problem fikk nå topper av vinden som kom på tvers. Frederic skrudde ned autopiloten til 6 knop, og inne i kahytten holdt sms seg fast i Frederic og Irvin sto oppreist med et fokusert grønt blikk ut vinduet. Bjørn lå vannrett på benken og tenkte gode tanker, mens ex-fiskebåtmannskap Adam tok et godt grep rundt whiskyen. I land kom vi tilslutt, og alle var rimelig kjappe med å klatre i land på stabil jord når vi tilslutt nådde brygga.
Skjellbrosmehodeaften
Ny dag og muligens nye muligheter. Til vår store glede hadde været fra dagen før roet seg ned og vi kunne gyve løs på nok en dag. Vi skulle starte dagen med å teste litt etter lysing, men den var tydeligvis ikke på plass på de kjente plassene enda. I stedet ble det jazza opp en del av Trøndelags nasjonalfisk… Det betydde en ting – var på tide å flytte seg. Vi har ikke dratt til Frøya for å fiske hyys!
Vi fortsatte utover på jakt etter skjellbrosma, en art kun Irvin hadde fra før. Frederic styrte skuta mot et område der Olex-en viste flat mudderbunn og 200 meter. Væpna med dobbeltslep og medium tro senka vi agna. Sverre som akkurat har lagt ut om sin tynne personlige uttelling ombord på Gotland, får napp på første nedslipp etter maks 3 minutters venting. Fisken svarer definitivt ikke tungt i andre enden og 20-30 punds Antaresen er ikke i nærheten av å knele – akkurat slik en artsfisker liker det.
«ÆÆæææÆæ!!», utbryter SMS lettere ukontrollert nedi hjørnet sitt. «Hvaaaa, det er jo en skjellbrosme!». Fisken blir flekka opp på dekk, og Sverre kaster seg ned på rygg og omfavner fisken (som han raskt døper Stine) i en euforisk glede. Der blir han liggende å klemme og klappe på dyret i en drøy halvtime. Art nr. 104 for doktorn! Suksess etter tre minutters målretta skjellbrosmesatsing må jo være en uslåelig rekord.
Resten av dagen er Sverre mer eller mindre ubrukelig. Jazzballett, svenske hits, Tuborg og ekstra mye tørr ironi preget resten av hans dag på skuta. Fullt(!) forståelig for oss som er rett over snittet sære idioter! Vi andre fikk ikke akkurat mindre troen på skjellbrosme nå, så vi fisket intenst videre, med konstant lett summing fra SMS i bakgrunnen, som stort sett omhandlet brut, reserve brut og utstoppa skjellbrosme på kontoret på Gløshaugen.
Fisket fortsatte og gutta jazza inn den ene arten etter den andre, både kolmule og øyepål kom på dekk, men ingen skjellbrosmer. Når Bjørn fikk et nedslipp med uer, hågjel og tilslutt en pigghå i enden av slepet, var det på tide å skifte beite. Skjellbrosme hadde vi allikevel ikke gitt opp, og Frederic dro opp en ny jokerplass etter arten, men fortsatt var det kun andre arter enn target som fikk se dagens lys.
Etter endeløs haling av rusk og rask fra dypet, steg noe annet opp i vannet i andre enden av staget til Bjørn. «Hjeeeeeelp, skjellbrosma, føøøkk få ann opp!!» Med Irvin klar med kleppen, lurte skepparen takkelet over båtripa og Bjørn kunne slippe jubelen løs. Art #99 var sikra og huttemeitu/himmel&hav/Kiiiim slutt å tull!! Frederic gjorde seg klar til et håndtrykk i avmålt gratulasjon, men her ble det Bjørneklem+, noe han fortsatte å dele ut til resten av mannskapet ombord.
Bjørn slengte seg på SMS sitt bedagelige feriefiske og skjellbrosmepraten satt løst inni mellom slurkene av solvarm Tuborg. Det flagra rundt med mer eller mindre presise parodier på de fleste innen sportsfiskenorge, inkludert på mannskapet om bord. Ringreven Irvo hadde skjellbrosme fra før, men ønsket om en til var selvfølgelig på topp. Så han og Adam fortsatte den intense jakten videre. Etter en drøy halvtime kommer Irvo-smilet frem, «Æ tok ann!». Opp på dekk flekket han dagens tredje og siste skjellbrosme.
Når kysten var klar stappa han vassilda i trusa og jumpa uti.
Sikkert som Frøyabanken
Dag nummer 3 på sjøen var kommet og i dag skulle vi et godt stykke vestover, i renna mellom Frøya og Frøyabanken. Håpet var blant annet skate og skepparn sjøl prata om muligheten for vassild. Bjørn var nå eneste mann som manglet vassild, og ettersom han nå var én art fra den magiske hundregrensa, startet han med å sende ned ei hekle på 280 meters dyp. Hågjelen og svarthåen var selvfølgelig tilstede også her, men plutselig kom det et litt mer ristenapp som gav mager motstand i staget. Rolig og jevnt ble den taua oppover, og omsider så lå det ei forskremt lita vassild og plaska i overflaten… Wooooooooooooo! Art #100!
Bjørn sjangla rundt i lettere ruset på dekk og venta på at vågehvalflokken skulle ta en pause så han kunne ta det forhåndsanmeldte stupet fra mesanmasta. Akkurat i det han skal zippe ned one-piecen tryner han bakover på dørken og brekker nesten ryggen som en slu avledningsmanøver og unngåelsestaktikk. Bjørn kom imidlertid til hektene og klatra opp i masta og speida etter hval, tyvjo og andre ulumskheter. Når kysten var klar stappa han vassilda i trusa og jumpa uti.
Delmål 1 for dagen var i boks, og Gotland tøffet videre til potensielle skateområder. Mannskap pluss skipper opp med hele agnfisk på slep i form av sei og makrell. Første stikk gikk til partysvensken. Rolige smånapp gikk over til bom-stopp-fullt-kjør i tilslaget. Det måtte være skate. Opp fra drøye 300m stiger omsider en stor spisskate opp mot overflaten. Flere armer griper tak i dyret og fangsten er sikra. Ny art igjen på Adam! Få fisker er så tøffe og elegante som det magiske stealth ray flyet av en skate. Adam jazzer i gang med en del raske svenske setninger, hvor vi i hvert fall får luket ut: «Jäg ska bada så fort ståndet har gått ner, jäg trenger en öl!».
Festen ombord har så vidt roet seg, da plutselig SMS står med samme bøy i staget. Nok en spisskate på vei opp! Alt går strålende, inntil fisken ligger i båten og skal avkrokes. Agnet ligger i kjeften, men kroken sitter dessverre 10 cm til siden for munnen. Og selv om den i hvert tilfelle har gått etter agnet sier reglene altså at den da ikke teller. Fisken er marginalt over SMS sin pers fra 2006. Flott fisk, men en liten demper på gleden her altså.
Skate or die
Dag 4 og siste dag på fantastiske Frøya ble lagt til Frøyfjorden, hvor oppankring etter spisskate var planen. Dessuten er det tatt flere sixgill på garn i området, i tillegg til et par mora på stang. Dagen startet heller tynt med stort sett hågjel, brosme, lite strøm og skiftende vindforhold. Eneste godkjente brosme på turen sto Irvo for, en sak på 7,3 kg. Frederic er vel utvilsomt den i Norge som har guidet flest spisskater, men mangler likevel arten selv. Forsøkene sto det ikke på, men de stimene med hele makrell han sendte ned fikk han konstant i retur i form av en knute håhelvete.
Etter mye vas, hågjel og brosme, begynner det forsiktig å nappe på staget til Bjørn. Nappene er små, og Irvin fastslår raskt at dette er arten. Spisskompetansen til Irvin slår til for fullt, for etter tilslag står stanga bomfast i bunn. Den oppfører seg som skate og begynner å ta line av snella. Vi begynner å ane at dette må være en spiss av den riktig store sorten. Fisken letter fra bunn og kommer sakte opp. Presset tilsier at denne er diger og Bjørn er i perlehumør. Etter en lang tids pumping kommer fisken til syne. Det er en stor hunnfisk. Den kommer allikevel opp baklengs. «Njoodu feeejlkroka shjø»
Skuffelsen er stor, og vi skjønner nå hvorfor motstanden var såpass drøy. Heldigvis er den ikke over pers, men aldri kjekt med feilkroking på specimenfisk.
Like etter release av denne fisken begynner det å tikke i snella til SMS. Han sveiver og sveiver og tilslutt møter han full tyngde nedi dypet igjen. Joda nok ei spisskate på vei opp! Sverre konstaterer at det er spisskate, men med to feilkroka fisk til nå på turen så holdt han gleden på et moderat nivå fortsatt. MEN denne kom opp den riktige veien, og kroken satt der den skulle. Sverre kunne slippe jubelen løs, persen fra 2006 var fittenforen. Nok et specimenindivid i båten og en veldig verdig avslutning på turen!
Havfiske ved Frøya