Folk trodde på mye rart før i tiden. Det gjør de for så vidt ennå, selv om gamledagers mytologiske vesen og monstre i stor grad nå er stemplet som eventyr og fyllerør. Det er ikke med det sagt at alle de gamle fortellingene ikke har noen som helst rot i virkeligheten. Det finnes udiskutabelt mer mellom himmel og bunn enn vi aner, og alle legender har et opphav. I hvilken grad opphavet faktisk harmonerer med det som siden ble fortellingen, sagnet eller myten er selvsagt en helt annen historie, men alt er ikke plukket ut av gattet. Det er på det reine.
Her oppe i det kalde nord trodde de på de norrøne guder før Kvitekrist, faren hans og den dårlige ånde ble tvunget på folk med sverd og ild. Æsene og åsynjene, som bodde i Åsgard midt i Midgard, var alle guddommelige på hver sin måte. Noen var usedvanlig kloke, andre sterkere enn selve grunnfjellet. Noen spradet rundt med magiske gullepler, mens andre igjen ikke kunne drepes av annet enn misteltein. Det var i det hele tatt god stemning blant gudene i Åsgard. Litt for god. Derfor trengte de noen å slåss med. Heldigvis fantes det også en annen gudeslekt, vanene, som var minst like klare for bråk. For ikke å snakke om jotnene, da. De var alltid parate for en god krangel. Men det var ikke nok…
Skikkelige guder trenger nemlig noen monstre å være uenige med, også. Og monstre, det er de gode på i norrøn mytologi. Den enorme Fenrisulven er et av disse. For ikke å snakke om søsteren hans Hel, herskerinnen over de døde. Disse to var begge barn av æsjotnen Loke og jotunkvinnen Angerboda. Mens Hel ble sendt til Niflheim for å styre over ni verdener, ble broren Fenrisulven lokket med til øya Lyngve, og surret i lenken Gleipne, som er laget av seks ting som ingen kan finne: Fiskens åndedrett, kvinneskjegg, fuglens spytt, fjellets røtter, lyden av kattepoter og bjørnens sener. Så om du noen gang har vært på jakt etter noen av disse ingrediensene, vet du nå hvorfor du ikke finner de. Oppbrukt, rett og slett.
De to monstersøsknene Fenrisulven og Hel var nok en håndfull og vel så det, men det var likevel broren deres som var mest fryktet. Selveste Midgardsormen. Dette enorme beistet vokste seg til slutt så svært og skummelt at æsene ikke så noen annen løsning enn å sleppe det ut i havet. De søkte først løyve hos fylkesmannen, men fikk avslag på grått papir. Derfor ble dette en operasjon som skjedde i ly av nattens mulm og mørke. Mot alle hjemler i forvaltningsloven fikk Midgardsormen seg et nytt habitat, omtrent som karpene i Grenland og ørreten i hele jævla Norge. Og alle gudehjerter gledet seg.
Gladest av de alle var tordenguden selv. Hele prosjektet var nemlig Tor sin idé, og selv om både Brage og Heimdall i utgangspunktet var skeptisk, ble de med på galskapen da Tor viftet med hammeren Mjølner og truet med juling. Bakgrunnen for Midgardsorm-stuntet er enkel nok: Nye utfordringer! Selv om det er lite kjent, er det nemlig på det reine at Vingtor med hammeren var den aller første sportsfiskeren her i nord, og siden tordenguden var drittlei av både torsk og hyse, trengte han noe nytt å bryne seg på. Valget falt på Midgardsormen.
En tidlig morgen, ekstremt lenge før folk gikk og grublet på hva reven egentlig sier, meldte Tor – i skikkelsen til en liten gutt – seg som rorkar for jotnen Hyme. Jotnen fnyste av valpen med fregnene og det ildrøde håret, men sa likevel ja til å ha tordenguden med seg ut for å jukse pale. Hadde han visst hvem det var han skulle dele båt med denne dagen hadde han nok blånektet, og rømt stedet hals over hode. Tor spurte høflig om hva de skulle bruke som agn. Hyme fnyste på ny, og forsikret unggutten om at agn, det fikk han skaffe selv. Tor var ikke vanskelig å be, og på vei ned til naustet dro han like godt hodet av den største oksen i flokken til Hyme. Dette rullet han en kjempeboilie av, og hairrigget hele stasen på en 27/0 semisirket fra Gamakatsu.
På vei utover i osen begynte naturlig nok Hyme å tvile på rorskaren sin, og da ungdommen med ildhåret fossrodde forbi palegrunnen uten tegn til å sakke på farten, ble jotnen sint. Men sint er ikke det du bør bli på en fiskesjuk tordengud, og i affekt fikk Hyme en kongepilk over snuten. Da var han ikke sen om å sette seg akter og holde klokelig kjeft. Nå var det de store gutta som skulle i aksjon.
Vel ute på spotten, som Tor på forhånd hadde funnet via Gule Sider sitt sjøkart, ble oksehodeboilien forsiktig firt ned på et platå. Fire Linen ble tredd over nappvarsleren, og så begynte ventingen. Ti minutter senere gav varsleren lyd fra seg, og Tor gjorde seg klar til kamp. Stangen ble senket, slakken strammet og tilslaget satt med dødsforrakt. Full fleks! Targetfisken hadde funnet agnet der nede i dypet, og Tor stod overfor sitt livs kamp.
Og for en kamp det ble. Tor halte, sleit og bannet, mens Midgardsormen jobbet hardt imot. Akter satt Hyme og ble bleikere og bleikere i trynet for hver glose. Etter tre timer seige timer var seieren innen rekkevidde for Tor, og i det Midgardsormen sitt svære hode brøt overflaten, løftet tordenguden hammeren Mjølner til slag. Men da var det nok for Hyme. Han treiv kniven fra beltet, og begikk dødssynd nummer en blant sportsfiskere: Snørekutting. Midgardsormen forsvant i dypet, og Tor sine øyne svartnet. Hyme fikk hammeren over kjeften, og det var det siste han så her i livet. Tor på sin side vasset i land, og forbante både Fire Line og feige kleppere.
Siden den gang har Midgardsormen lurt der ute i dypet. Akkurat hvilken art ormen faktisk tilhører strides de lærde om, men vi som har vært ute med surfstengene en kald høstkveld før, vi er ikke i tvil. Her er det garantert snakk om svær havål, og det er i de mest stormfulle kvelder sjansene for kontakt med beistet og dets etterkommere er størst. Torsdag var en slik kveld her i vest. Noe så til de grader. Og med storm, regn, hagl, lyn og torden i luften, kan du være helt sikker på at det bar ut på jakt. Hvordan det gikk kommer vi tilbake til innen ikke så altfor lang tid…