Prolog:
Tilbake i 1949 undersøkte John Paul Stapp, George Nichols og Edward A. Murphy junior mennesket sin toleranse ovenfor akselerasjon ved Edwards Air Force Base i California. En eller annen gang under disse undersøkelsene uttrykte Murphy junior følgende postulat: “If there are two or more ways to do something, and one of those ways can result in a catastrophe, someone will do it”. Dette postulatet fikk senere navnet Murpys law, eller Murpys lov på godt Ivar Aasen-mål. I korte trekk handler denne loven om at dersom noe kan gå galt, så kommer det til å gå galt, fortrinnsvis på det absolutt verst tenkelige tidspunktet en kan se for seg. Noe alle hjerter selvsagt gleder seg over…
*****
Av og til bør en bare ta et hint, og innse at noen dager ikke er skapt for annet enn å ligge hjemme på sofaen og synes synd på seg selv. Dessverre er det vanskelig å ta slike dager innover seg når en til stadighet trekkes mot havet. Lørdag var en slik dag for mitt vedkommende, og det burde jeg egentlig skjønt lenge før det lysnet. Venstre framhjul var nemlig flatt før jeg hadde kommet meg ut av Knarvik, og dermed havnet vi også 20 minutter bak skjema, broderen og jeg. I seg selv var ikke dette noen krise, men dekkskifte i mørket, lenge før fuglene i det hele tatt har tenkt på å fise, er like fullt en kjip start på dagen.
Anyways, Torbjørn og jeg kom oss omsider på veien, og etter litt proviantering og noen tilbakelagte mil, gled Antaresen ut fra havnen nord på Radøy i det mørket var i ferd med å bryte opp. En kjapp tur sørover gjennom Bognestraumen måtte til, da min gamle klassekamerat Ronny var på hjemlige trakter denne helgen, og som vanlig var alt annet enn vanskelig å få med seg på fisketur. Vi var fulltallig mannskap i det dagen begynte å ligne på en dag, og snuten ble vendt mot det som forhåpentligvis skulle være ventende lysingbanker.
Lysing er en art både Torbjørn og Ronny mangler, og som jeg gjerne tar et gjensyn med etter gammelt. Et kystmeitet eksemplar på 2,7 kilo er nemlig den spede persen min på det som kanskje er den råeste fisken som svømmer i norske farvann. Jeg har riktig nok ikke fisket mye etter arten, men nå på seinsommeren og høsten har det blitt et par turer med båten på lovende steder. Uten annet resultat enn lyr, pigghå og hyse. Denne lørdagen kjørte vi derfor litt lenger innover i fjordsystemet for å prøve lykken, og omsider skulle leitingen bære frukter.
Men, som prologen indikerer, kommer et uhell sjelden alene her i verden, og vel ute på plassen var bensintanken skålende tom. Det gjorde sånn sett lite, siden vi hadde med oss 20 liter ekstra på en kanne hjemmefra. Dette burde holde i massevis til dagens fiske. I alle fall i teorien. Bensinen ble derfor raskt fylt på tanken, før båten ble lagt i posisjon for første drift.
Vinden var hardere enn forventet her inne, og med en driftfart som pendlet mellom 1,7 og 2,4 knop, ble det bra fart i agnene. Dette er i utgangspunktet bra når en fisker lysing, og det tok da heller ikke lange tiden før det begynte å nappe hos alle tre. Nappene var dessverre veldig forsiktige, og det var ikke lett å få fisken til å ta skikkelig. Noen hundre meter ute i driftet kunne jeg likevel konstatere fast fisk, og alle startvanskene dagen hadde bragt med seg var glemt. Noen minutter senere kom også topshoten til syne, og like etter fulgte ikke bare en, men to lysinger. Juhu!
Fisken som hadde tatt toppopphengeren var ikke større enn at den gikk rett i en svartbakunge, men fisk nummer to var i super matfiskstørrelse, gode to kilo. Viktigst av alt var likevel det faktum at vi faktisk hadde funnet lysingen!
Tre drift senere hadde vi hatt en haug med napp, både forsiktige og brutale, men ingenting ville sitte. Med den driften vi hadde var det heller ikke bare enkelt å sette gode tilslag på riktig tidspunkt, spesielt ikke på en såpass snodig fisk som lysing. Det meste ble prøvd, alt fra lange- til gjeddefisketeknikker, men det ble ikke tellende resultat av det. Ikke før på drift nummer fire. Da satt det omsider på fisk igjen, både hos Torbjørn og på baugen hos Ronny. Selv kjørte jeg loddet fast i bunn og sleit knekkfortommen på dette driftet, så hos meg ble det dårlig med action. I stedet fikk jeg fotografere både Torbjørn og Ronny sine første lysinger noen gang, og det var egentlig moro, det også.
Med ny art på to av tre mannskapsmedlemmer, var egentlig selve fiskedelen av dagen en suksess. Men vi ville jo gjerne ha noen lysinger med litt størrelse på, også. Det fikk vi ikke. Det ble et par drift til uten noe annet enn napping. Torbjørn dro opp en makrell som satt klokkereint på en mallekrok i størrelse 10/0 – egnet med en hel makrellside (!) – men utover det var det lite matyttig å vise til.
Både Torbjørn og jeg hadde forpliktelser på land tidlig på kvelden, så noe nattlig prosjekt var det aldri planen at denne fisketuren skulle bli. Derfor gjaldt det å utnytte det maksimalt da vi bestemte oss for å ta det siste driftet for dagen. Dette bød da også på litt mer action. Nappene kom hos alle tre, men det var bare hos meg fisken satt. Jeg rakk to nedslepp i løpet av driftet, og fikk tokiloslysinger på begge forsøkene. Dermed ble det bra med filetfisk med inn igjen til fastlandet, noe som aldri er å forakte når det kommer til lysing.
Her skulle egentlig denne historien tatt slutt, men på ny må jeg vise til prologen lenger oppe her. Det viste seg nemlig at 20 liter bensin ikke var nok til en dag med fiske og turen hjem igjen. 20,1 liter hadde vært nok, men ikke 20. Og det er helt sant. 100 jævla meter fra innseglingen til båthavnen var det nemlig tomt, og det var det egentlig lite å gjøre med. Antaresen er ikke noen båt å ro, selv ikke 100 meter, så det var bare å ringe Ronny og be om assistanse. Det var aldri noen dramatikk i dette, og dreggen lå klar om vi skulle nærme oss land. Men irriterende, det var det.
Og så da lå vi der da, Torbjørn og jeg, og ventet på bedre tider. Det hadde stilnet helt av, og vi fikk både en fin solnedgang og god tid til å gjøre opp dagens fangst. Men det er ikke alltid slikt hjelper. For å toppe det hele fikk Fulham grisebank på Anfield. Akkurat den delen av dagen hadde jeg selvsagt forutsett for lenge siden, en Fulham-supporter er nemlig programforpliktet til å være realist, men å være stuck i en båt uten bensin med en Liverpool-supporter og 3-0 i trynet til pause, er likevel et helt latterlig prosjekt.
En halv time etter oppringingen kom heldigvis vårt tredje crewmedlem til syne i horisonten. Ronny hadde blitt skysset tilbake der vi hadde hentet han før vi gikk til Radøy igjen, og han fikk derfor all skyld for bensinmangelen, som seg hør og bør. På den andre siden ble han dagens mann by far da han kom oss til unnsetning med en kanne bensin.
Etter litt pumping gikk da også motoren som den skulle, og vi kom oss til land uten videre forsinkelser. Ronny, som knapt har vært lengre enn Bognestraumen med båt noen gang, fikk seg også en aldri så liten sightseeing på nordsiden av strømmen, men nådde hjem før mørket tok han. Sånn sett fikk historien en lykkelig slutt, i alle fall en slags. Men han der Murphy-jævelen, han visste hva han snakket om altså…