Asgeir Alvestad var nylig en tur på brygga i Lillesand. Der ble det action, for å si det mildt. Bildene taler egentlig for seg, men Asgeir forteller også med egne ord:
I stedet for Champions League satte jeg meg forleden på brygga nede i sentrum av Lillesand. Det var rundt 21.00-tiden på kvelden. Jeg «ofret» storkampene (jeg kunne høre fra utestedene like ved) for å se om det hadde dukket opp noen spennende arter jeg ikke hadde på «den nye artslisten» min. Når jeg tuslet hjem i 02.00-tiden kan en godt si at det var et godt valg å droppe fotball for fiske den kvelden.
Jeg vet jo av erfaring at brygger ved tettsteder ofte er ekstra gode fiskeplasser. Her i Lillesand er det blant annet et lite fiskemottak hvor det ofte dumpes litt fiskeslo og lignende like utenfor. Det er også mye annet rart som siver ut fra en liten småby, samt at det er mange gode oppholdssteder som ofte kan trekke til seg mye artige fisker. Dessuten vil ofte utelys lokke til seg byttedyr som større fisk er ute og jakter etter på nattestid.
Jeg begynte med å konsentrere meg om noen ålekvabber jeg hadde observert (uten fiskestang) kvelden før. Jeg visste nå hvor jeg skulle konsentrere meg om og fiske etter dem. Jeg fikk ålekvabbe på listen i februar, men det var ikke i Lillesand. Og siden jeg har som mål og få flest arter innenfor kommunegrensen, tenkte jeg at den måtte oppdateres innenfor så snart jeg fant dem. De var altså her, men de var usedvanlig stille denne kvelden i forhold til natten før, da jeg bare var ute og tittet.
Jeg skjønte snart hvorfor de ikke var noen ålekvabber å se, for plutselig kom det en stor grå skygge over plassen. En diger steinbit drev og jaget rundt der nede, og den så skikkelig hissig ut. Den forsvant imidlertid like fort som den kom, og det hele roet seg noe. Jeg fôret derfor opp plassen med litt rekebiter og fortsatte langs bryggekanten til jeg så noen ulker jeg kunne fiske på.
Jeg vippet opp to vanlige ulker ganske raskt, for deretter å observere en liten ulke som lå helt for seg selv på bare 30 cm vann. Den skilte seg ut i fra de andre siden den lå så grunt, og på en mer steinete bunn. Jeg fikk den til å ta en liten rekebit på krok nr 16 og fikk raskt konstatert at dette ikke var den vanlige ulken, men en dvergulke. Artig, en ny art på listen min, og kvelden var reddet. Dvergulken kjenner du igjen ved at den har en lang pigg i tillegg til de tre korte på hver side av gjellelokkene. Den lange ekstra piggen har altså ikke den vanlige ulkene.
Tilbake på ålekvabbeplassen begynte det og bli liv på bunnen. Og ganske riktig, flere ålekvabber svømte rundt på bunnen. De er ganske lette og lure med en rekebit som du lar «danse» litt på bunnen. Jeg fikk vel opp tre stykker i løpet av en times tid, og var fornøyd med og få dem registrert innenfor kommunegrensen. Den største var om lag 250 gram.
Etter ytterligere en times fiske uten noe annet enn vanlige sei, torsk, og diverse flyndrer å se, tenkte jeg at det fikk være nok for i natt. Så kom plutselig den hissige steinbiten tilbake i stor fart og stilte seg med hodet under bryggen. Det var vel ca. fire meter dypt der. Jeg vurderte raskt om jeg skulle ta sjansen med det lette utstyret jeg hadde, men kunne selvfølgelig ikke dy meg. 0,20 mm. sene og en liten 6-erkrok var det kraftigste jeg hadde med meg den kvelden, så det fikk duge. Bære eller briste!
Jeg satte på en halv reke og fikk lirket den (etter et par forsøk) oppå hodet til steinbiten slik at den skled ned foran munnen, og der sa det «jafs» med det samme. Jeg tok et raskt overblikk og fikk sett hvor håven lå, og hvor de nærmeste hindringer av tau og lignende var før jeg dro til, fast fisk!! Det er vel unødvendig å si at det ble et h……. leven, men etter en god del turer opp og ned begynte den og bli klar til og håves. Bare ett problem, den var umulig og få inn i åoven, fisken var for stor, eller håven for liten, om du vil.
Jeg kom på at det var en liten strand 50 meter lengre borte, så jeg fikk kjørt steinbiten sikksakk mellom blåser, tau, og båter, frem til stranden. Der fik jeg dratt den opp, og fisken ble sikret. Det var et skikkelig fett eksemplar av en steinbit, men jeg vurderte sterkt om jeg bare skulle la den gå. Jeg måtte jo imidlertid ha noen bilder av den. Jeg må si at det er nesten med livet som innsats at en holder en slik stor levende steinbit i den ene hånden, og kamerat i den andre.
Etter å ha herjet med den fant jeg allikevel ut at det var best den ble med hjem til middag. Fisk er jo som kjent sunt, og jeg har satt tilbake alle de andre steinbitene jeg har fått siste året, så denne får bli mat. Jeg tok livet av den, og fikk veid den til 7,2kg. Nå ligger flotte fileer klare for noen gode måltider, men aller best; en flott fiskeopplevelse midt i byen, og en ny art (dvergulke) på listen.
– Asgeir
Les flere historier på bloggen til Asgeir