Tidligfiske etter slettvar

Etter vårfisket 2012 satt jeg igjen med følgende tall i fangstatistikken min: 12 små piggvarer og 12 slettvarer. Slettvarene har jevnt over vært små, men fire fisk over kiloen (med en toppfisk 1240gr) er likevel godkjente fangster. Når februar året etter gikk over i mars, var allerede årets første slettvar på land. Den lille tohektos-flyndra som ble tatt som bifangst under feederfiske etter skrubbe, var en overraskende tidlig fangst av arten, og det så ut til å gå mot nok en bra var-sesong. Med skyhøye forventninger gikk jeg i gang med den møysommelige jobbinga med agnfisken langs sandbunn og grusrenner, men med totalt tre landede slettvarer i løpet av 2013, kan var-sesongen 2013 i beste fall kalles middelmådig. Nytt år, nye muligheter. 

Les også: Kystmeitets småtriks del 1 – Impact Shield-adapter

Det er den siste fredagen i mars, og en fredag på jobb er like produktiv som vanlig.  Tidligere på dagen hadde jeg fleipa om at jeg tar årets første slettvar i dag, men sarkastiske kommentarer og smånervøse latterkuler levnet tilliten folk hadde til akkurat det liten tvil. Jeg gjør meg ferdig på jobb med akkurat passe god samvittighet, og setter avgårde for å utforske en ny plass jeg har hatt i kikkerten et par dager. Det meste med plassen stemmer med de erfaringer jeg har gjort som piggvar- og slettvarfisker; sørvendte grunne bukter eller viker med brenninger innerst, og dypere vann innenfor grei rekkevidde. Sandbunn eller annen bløtbunn er en selvfølge, med enkelte tangklaser og steiner innimellom. Denne plassen er riktignok litt spesiell, siden det er en markant sandrenne mellom tangklasene.

Jeg tar det med ro, og tar med god tid når jeg knyter årets første var-takkel. Det blir et enkelt pennel-takkel, drøye halvannen meter langt og med to 3/0-kroker. Jeg liker å fiske så lett som mulig, så valget faller på et tjuegrams søkke.

Når første kastet sendes avgårde, tar det akkurat to sekunder før tackelet toucher bunnen. Et par drag i tackelet gjør det klinkende klart at jeg ikke har truffet på sandrenna jeg fant på satelittkartet, og jeg drar av både tackel og agn. Heldigvis er var-fiske temmelig enkelt og greit, det skal ikke være komplisert med tunge tackler og finurlige anordninger. To kast senere er jeg enda to tackler fattigere, men på det fjerde kastet treffer jeg sandrenna jeg leter etter. Og her er det umiddelbart fisk bortpå. Tilslaget gjøres umiddelbart, og noen sekunder etter hopper en sjøørret himmelhøyt med tobisen i kjeften. Halvveis ned mot vannflata er penneltackelet løst fra fiskekjeften, og jeg sveiver inn den maltrakterte agnfisken.

Les også: Kystmeitets småtriks del 2 – vakuumpakk agnet ditt!

I løpet av de neste kastene klarer jeg å lokalisere ytterkantene av sandrenna, og den intensive jobbinga med agnfisken som jeg kjenner så godt, kan begynne. Det viser seg at renna inneholder mye fisk, men mistankene drar seg mot småskrubber og ivrige ørreter. Og så skjer det. Et solid røsk i stangtuppen vitner om større fisk på gang, og jeg vet med en gang hva det dreier seg om. Ståpelsen på ryggen har ikke lagt seg før jeg setter tilslaget, og mistankene blir bekreftet. Stor flatfisk. Stor deilig flatfisk med stor kjeft. Stor deilig flatfisk med stor kjeft og agnet mitt i kjeften. Fighten er klassisk var. Tung stanging, hele tiden søking ned mot bunnen, og sikksakksvømming inn mot en skjelvende flatfiskgærning.

Når fisken kommer sigende over grusen inne ved land, får jeg latterkrampe og jeg blir stående og gapskratte for meg selv. Jeg føler meg umiddelbart innmari teit, men det gir jeg blaffen i. For fisken som åpenbarer seg foran meg med all sin prakt er en grov slettvar.

Nå venter nye utfordringer på Vestlandet, og om gode tre uker flytter jeg inn i ny leilighet der kjæresten min har venter på meg. Målrettet meite etter skater, havål, kveite, piggvar og store rødspetter er ikke å forakte det heller…