Det er nok en dag med stiv kuling og krevende forhold. I motsetning til kanonværet og sommerstemningen hjemme i Norge, har våren stagnert på Island. De siste dagene har det til og med kommet en del nysnø, og det er elendige fiskeforhold. Det er her skal vi i Tørt Fly Fishing skal tilbringe påsken.

Av: Simen Prestaasen

Jeg gløtter gjennom persiennen på soveromsvinduet. Utenfor renner elva feil vei. Den blåser nærmest oppover, og det røsker godt i de få buskene som finnes der ute i steppelandskapet. Det er vår, men det er lite som minner om dette utendørs. Flere centimeter med nysnø er ikke et godt vårtegn for en ørretjeger, og ifølge utleier og kjentmann, Þröstur, er det elendige forhold for årstiden. Nei, dette er dagen for å sove lenge og ta en rolig morgen. Vi er på tredje dagen i ørretparadiset Island, uten å ha fanget en eneste fisk.

Med et stort team på syv mann, og en haug av fiske- og kamerautstyr, har vi reist gjennom fjell og daler, over gule gressletter og gjennom svart lavasand under snøkledde topper. Første stopp på reisen er den sagnomsuste ørretelva Minnivallalækur.

På dag tre har vi allerede rukket å ødelegge ett par Simms-vadere og to fluestenger. Piggtråd og vind har fått en helt ny betydning på Island, og begge deler er det altfor mye av. For å toppe det hele røk både Bernt og jeg stor fisk under gårsdagens fiske. Vi trøster oss selv med at vi tross alt har det på film, men det hjelper så lite.

Vær og uvær

Været er uforutsigbart på Island, og værmeldingstjenestene er omtrent like gode, eller dårlige, til å spå været som det vi er. Væromslag kommer og går før du rekker å snøre igjen vadeskoene. Plutselig stilner vinden utenfor vinduet på lodgen, og vi kan se myggen surre og fisken vake i Husábreida, som er poolen utenfor den fasjonable fiskelodgen.

Etter flere dager uten nevneverdig action eller fangst forøvrig, sender vi Tony ned i poolen. For ikke å stille med helt blanke ark har vi fått lurt ham med oss, som kjentmann fra Norge. Tony har vært på Island mange ganger før, og fisket på langt flere Minni-fisk enn det vi har. Fra stuevinduet kan vi fort kartlegge at fiskene som vaker ikke er spesielt store, ikke til Island og Minnivallalækur å være, men vi trenger sårt en fisk i håven.

Det er kilent fiske i Husábreida. Fiskene har stilt seg opp rett nedenfor terrassen og stuevinduet på lodgen. De viser seg ofte helt i vannfilmen, der de fråtser i klekkende fjærmygg dag ut og dag inn. Det står to-tre fisk der, som alltid, og nærmest trygler om å bli fisket på. I loggboka ser vi at det allerede er notert flere fangster i poolen. Det føles litt som å komme til Hemsil for å fiske ved Ljugebenken i september, du bare vet at fisken har sett sin andel av kunstige fluer og fortom før. Likevel føles det fælt å skulle forlate en spisende fisk for å gå videre nedover. Etter flere fiskeløse dager må noe skje. Vi må bare prøve.

Nymfehybrid i vulkanvann

Tony legger et velplassert kast i overkant av en av fiskene, og flua lander en armlengde fra motsatt bredd. Den grønne steinfluenymfa, som også kan fiskes som en liten fiskeimitasjon, er tynget ned i forkant, og synker sakte i fri flyt nedover langs land. Til tross for at vannet i Minnivallalækur er klart, er det ikke alltid like lett å spotte fisken. Her gjelder det å følge med på snørespissen.

Men fisken vil ikke ha nymfen, kanskje fordi det er en uhorvelig stor mengde naturlige insekter som strømmer nedover i vannlagene. Ett kast til, og denne gangen setter Tony fart på den store steinfluenymfen. Ørreten i Minnivallalækur er territoriale skapninger, derfor kan oppstrøms nymfe- og streamerfiske ofte være en giftig trigger. Nymfehybriden får fart på seg og suser nedover, men brått blir det stopp. Det skvaler i overflaten og Tony har fast istidsfisk i enden. Det er virkelig kraft i disse urørretenem og etter to-tre minutter med intensiv kamp ligger en gul, flott fisk i håven. Halvannen kilo gull, og et stort moralsk løft for gruppen.

– Bare en fisk til nå, så er vi back on track, sier Tony oppløftende.

Bare én fisk til, så er den uheldige starten glemt.

Tsjekkisk i dyphølen

Med ferskt mot tusler gruppen, med Bernt i spissen, nedover mot kulpen hvor vi røk stor fisk dagen i forveien. Vi smyger oss ut til kanten, akkurat tidsnok til å se to fine fisk som cruiser langs land. Den hvite ørretmunnen åpnes og lukkes i ett sett. Fisken er tydelig på matsøk.

De forsvinner ned i midten av hølen, der det er så dypt at det er umulig å se bunnen i overskyet vær. Med skjelvende hender knyter en revansjesugen Bernt en ny nymferigg bestående av tre fluer. En tung gullhodenymfe på topp, en tsjekkisk vårfluepuppe i midten, og en liten myggbuzzer i enden. En virkelig dødelig kombo, og en saftig munnfull for enhver ørret.

Vinden har så smått begynt å ta seg opp, og spotteforholdene er dårlige. Likevel vet vi nesten nøyaktig hvor fisken står, helt i kanten på dyphølen.

Bernt ruller seg lenger og lenger ut i hølen. Kasteteknikken ser ikke spesielt pen ut, men den får jobben gjort, uten at nymfer, nappindikator eller blysøkke henger seg opp. Så fort nappindikatoren gjør utslag gjelder det å slå til, og det er fort gjort å bli for sen da fisken spytter ut ei kunstig nymfe raskere enn vi kan si «tsjekkisk nymfefiske».

Så skjer det. Snøret stopper opp, og den hvite ulldotten skjærer ned mot dypet. Etter et par kjappe sekunders uvisshet om nymfa sitter i bunn eller i fiskekjeft begynner fortommen å flytte seg rundt i dypet.

Stillhet og piggtråd

Det blir helt stille. Kjøringen utarter seg ganske så annerledes enn dagen før. Denne gangen er det ingen som sier et knyst. Bare ett og annet stønn fra fiskeren, som har mer enn nok med å presse en tung ørret på tynn fortom. 30 meter nedenfor kulpen går et piggtrådgjerde tvers gjennom strømmen, det gjelder å holde igjen fisken før den smyger seg gjennom piggtråden. Da kan det fort være over. Stanga ligger langflat, spent ned til kork- og snellefeste. Først da fisken bryter overflaten og hopper klar av vannet kommer det lyd fra de andre gutta.

– Å fyyy!

Det skal ikke bannes på film.

I enden av kulpen sniker håveren Tony seg ut. Det er lite håp om å slite ut en slik fisk. Ørreten går tungt ute i strømmen og samler krefter, og Bernt legger begge hendene på stanga for å presse fisken inn i det stille vannet. Nede på sokkelen vader Tony ut og opp bak fisken, og før noen av oss, inkludert fisken selv, helt skjønner hva som skjer ligger, en lang finprikket hunnfisk i det finmaskede nettet.

Boblebad og brennevin

Hele gjengen er kjapt på plass rundt håven. Gratulasjoner og klemmer går i hytt og pine, og tokilos-champagnen fiskes fram. Vekta passerer to og en halv kilo, soleklar personlig bestenotering for en tørrfluefisker fra Hedmarken. I høysesongen, etter noen måneder med myggspising, kunne nok en slik fisk sniffet på trekilosgrensa, men å doble rekorden på fluefanget ørret er ikke til å kimse av, uansett. Etter god dokumentasjon av fisken, som seg hør og bør med både stillbilder og video, glir den tilbake ned i dyphølen.

Fisken har fått livet og friheten tilbake, og Bernt har gjenvunnet humør og selvtillit. Med brede smil om munnen pakker vi sammen, og spaserer tilbake til lodgen, svært så fornøyde med laginnsatsen.  Her venter røverhistorier, pizza, brennevin og boblebad. Slike ting er langt fra hverdagskost for en gjeng studenter og ørretbomser fra Norge. Det må vel for øvrig fisk på over to og en halv kilo også sies å være. Vi er back on track. Herfra er alt annet som ren bonus å regne…