En fisk på 30 gram byr ikke på rare motstanden. Den havner heller ikke i riksdekkende media under en eller annen monsterrelatert overskrift. I det store og hele er og forblir den en liten fisk. Det betyr ikke at den bare er kjedelig. Bli med på artsfiske i ferskvann.
Av: Endre Hopland og Andreas Næristorp (foto)
Fra tid til annen kommer de aller fleste til et punkt i livet der de begynner å lure på seg selv. Jeg har ikke ryggdekning for påstanden, men jeg er nokså sikker på at vi sportsfiskere når dette punktet oftere enn andre. For egen regning skal jeg ærlig innrømme at mitt punkt var passert med god margin da dørene på flytoget fra Gardermoen ikke ville åpne seg for oss på Lillestrøm, og toget i stedet suste av sted mot Oslo S. Dette skjedde grisetidlig en lørdag morgen seint i oktober i fjor, og både min bror Torbjørn og jeg fant det helt nødvendig å konstatere det vi egentlig alltid har visst: Østlandet er et drittland!
På vei mot hovedstaden kom flytogkonduktøren innom vognen vår, og jeg forklarte som sant var at døren bare hadde åpnet seg halvveis på Lillestrøm før den hadde lukket seg igjen, og toget hadde rullet videre. Konduktøren unnskyldte seg med at hun ikke hadde sett tegn til at noen ville av, men hele unnskyldningen var egentlig syltynn suppe.
Greit at vi ikke har mye utstråling vi Hopland-karer, men fysisk synlige er vi nå i alle fall. Det var uansett lite å gjøre med den saken nå. Selveste Oslo S ventet om et par minutter, og denne perlen av et byggverk blir av en vestlending som vokste opp på 80- og 90-tallet forbundet med en eneste ting: Døden! En kan bli nervøs av mindre…
Vel fremme på Oslo S ble alle våre fordommer bekreftet. Minus døden, da. Heldigvis. Førstemann vi møtte på så ut som han var tygd og utigjenspyttet, og hosten hans hørte ut som en T-Ford som ikke vil starte. Sjarmerende. Andremann så litt mer normal ut, der han kom springende ned en trapp. Men begrepet normal er som kjent relativt. At vi fremdeles var i The Twilight Zone ble bekreftet da fyren bråstoppet, plukket opp en liten del fra en kulepenn som lå på bakken, studerte denne nøye, puttet den i lommen og løp videre. Her var det bare å komme seg på første tog til helvete vekk fra galskapen.
Dassavgift
Noe slikt som 25 minutter bak skjema stod vi omsider på Lillestrøm stasjon. Å si at det føltes som hjemme ville være en kraftig overdrivelse, men det regnet i alle fall gamle trollkjerringer, så helt ulikt var det ikke. Kjentmann, guide, utstyrsprovider og sjåfør Andreas Næristorp var i følge rapportene på beina og ikke så veldig langt unna, men litt logistikk måtte han ennå gjennom.
Dermed fikk vi oss en halvtimes tid på en benk utenfor nærbutikken Joker. Ventingen gikk tålig greit. Et lite minus var det at pizzahornene som så veldig gode ut i butikkhyllen viste seg å bare inneholde luft. Det taler heller ikke til Lillestrøm sin fordel at det koster ti kroner å gå på kaggen her. Eller for den saks skyld at du kan betale tieren med kredittkort. Then again, en stril klager aldri. Men han observerer.
Det ble unektelig en innholdsrik morgen, men optimismen var på topp da Andreas kom og hentet oss helt synkront med at det sluttet å regne. Et kjapt stopp innom Strømmen og kommandosentralen til mannen som skulle guide oss til nye arter måtte til, slik at vi fikk hentet nødvendig fiskeutstyr og agn. Så var vi omsider på vei på fisketur.
Ørekyte og steinsmett
Kursen ble lagt til Nitelva, og første stopp var ved Rotnes. Her ble vi møtt av et stort og hyggelig skilt som ønsket oss velkommen til å fiske. Jeg våger påstanden at slike skilt ikke finnes vestafjells. Derimot har vi mange fine skilt som forteller at dersom du fisker her blir du gjella med gaffel, rævkjørt med en kongle eller skutt med hagle uten rettssak og dom. Noen ytterst få steder kan du få fiske på nåde, men bare om blar opp godt med penger. Og kredittkort, som de altså tar selv på dassene østpå, kan du bare glemme.
Men i Nitelva, der er en altså velkommen til å fiske. Og dagens første targetart her var selve beistet over alle beist: Ørekyten. Andreas brukte kanskje et minutt på å fôre den lille karpefisken inn, og jeg hadde min stangfiskede art nummer 68 i Norge på land i løpet av omtrent like kort tid. Supert, let´s never do that again.
Torbjørn kålet derimot mye mer. Kytene nappet i markbiten han serverte, men de ville ikke ta hele agnet for alle pengene i verden. En time senere var han passelig oppgitt, men han nektet å gi opp. I mellomtiden gikk jeg og leitet etter steinsmett, og plutselig lå det en der rett foran meg. Den tok den lille marken på direkten, men kroken mistet festet i luften. Uten at fisken tok skrekken av den grunn. 20 sekunder senere tok den på ny, men denne gangen satt ikke tilslaget. Da var det også nok for den lille tassen, som stakk ned på dypere vann.
På dette tidspunktet var jeg ikke akkurat helt fornøyd med egen innsats. Heldigvis har Andreas gjort dette før, og der det er en steinsmett er det ofte flere. Guiden fant da også en ny en under en flytetorv ti sekunder senere, og denne havnet på land på første forsøk. Med dødsforakt. Art nummer 69 og great success!
Hos Torbjørn gikk det fremdeles trått, men i det han bikket halvannen time med intens ørekytejakt, forbarmet omsider en av de små jævlene seg over han. Art nummer 52 – aldri mer!
Gullbust og harr
Vi hadde things to do og people to see bare et par timer frem i tid, så vi kastet oss i bilen og kjørte lenger nedover i elven. Her skulle det være mulighet for hork, mort, laue, asp, harr og gullbust. Minst. Men det er da i sommerhalvåret. Godt utpå høsten er en litt annen sak. Det tok da også litt tid før det skjedde noe, da det var litt mer strøm i elven enn det burde være.
Torbjørn hadde første kontakt, men fisken slapp i et voldsomt tilslag, godt synlig over vannoverflaten. Hork! Så var det stille en stund før duppen min gikk under. Andreas var faktisk overrasket over motstanden fisken gav, da denne delen av elven jevnt over leverer småfisk. Denne var heller ikke svær akkurat, men fin likevel. En harr på rundt tre hekto. Dessverre glapp krokfestet i det fisken ble svingt inn på land, og selv om Andreas var halvveis ute i elven for å berge fisken, seg den rolig vekk fra oss. Close, but no cigar.
Men, det var liten grunn til å fortvile, for nå var det bett i fisken. Allerede på neste kast kunne jeg uproblematisk lande art nummer 70, en pen gullbust på 130 gram. Og det stoppet ikke der. Harren måtte nemlig på land, og det tok ikke lang tid før en ny en hadde funnet marken der ute i sjokoladestrømmen. Omtrent halve størrelsen av den første, men likevel en pen fisk å se på. 160 gram og art nummer 71.
Non stop-fisken
Hos Torbjørn, som strengt tatt knapt har fisket i ferskvann før, gikk det fremdeles tregt. Men på samme måte som broren er også Torbjørn sta som en sitkagran på en forblåst Hordalandsøy, og til slutt hadde også yngstemann fast fisk. Opp kom art nummer 53, en harr på 190. Winning!
Vi gav det hele ytterligere litt tid, men nå begynte vi å få det travelt. Jeg fikk en gullbust til, men denne var mindre enn den første, så den ble aldri fotografert. Og plutselig var vi på veien igjen, retning Oslo, Årvoll og Hovinbekken. Her skulle den eneste arten Andreas våget å garantere på forhånd hentes, den beryktede Non stop-fisken.
Underveis fikk vi stå litt i kø, sett skiltet med pil mot Bjerke travbane og hørt på Østlandsradio. Det var egentlig ganske eksotisk, bortsett fra at de spiller Gabrielle på kav bergensk også østafjells.
Snart var vi fremme ved dagens siste fiskedestinasjon, den beryktede Hovinbekken. Her rigget vi veldig enkelt, krok med mark og to splitthagl, og gav oss bekkerøyene i kast. Både Torbjørn og jeg hadde arten innen to minutter, nummer 54 og 72. Sjef!
Jeg har jaktet på forskjellige fiskearter siden East 17 var det kuleste en kunne ha i walkmanen, men i vest begrenser jakten seg litt selv. Vi har riktig nok mye sjø, og her er jo som kjent artsrikdommen stor. Likevel kommer en til et punkt der det sier stopp, og en må over i ferskvann. Da må en også raskt til andre kanter av landet, da tallet på ferskvannsarter hos oss er sterkt begrenset. Heldigvis er det bare en 40-minutters flytur til Oslo, der elver og vann er fylt av rariteter.
Både Torbjørn og jeg var godt fornøyd etter fjorårets høsttur til hovedstaden, men mye vil som kjent ha mer. Så da våren kom snikende for bare noen uker siden, ble det en ny tur over fjellet på undertegnede. Torbjørn ble igjen hjemme, men Andreas stilte nok en gang opp som guide og utstyrsleverandør. Med på galskapen ble også Jon Kolstad, som hadde tatt turen fra Telemark.
Nok en gang var jeg på farten grisetidlig, men denne gangen overvant jeg de forræderske flytogdørene på Lillestrøm uten nevneverdig dramatikk. Dermed kunne jeg møte gutta i det solen brøt gjennom skydekket over Strømmen. Troen på nye arter steg proporsjonalt med lufttemperaturen.
Liten, men kjærkommen
På samme måte som høsten i forveien var det også denne gangen Nitelva det handlet om. Etter litt bunkring av proviant ble turen lagt til en av norsk sportsfiskes mange «Must visit»-steder, den sjarmerende Dynovika. Da vi ankom bukten med den røde lensen, møtte vi noen nye landsmenn som var i ferd med å pakke sammen etter morgenfisket. Med seg hjem til grillen hadde de både gjedde og brasme. Forstå det den som kan.
Uansett, vi hadde stedet for oss selv, og nå skulle artslisten utvides. Min artsliste, i alle fall. De andre to er jo vant til Østlandsfiske.
Dagens første fisk satt etter et minutt. Opp kom en liten laue, og art nummer 73 var et faktum. Den årvåkne leser ser gjerne at jeg ikke har fylt på listen siden forrige besøk østpå. Det er ikke fordi jeg ikke har prøvd. Både blåkjeft, spisskate og skolest har fått sine forsøk, men resultatet har ikke vært mye å skrive hjem om. Derfor var den lille sølvfisken på knappe 20 gram en kjærkommen gjest. Faktisk så kjærkommen at den straks ble avlivet, rigget på et tandemtakkel og kastet ut i strømmen som potensiell lunsj for en sulten asp eller gjørs.
Mens Jon drev overflatefiske etter rovfisk med diverse kunstagn, lot jeg en liten markkrok under en dupp gjøre jobben. Andreas pekte og forklarte, mens jeg fisket. Dette resulterte i så mange lauer at vi kjapt kom ut av tellingen. Agnfisk er uansett noe en alltid trenger, og det var nok å ta av her.
Etter en hel liten stim med laue, nappet jeg omsider opp en fisk som så litt annerledes ut. Den var liten og blank denne også, men det var ingen laue. En mort ble art nummer 74, og ting gikk seg stadig mer til. Nå trengte vi bare en rovfisk på agnfisken.
Og rovfisken kom. Det første runnet endte med klippet fortom i tilslaget. Uten tvil en gjedde. Like etter runnet det igjen, og denne gangen satt fisken. Håpet om asp eller gjørs levde i fem sekunder. Så viste en liten gjedde seg, og håpet ble knust. Gjedde har vi nemlig hjemme, også. Årets første var det uansett. Det var også litt mer futt i denne enn i lauene.
Folk er idioter
Etter et par timer som guide og tilskuer, fikk Andreas den lette meitestangen og gjorde et forsøk. Det endte med to små flirer på like mange kast, til hans egen store frustrasjon. Han tar nemlig guidejobben seriøst, og kan ikke være bekjent av at han plukker arter som gjestene er på jakt etter. Derfor fikk jeg kjapt stangen tilbake, og sendte ut marken på ny. Fem minutter senere kunne også jeg notere flire som art nummer 75. At den var så liten at selv katten ville blitt fornærmet er en detalj vi ikke trenger å henge oss opp i.
Det var unektelig liv i Dynovika denne lørdagen, men det tok liksom ikke helt av. Jeg prøvde meg etter brasme, men disse glimret med sitt fravær. Det kan selvsagt henge sammen med at det lå en hel haug med døde og halvspiste eksemplarer av arten inne ved elvebredden, men det skal jeg ikke si sikkert. Ufint var det like fullt, og at folk er idioter fikk vi her nok et eksempel på.
Men unntak av de nye artene var det ellers Jon som stod for høydepunktet under Dyno-besøket. Han var nemlig bare millimetere unna å kroke en stor asp som kom skytende. Dessverre bommet fisken på kunstagnet. Til gjengjeld laget den et voldsomt leven i overflaten. En stilig opplevelse.
Med tre nye arter notert, la vi kursen mot nye jaktmarker. Et kjapt stopp etter stam som ikke var til stedet, ble fulgt av et forsøk etter den stilige dvergmallen som finnes et par steder østpå. Dette er nattaktive fisker, og til tross for iherdig fôring, ville de ikke komme ut og leke. Mens vi ventet nappet Jon opp en mort. Selv fikk jeg fikk en liten abbor, men ingen av disse var nye arter. Likevel var de pene å se på, små skogsfisk med flotte farger.
Ettersom mallene ikke spilte på lag, ble det bestemt at vi skulle prøve oss på rødgjellet solabbor og suter. En 20-minutters biltur senere var vi på plass der disse bor, og det tok ikke mange sekundene før jeg kunne notere art nummer 76. Suteren var, som det meste andre jeg klarer å fange på Østlandet, veldig liten. Art er likevel art.
Solabboren er i utgangspunktet veldig enkel å få til å ta, men det fordrer naturlig nok at fisken er til stedet. Det var den ikke denne lørdagen. Jeg hadde troen da duppen fikk en litt annen bevegelse enn det de etter hvert nokså tallrike småsuterene sørget for, men det viste seg å være en trepigget stingsild som hadde tatt marken. Denne har vi også hjemme, så ingen ny art der. Stingsilden ble også siste nye ferskvannsart i løpet av turen.
Voksende artsmiljø
Artsfiske er snodige greier, men det er både moro og veldig lærerikt. Hvem som helst kan nemlig spesialisere seg på en fiskeart, og selv om det tar tid å lære seg ørretens huggperioder og laksens vandringsmønster, kan jeg garantere at det tar lengre tid å bli klok 100 forskjellige arter. Eller 50 for den del. Artsmiljøet i Norge er stadig voksende, og med flere fiskere stiger også kunnskapsnivået. Koder for nye arter blir knekt jevnlig, og fisker som for bare et par år siden ble sett på som nærmest umulige å få på stang, blir i dag tatt rett som det er.
Nettforum og sosiale medier gjør det også lett å komme i kontakt med folk som deler samme interesse som deg rundt om i hele landet, og med lokalguide stiller du alvorlig mye bedre på ukjente fiskeplasser enn på egenhånd. Tjenestene går selvsagt også begge veier. That goes without saying.
For egen del har jeg ennå mange arter å fiske på, spesielt i ferskvann. Det er egentlig moro å tenke på. Det er nemlig langt gøyere å være samler enn eier. Det skal riktig nok sies at art nummer 77 ble notert i løpet av Østlandsturen også, men dette var en saltvannsfisk, og det er en historie for en seinere anledning…
