20. februar 2015:
Av og til må en bare ut og dyppe snøret litt, selv om all fornuft tilsier at en skal holde seg innendørs. Flytebrygger er fine når slike abstinenser melder seg.
Om du skal være lidenskapelig og hyppig praktiserende sportsfisker på Vestlandet, må du være innstilt på at været ikke skal bli en avgjørende faktor for om du kommer deg ut eller ikke. Jeg lar meg vanligvis ikke stoppe av elementene, men det skjer ofte at jeg tar meg selv i å tenke at det faktisk var en nokså dårlig idé å fiske akkurat nå. Spesielt gjelder dette når hagl og 15 sekundmeter med vind slår rett inn i flytedressen.
Fredag var en slik dag. En god times tid før arvingen skulle hentes i barnehagen, fant jeg ut at nå skulle det fiskes. Ute var alle kraner åpne, og tankegangen hadde fiasko skrevet over hele seg, men det var dette med abstinensene, da. Ti minutter senere satt jeg i alle fall i bilen. I Gilde-kassen i bagasjerommet hadde jeg et takkel, et lodd, en rull med surretråd, et fotoapparat og fem reker. I tillegg hadde jeg med meg en stang og varmedressen. Det var med andre ord ikke noen langtur som var under oppseiling.
Jeg hadde liten tid til fiske, og turen gikk derfor ikke langt av sted. Faktisk stoppet jeg ved første, brukende flytebrygge langs E39. Her har jeg så vidt prøvd å fiske en gang tidligere, med litt diverse småtterier som resultat. Oddsene var så som så, med trist vær og lite fakta om plassen, men jeg hadde et håp om at kanskje noen flyndrer ville være med å leke.
Starttaktikken gikk ut på å fiske rett ned. Det tok kanskje 30 sekunder før det første nappet kom, og det var nokså mye liv i den andre enden da jeg satte tilslaget. Opp kom etter hvert en pen berggylte. Det var ikke denne jeg gikk etter, men gyltene er sterke og fine å se på, så det gjorde ikke så mye.
Bunnen rett under bryggen var av berg, så jeg tok i stedet et kast for å prøve å nå finere sedimenter. 30 meter fra bryggen fant jeg nettopp dette, og det tok ikke mange sekundene før det var ny aktivitet på gang. Snart kunne da også en grei sandflyndre landes, og jeg hadde fiskeområdet mitt den neste halvtimen peilet ut.
Det viste seg snart at dette ikke var noen dum spot. I løpet av nokså kort tid fikk jeg nemlig ytterligere to sandflyndrer. Fiskene tok ganske store agn, og var tydelig sultne, til tross for at bælfeite mager og oransje skjær i buken tydet på at her var det videreføring av slektene som hadde hovedfokus.
Neste fisk på land ble en blåstål, som ikke lenge etter fikk følge av den obligatoriske hvittingen. På turens siste kast, fant også sandflyndre nummer fire for dagen reken jeg presenterte. Da hadde det vært opplett i ti minutter, men det var selvsagt forbigående.
Litt stangbøy fikk jeg likevel lurt inn før helgen, og på slike turer er det ikke så viktig om fisken er stor eller ikke…