25. februar 2015:
Forrige uke var jeg i hovedstaden en tur, og onsdag kveld ble det tid til litt fiske. Andreas og Karl Johan var ikke vanskelige å be, og da de forslo etterleksfiske etter lake, var jeg selvsagt klar som et egg.
Jeg har egentlig alltid hatt lyst til å fiske lake, men av en eller annen grunn har jeg aldri kommet meg til det. Arten finnes mange steder i Norge, fra sør til nord, men ikke på Vestlandet. Derfor måtte jeg på reisefot for å prøve meg på den eneste ferskvannstorskefisken vi har her til lands. Heldigvis er det norske artsfiskemiljøet fullt av sporty folk som villig stiller opp som guider på egne hjemmebaner. Tjenestene gjengjeldes selvsagt når rollene er byttet om, men det er liten tvil om at Østlandet jevnt over vil være mer interessant for en vestlending enn Vestlandet vil være for en østlending. Spesielt når det gjelder ferskvannsfisk.
Kveldens destinasjon var selveste Glomma. Her har jeg aldri fisket tidligere, og bare det å dyppe snøret i Norges største elv var egentlig litt moro i seg selv. Men en vil jo aller helst ha fisk, også. Jeg plukket opp Andreas i sekstiden, og halvannen time senere møtte vi Karl Johan. Etter et kvarters tid med vandring gjennom skog og tørrlagt, men likevel bløt elvebunn, var vi på plass. Vannstanden var ifølge Karl Johan litt for høy, men det var likevel fullt fiskbart.
Lakefiske fra land ligner til forveksling på kystmeitet vi holder på med her hjemme. Lakene er ikke spesielt kresne, så vi rigget karpestenger med enkrokspaternostere, og egnet med agnsortimentet Andreas og Karl Johan hadde med seg. Karl Johan kjørte makrell, mens Andreas og jeg i første omgang gikk for regnbueørret, men seinere også sild, lake, hork og gullbust.
Det tok ikke veldig lang tid før det var action på gang, og det var Andreas som startet ballet. Det jeg ville omtalt som litt forsiktig risting i stangtuppen, kalte de to som kan fiske lake for veldig tydelige napp. Ikke helt likt som i sjøen, med andre ord. Andreas landet den første laken jeg noen gang har sett uten nevneverdige problemer, og ikke lenge etter fulgte han opp med nummer to. Fiskene var ikke veldig store, men hadde veldig flotte tegninger.
Snart kunne også Karl Johan melde om fisk, og selv om laken var liten, var det riktig art. Nå var det bare gjesten som måtte innfri. Heldigvis er Glomma full av grådige ferskvannstorsker, og ikke lenge etter kunne også jeg lande mitt første eksemplar av arten. Fisken så mer ut som en ålekvabbe enn en lake, men art er art, og nummer 85 i Norge kunne noteres. Ikke lenge etter la jeg også på en halvkilo på persen, og kvelden var allerede en suksess.
Det er litt begrenset hvor mange av Glommas fiskearter som er veldig aktive om vinteren, men Karl Johan mente det burde være gode muligheter for hork og kanskje også krøkle. Derfor hadde han med seg en liten stang, #24-krok og maggot. Denne utrustningen fikk jeg låne, og det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet meg en krøkle, etter at Karl Johan hadde pekt meg i riktig retning. Fisken tok maggoten med dødsforrakt, og ble vippet på land like etter.
Både Karl Johan og jeg var sikre på arten da den stod inne på grunt og grumsete vann, og det falt oss ikke inn å se på den da den var vel oppe på land. Ikke før den skulle fotograferes skjønte både Andreas og Karl Johan at det var noe som skurret. Den vesle, blanke fisken viste seg nemlig å være en gullbust, en fisk som ikke skal være aktiv allerede nå. Fisken hadde perfekt krøklestørrelse, og krøkle var egentlig den eneste aktuelle kandidaten en februarkveld i Glomma. Feilidentifiseringen var sånn sett fullt forståelig. Litt kjedelig var det likevel, da gullbusten allerede er notert. Menmen, slik er det av og til.
Fem minutter senere kunne jeg likevel notere nok en ny art. På gullbustplassen var det nemlig litt hork, også. To av disse falt for maggoten jeg serverte. Ingen av de var spesielt store, men igjen: Art er art.
Utover kvelden nappet det jevnt og trutt på lakestengene. Andreas fikk totalt fem stykker, blant annet et pent eksemplar på rundt to kilo. Karl Johan noterte seg på sin side for fire smålaker, mens jeg fikk nappet opp min tredje ikke lenge før vi gav oss. Denne forbedret også persen med ytterligere noen hundre gram.
Lakefiske fra land er brutale greier, og kanten vi fisket under var direkte stygg. Det ble derfor en god del slit, men dette var visst helt vanlig. Karl Johan kunne fortelle at det jevnt over gikk et takkel per landede fisk i løpet av en laketur. Slik er realitetene når en fisker etter en fisk som liker seg på stygg bunn. Jeg hadde uansett en super kveld, og det er jo opplevelsene det strengt tatt handler om!