31. mars 2015:
Torskefiske er ikke det jeg bruker mest tid på her i verden, men i løpet av seinvinteren blir det alltid noen forsøk etter den såkalte ferdafisken, altså den gytevandrende torsken.
Den vandrende torsken her hos oss er ikke i nærheten av så stor som lenger nord, men fisken er likevel pen. Dessuten er dette fisket en tradisjon vi har holdt på med i mange år. Det var min far som første gang tok meg med etter ferdatorsk, og det er utrolig hva fisk på tre-fire kilo gjør med et ungt sinn. De seinere årene har jeg stort sett fisket gytetorsk sammen med Jan Hinriksson, og da har den mer tradisjonelle pilkingen blitt byttet ut med andre metoder.
I år kom påsken nokså tidlig, og selv om vi trolig var ute i seineste laget med tanke på ferdafisken, stelte vi likevel i stand en liten familieutflukt tidlig i uken. Sammen med min far og min bror pakket jeg båten tirsdag formiddag, og snart var vi på vei ut for å leite etter torsk. Min far har mange gode plasser i fjorden vi la dagens fiske til, så det tok ikke lang tid før vi fant fisk. Riktig art var det også, men størrelsen var påklagelig. I tillegg var det fastboende fisk, uten at det nødvendigvis betyr noe. Det som derimot betyr noe er minstemål og magemål, og der kom disse fiskene til kort.
Mens min far og bror dro småtorsk, brukte jeg ekkoloddet til å leite etter sild. Taktikken Jan og jeg har brukt de siste årene har nemlig vært å spore opp sildestimene, fiske sild med hekle og siden bruke disse som agn etter større fisk. Torsken bryr seg ikke veldig om hva du fisker med, men en død sild som jigges rolig under stimen, har en tendens til å tiltrekke seg mye oppmerksomhet.
Denne dagen var det dessverre dårlig med sild. Jeg fikk både lyr og hvitting på sildeheklen, men ikke targetarten. Vi prøvde litt forskjellige plasser, men småtorsken dominerte overalt. Min far landet et brukbart middagseksemplar på i underkant av to kilo, men utover denne var det fullstendig barnehage der nede. Noe måtte gjøres.
Inne i en grunn vik forbarmet omsider en sild seg over heklen min. Vanligvis ligger silden her inne i fjorden på rundt 100 gram, men denne var dobbelt så stor. Uten at det gjør noe fra eller til. Torsken spiser som nevnt det meste, og det gjør ingenting at det er litt størrelse på agnet. Om de andre i båten egentlig hadde særlig troen da jeg tredde silden på et jigghode fra Nanably og senket det til bunns vet jeg ikke, men nå fikk jeg i alle fall vist dem hvordan vi har hatt mest suksess etter torsken de siste årene.
Ideelt sett skal silden fiskes midt i eller i nærheten av sildestimen, men siden jeg ikke fant noe mer sild på loddet, ble det til at jeg fisket vilkårlig langs bunnen. Dette ble en umiddelbar suksess. Allerede etter et par minutter nappet det, og en torsk på rundt tre kilo kunne landes. Heldigvis satt silden fremdeles på kroken, så den fikk et nytt forsøk litt lenger inne i fjorden. Også her leverte den.
Etter at min far og bror hadde halt ytterligere noen småtorsker, hugg det nemlig litt bedre hos meg. Tilslaget ble satt, og 6-12-Kenzakien flekset brukbart. Etter noen minutter kunne dagens beste fisk landes, en torsk på rundt fem kilo. Ingen av fiskene var de tradisjonelle ferdafiskene vi var på jakt etter, men nå hadde vi likevel noen pene eksemplarer i stampen, så da kunne vi ikke klage for mye.
Vi avsluttet fiskedagen innerst i fjorden, men også her var det småtorsk som dominerte. I tillegg fikk broderen en liten lyr omtrent samtidig som vi fikk øye på en ung havørn som satt i et grantre på en øy like ved. Lyren ble ofret i fotoøyemed, og havørnen leverte varene. Den klarte riktig nok ikke å frakte med seg fisken, men den gjorde i alle fall et godt forsøk som jeg fikk fanget i linsen.
At stortorsken uteble denne gangen var egentlig ikke så nøye. Det ble noen flotte timer på sjøen, og ørnen reddet så avgjort hele dagen. Dessuten kommer det nye sjanser på langt større torsk nokså snart, så det er bare å følge med videre…