13. mai 2015:
Det ble en ganske lang kjøretur for relativt lite fiske onsdag i forrige uke, men nattens siste fisk trumfet både kilometerstand og nattesøvn.
Vi har et par veldig spennende fiskeplasser inne i fjordene våre her i vest, og noen av disse er til og med tilgjengelig selv uten båt. Dette er slike plasser der en aldri med sikkerhet vet hva som kan komme til å ta agnet en serverer. Den store artsrikdommen på disse utvalgte plassene gir fisket her en helt ny dimensjon, og en kan i praksis få kule ting her til alle døgnets tider, uansett vær, vind og årstid.
La gå, de nevnte plassene kan være utrolig kjipe. Det har seg nemlig slik at når det ikke er noen aktivitet her, så er det virkelig ingenting som skjer. Da får en ikke engang hvitting, sypiker, krabber eller for den saks skyld sjøstjerner. Det har blitt en del økter med urørt agn på disse plassene opp gjennom årene, men alle disse er raskt glemt de gangene plassene faktisk leverer.
Onsdag i forrige uke var det egentlig rødspetter som var målet. Disse er det en del av her inne, og de blir store også. Likevel er det langt mellom hver gang de er bitevillige. Av en eller annen grunn er det rett før det blir mørkt som er den beste tiden for spettefisket her, så jeg var seint av sted denne gangen. Klokken var faktisk nesten 22.00 før alle de fire agnene var i sjøen, men det var innafor, det. En time med fiske før mørket senker seg er ofte nok.
Siden jeg kom så seint i gang, egnet jeg to stenger med sirkelkroker og makrellstrimler, mens to stenger ble rigget med langskaftede J-kroker og egnet med reke og blåskjell. Spettene spiser både fisk, reker og skjell, men erfaringsmessig er det blåskjell og reke som funker best her inne, sammen med røyestrimler. Røye hadde jeg dessverre ikke tilgjengelig, så da ble det de to førstnevnte i kombinasjon.
Fiskeagnene ble primært kastet ut med tanke på piggskate, kveite, lysing eller i et skikkelig tilfelle av griseflaks, kanskje en småflekket rødhai som ikke har fått med seg at det har blitt vår. Alle disse artene er tatt her ved flere anledninger, men denne kvelden og natten var det ingen av de som ville være med på leken. Det ville derimot hysene, men først etter at et par andre agntyver hadde meldt sin tilstedeværelse. Det runnet nemlig på begge stengene med fiskeagn nokså med det samme, og begge fiskene havnet også på land.
Nå er selvsagt ikke en liten lange og en halvkilos sandflyndre noe å ta på vei over, men det er alltid viktig å komme i gang. Siden fiskene bare kom fra 15 meters dyp, tålte de også turen opp på tørt land godt, og svømte fint tilbake etter avkroking. Nye agn ble tredd og surret på krokene, og snart fisket jeg med fire agn igjen.
Rødspettene uteble dessverre denne kvelden, og da det etter hvert ble helt mørkt, mistet jeg også troen på alt som heter flatt. Plassen er likevel interessant med tanke på det nevnte artsmangfoldet her, så det var ikke noen vits å gi seg ennå. Snart hylte det da også i en nappvarsler igjen, og ikke lenge etter kunne en kiloshyse landes uten nevneverdig dramatikk.
Den neste timen var det hyser det skulle handle om. Mye smånapping utgjorde hoveddelen av programmet, men ytterligere to småhyser ble også hengende. Jevnt over er hysene her inne mest irriterende, nettopp fordi de vanligvis er små. Noen drusere finnes likevel inne blant småfisken, og det var i aller høyeste grad en slik en som fant makrellstrimmelen min like før midnatt.
På dette tidspunktet hadde mye småfisk vært borte og dradd i agnene en stund, og nappvarslerne hadde pepet i rykk og napp ganske lenge. Rett før vi gikk inn i et nytt døgn hylte det derimot skikkelig til på høyreflanken, og det ble aldri nødvendig å sveive kroken fast i fiskekjeften. Jeg trengte bare å stoppe spolen på snellen, så kroket fisken seg selv. Og her var det snakk om skikkelig fisk.
Jeg tenkte umiddelbart på småkveit,e da det blir tatt en del av disse her i løpet av et år. Fisken oppførte seg derimot ikke spesielt flatt, og jeg skjønte derfor snart at det måtte være en hyse eller en lysing. Begge disse gir god motstand på grunt vann, og her var det definitivt motstand å spore. Kampen ble hard, men nokså kort, og snart kunne jeg føre en svær hyse inn i håven.
Jeg har fått noen store hyser opp gjennom årene, men persen på 5,5 kilo regnet jeg egentlig med skulle bli stående lenge. Denne fisken så likevel større ut, både hva lengde og BMI gjelder. Den hadde riktignok litt å gå på når det kom til hengebuk, men det var likevel skikkelig god tyngde i håven på vei opp fra fjæresteinene. På vekten ble også mine mistanker bekreftet.
Jeg må innrømme at jeg ble litt paff da sifrene 5700 lyste mot meg fra displayet, og fisken ble veid ytterligere tre ganger, bare for å være sikker. Electro Samsonen var likevel enig med seg selv hver gang, og 5700 gram ble stående. Dette er specimen med 1,7 kilos margin, og det er nokså solid på en såpass vanlig og relativt liten fisk som hyse.
Resten av natten skjedde det ikke stort. Et solid run som ikke resulterte i noe i 01.00-tiden var faktisk det eneste som er verd å nevne. Jeg pakket sammen en halvtime senere, for jeg var egentlig mer enn fornøyd. Hyser kan nemlig være morsomme de, bare de er store nok. Gode er de forresten også, spesielt når de er tilsatt hvitløk og chorizo, og kvernet sammen til fiskekarbonader…
