Krokene vi bruker i dag er ekstremt spisse. Dette er bra for krokingsprosenten sin del, men det er ikke like artig når kroken får feste der den ikke skal.
Det begynner å bli en stund siden den siste fornuftige fisketuren fra denne kanten nå, og mye stiv kulig ispedd en helg med terrassebygging får mesteparten av skylden. Nå er derimot terrassen ferdig, men siden været fremdeles er like elendig, er det ikke mye fristende å reise på sjøen. I forrige uke ble det likevel en liten økt innimellom alle slagbygene, men dette var mest for å teste den siste investeringen på snellefronten: En Prey Winder PLDN-12.
Snellen er beregnet på tøffe tak, og forhåpentligvis skal den også få prøve seg på en skikkelig kveite i løpet av sommeren, men før vi kommer så langt var det altså den reine funksjonaliteten som skulle testes. Testen ble bestått med glans. Faktisk var maskineriet helt fantastisk å fiske med. Det som ikke var like fantastisk var det dagens første fisk klarte å utsette meg for.
Det tok nemlig ikke lang tid før en tokiloslyr fant makrellen jeg serverte. Fisken oppførte seg fint helt til den kom opp til båten. Da bestemte den seg derimot for å la meg smake min egen medisin, og selv om jeg var kompis og avkroket den i sjøen, la den alle krefter til og kastet vilt på hodet i protest. Resultatet ble ett stykk opphengerkrok plantet godt inn i høyrehånden, med mothaken på feil side av huden. Hurra meg rundt!
Kroker i fingre og hender er slikt som skjer fra tid til annen, men det er alltid en utfordring når det er små kroker som er relativt tynne i godset det er snakk om. Når en er alene på sjøen blir ting enda verre, spesielt når det er den beste hånden som krokes. Men en kan ikke sitte seg ned å sutre heller, i slike situasjoner er det bare handling som fungerer.
Kroken stod rett inn i kjøttet under høyre tommel, og alle som har fått en krok her noen gang vet at dette er et seignt parti. Heldigvis gikk det greit å vri krokspissen vekk fra fingerbeinet og opp i kjøttet igjen. Herifra var det bare å sette press på til krokspissen kom gjennom huden, og så videre til mothaken også var fri. Et kjapt klipp med avbiteren senere, og så var problemet løst.
Krokskader som denne blør mye i et minutts tid, men så er en good to go igjen. Noen minutter senere var da også en ny ophengerkrok knytt på takkelet, og fisket kunne fortsette. Ikke at det hadde så mye for seg altså, for det var tregt på sjøen denne dagen. Tre sei i klassen en til to kilo ble beholdningen den neste timen, og det var signalet jeg trengte for å finne på noe annet.
Jeg gav 150-meterssletten rett utenfor båthavnen en halvtime med småagn. bare i tilfelle det skulle komme en smørflyndre eller en firetrådet tangbrosme forbi, men det gjorde det selvsagt ikke. Derfor ble det et siste stopp etter glassvar i det regnet satte inn. Det tok ikke helt av, men en liten tass på 410 gram ble det i alle fall. Kult at plassen leverer gang etter gang, selv om størrelsen på fisken absolutt kunne vært bedre.
Ellers satser vi på bedre fiskevær i juni, for mai måned har vært fullstendig katastrofe, i alle fall vestafjells. Om under to uker går også turen nordover til gamle jaktmarker der det lurer virkelig storfisk, så forhåpentligvis tar fisket seg drastisk opp igjen denne måneden. Skitt sommerfiske til dere alle.