Et par timer på fjorden her om dagen bød på både oppturer og nedturer. At nedturene også bar på rogn er neppe et godt tegn.
Jeg har tidligere skrevet noen saker om fjorden som ligger rett utenfor stuedøren min, og det kommer helt sikkert til å bli flere av disse ved seinere anledninger, også. Osterfjorden huser nemlig veldig mye forskjellig fisk, og en god del av disse faller også innunder spennende-kategorien.
Da min gamle klassekamerat Ronny var på hjemlige trakter nylig, hadde vi oss som vanlig en fisketur, og denne gangen var det altså Osterfjorden vi gikk for. Som overskriften tilsier skulle det bli en tur som viste fjorden på både godt og vond.
For å ta det positive først: Vi bestemte oss for å fiske dypt etter blålange og skolest, og det ble til at vi festet et tau i en av pontongene på Nordhordlandsbrua for å unngå de gode to kopene med overflatestrøm fjorden bød på denne dagen. Vi ble liggende i enden av en skråning, med 500 meter sjø under oss, og etter litt snørekrøll og et par brosmer på undertegnede, nappet det plutselig fint hos Ronny, som fisket 10-15 meter over bunn. Etter en lang sveiveøkt kom da også en av dagens targetfisker til syne, Ronnys aller første blålange.
Samme mann hadde ikke mer enn så vidt kommet ned igjen, før det nappet på ny. Også denne gangen oppførte fisken seg slik targetartene skal, og dagens andre blålange var et faktum. Ingen av fiskene var større enn 2,4 kilo, men det er likevel mye positivt å hente ut av det hele.
For det første fikk vi blålange på nok en plass i fjorden, den femte i tallet bare i år. For det andre er blålangen en stilig art det slett ikke er alle som treffer på i det hele tatt, og for det tredje var at det var Ronny som fikk begge fiskene, på sin aller første tur på skikkelig dypt vann.
Så kommer det negative, og nok en gang er det rømt oppdrettsfisk som spille hovedrollen: Osterfjorden er nemlig fremdeles full av regnbueørret som har vært på frifot siden stormen «Nina» lagde helvete i januar.
Fra oppdretterne sin side blir det hevdet at så og si all fisken som rømte nå er fisket opp igjen, men hvis det er tilfellet har det i alle fall vært nye og omfattende rømninger. Enten det, eller så er de oppgitte rømmingstallene dradd rett ut av nedre del av ryggen.
Vi har fått regnbueørret i fjorden i hele år, men denne dagen hadde jeg bare med meg dypvannsutstyr på sjøen. Da Ronny så en fisk som tok et rekehode som ble kastet på sjøen, monterte jeg likevel en liten krok på en spole med fortom, egnet kroken med en reke og kastet uti. Fem sekunder seinere var det fast fisk, og en regnbue på like over tre kilo kunne hales opp. Det samme gjentok seg like etter, denne gangen med en tokilosfisk.
Før i tiden var det litt stas å få regnbueørret. Da var det nemlig bare en og annen fisk som slang rundt i fjorden, og en måtte jobbe litt for å få dem. Dessuten var kunnskapen om oppdrettsbransjen en helt annen enn det den er i dag. Nå er regnbuene i fjorden bare som forurensing å regne, og jo flere en får opp, dess bedre er det.
Det er ellers verd å merke seg to observasjoner rundt de nevnte fiskene. For det første var fisken helt blank og fullstendig lusfri. Det har for øvrig både regnbueørreten, sjøørreten og laksen som er tatt i fjorden i det siste vært. For det andre hadde begge fiskene ganske mye rogn, og siden regnbueørreten er en vintergyter, gjør nok den rømte oppdrettsfisken seg nå klar for å innta de mange bekkene og småelvene som renner ut i fjordsystemet. Det er ikke bra på en plass.
Etter regnbueørretene dro vi ellers opp en makrell, en sei og ytterligere et par brosmer, før vi kjørte til land igjen. Jeg gjorde ellers et nytt forsøk med tauet festet i flytepontongen ved siden av noen dager senere, men dette resulterte bare i en brukbar brosme, som svømte høyt over bunn for å ta en hel makrell.
Jakten på skolesten og de store blålangene fortsetter plutselig.