Her kommer novelle nummer to, også kjent som den noe svakere andrenovella, fra novellesamlinga “Finnmark 2015 – en novellesamling”. Jeg beklager på forhånd for det generelle fraværet av fiskerier, herunder beklager jeg spesielt fraværet av meitefiskerier. Håper likevel det kan falle i smak hos såvel Meitas-medlemmer som allmuen.
Av: Lars Berg Holtan, Meiteforeningen Meitas
Jeg runder hjørnet og stirrer rett på en vaskeekte samekone. Gammel. Kledd i nydelig samedrakt. Kanskje enfemti høy, sannsynligvis lavere. I handa har ho en pappkopp fra kooperativen fylt med lunka kaffi. Ansiktet er rynkete. Det nærmeste man kommer ei teskjekjerring i levende live. Dette er ikke et dagligdags syn for en søring. Overhodet ikke. Av uttrykket i samekonas ansikt er det ikke dagligdags for samekoner å se 186cm/100kg søring med hipsterhår, hipsterskjegg, hipsterbriller og en t-skjorte det står hipster på heller. For hipsteren er langt utenfor hipstersonen vedtatt av Stortinget i det såkalte hipsterforliket fra 2014: “Hipstere har sitt naturlige leve- og yngleområde på det sentrale Grünerløkka, avgrensa av Akerselva i vest, Korsgata i sør, Toftes gate i øst og Sannergata i nord, med kjerneområde i Thorvald Meyers gate mellom Birkelunden og Olaf Ryes plass. Innenfor dette området settes ingen begrensninger på bestanden, det iverksettes heller ingen spesielle bestandsregulerende tiltak. Streifhipstere kan godtas over hele landet dersom det ikke går ut over enkeltmenneskers eller lokalsamfunns livskvalitet. Ved konflikter utenfor hipstersonen kan det åpnes for levendefangst i felle. Fangstlag må på forhånd sertifiseres for bruk av snurrebart-øl, skjeggolje og tatoveringsmagasiner som åte. Ved særskilte tilfeller kan det gis ordinær fellingstillatelse.” Hipsters er fra Venus, samer fra Mars. Eller omvendt. Planetbanene møttes på Coop Elvebakken i Alta.
I Finnmark handler alle på kooperativen. Primært fordi alternativene er veldig få, sekundært fordi der serveres kaffi og sosialt samvær helt gratis. Kooperativen er samlingsstedet på tvers av generasjoner og sosial status. På kooperativen er alle like sies det. At Petter Northug har blitt Coops fremste ansikt er det få som bryr seg om i Alta. Petter hvem? Er det ikke Bjørn Wirkola kan det være det samme. Fra Coop Elvebakken kan man se toppen av hopptårnet i storbakken på Aronnes. Der er det ingen Petter å se. Ingen Bjørn Wirkola heller for den sakens skyld, det er jo midt på sommeren for pokker. Men han har vært der. Også vant Bjørn hoppuka tre år på rad han. Den tysk-østerrikske. Så har han med fotballsko på beina vinni serie og cup med Rosenborg, toppscorer blei han også en sesong. Kom ikke her med noen hederlige plasseringer i Tour de Ski og måk-og-mæl-ball på Melhus eller Meråker eller hvor det nå er. Samme ulla kan det være, og den ulla er ikke spesielt imponerende. Ikke noe alpakka for å si det sånn. Petter hopper etter Wirkola. Petter hvem? Samme kan det være.
Les også: En skabbete rev krysser sine spor
På kooperativen er det ikke en ting de ikke har. Coop Elvebakken selger karpestoler fra JBC. Helt sant. At de ikke har karper i nord er ikke så nøye. I nord må man se muligheter og ikke begrensninger, her lever du ikke lenge om glasset er halvtomt. En karpestol kan jo selvfølgelig brukes til mye annet enn karpefiske. Rundt grillen er den for eksempel glimrende. Den ene dagen i året det er 19 grader og sol. Dagen da glasset er evig halvfullt. Dagen i dag. Eller så kan stolen brukes til å hvile slitne lemmer etter lange dager i Altaelva. For gudene skal vite at det ligger mye jobb bak hver laks som tas der nå. Som om ikke den store stygge demninga der oppe i juvet har ødelagt nok ligger oppdrettsanlegg tett som kviser på en tenårings nese utover fjorden også. Rømt oppdrettsfisk er ikke unntaket, men regelen. Man ofrer verdens mest kjente laksestamme på skattekåte lokalpolitikeres alter. Godt hjulpet av sentrale politikere som gjør hva de kan for å tekkes utkant-Norge med stadige konsesjoner og større del av den økonomiske kaka selvfølgelig. Distriktspolitikken fra helvete som medfører at lakse- og sjøørretstammer er sterkt redusert eller utradert langs norskekysten fra Rogaland og nordover. Jo mere oppdrett, jo verre for villfisk. Fakta. Men man må knuse noen egg for å lage en god omelett selvfølgelig. Eller skyte noen ulver for å få seg et saftig stykke lammekjøtt som dem sier i Senterpartiet. Sympatiske Senterpartiet.
Og man har jo kontroll må vite, det er jo tross alt strenge krav for å bli fiskeriminister her på berget. Nordnorsk dialekt og/eller eierandeler i bransjen, da er man på grensa til overkvalifisert da. Med samme logikk kan man hevde at Ron Jeremy er en framifrå gynekolog. Tvilsomt. Men Ministeren sitter ikke i karpestolen og hviler etter nok en fiskeløs dag i elva. Ministeren sitter i fløyelsmyk sofa på kontoret i Oslo, drikker latte fra en kopp det står Marine Harvest på, og leser gjennom praktverket fra mars 2015: Stortingsmelding 16, Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Vaske munnen sin skulle Ministeren, det er ikke lov å bruke bærekraft og vekst og oppdrett i samme setninga. Det er som å presse motpoler mot hverandre. De frastøter hverandre. Allmennkunnskap. Slik det drives i dag er det ikke bærekraftig. Ferdig snakka. At man da kan snakke om en bærekraftig vekst må man være Minister for å skjønne. Det Ministeren derimot ikke skjønner er hva vi egentlig skal med denne villaksen og disse dustete sjøørretene som svimer rundt og ødelegger for oppdrettsbransjen? Forbanna festbremser. Hadde det ikke vært for dem kunne vi hatt enda mer oppdrett. Penger rett i kassa. Noen flere sjeler i arbeid i grisgrendte strøk. Skatteinntekter til sultefora utkant-kommuner. Noen ekstra stemmer ved neste valg. Mer makt, mer oppdrett, mer penger, mer stemmer, mer makt osv. Ministerens favorittsirkel. Wheel of Orgasm. For folk må jo ha mat og da må vi gi dem det. Og det folk ønsker er unaturlige broilerfisk fulle av soya og fargestoff, for det sier reklamen. Glad laks. Det er dette Ministeren tenker på i sofaen på kontoret sitt i Oslo denne strålende dagen i juli. Den ene dagen dette året folk i Alta drasser med seg karpestolen ut i hagen og setter seg ned rundt en engangsgrill. Flergangsgriller er dårlig butikk her i nord.
Jeg går mellom hyllene på kooperativen. Det er ikke så ulikt butikkene hjemme egentlig, her er smør og melk og pålegg. Unntatt i fiskedisken hvor man velger å selge lomre som rødspette. Men er det så nøye da, flyndre er flyndre. Det er jo ikke sånn at crabsticks inneholder noe krabbe heller. Detaljer. Her er også reinkjøtt og tørrfisk, som man i mine hjemtrakter betrakter som orientalsk på linje med koriander og karri. Jeg holder meg unna. Sunn skepsis. Jeg kjøper heller myggmiddel og myggservietter og myggspiral og myggtipi. Jeg kjøper øl, brød, fløte, bacon og brokkoli. Og mer myggmiddel. Og enda mere til. Fyller store handlevogner. Kapteinen låner villig ut medlemskortet og neste års kjøpeutbytte lukter Syden-ferie og nye vinterdekk. Kredittkortregninga mi lukter smalhans fram til jul.
På vei ut av Coop Elvebakken passerer vi det obligatoriske kaffihjørnet. Sjela til kooperativet. Det bankende hjertet. Her går praten livlig om fangsting, fisking og Dieter Neuendorf. Stakkars Dieter Neuendorf. Men han veit de hvertfall hvem er. Ikke som han Petter som fra en plakat bak dem pusher gullgrovbrød og gullhavregryn. Petter hvem? Jeg overhører en gammel knark som mellom røykhoste og kolspust uttrykker sin bekymring over fangstene i Altaelva så langt i sesongen. Det er visst ikke så bra andre steder heller. Noen mumler noe om bedre tider til svar. Glasset er som alltid halvfullt. Overlever ikke lenge her oppe hvis ikke. Så runder jeg hjørnet og stirrer rett på den vaskeekte samekona. Samekona ser på meg med undring, jeg på ho. Hipsteren føler seg som en utspjåka tulling i møtet med urfolket. Så langt kan altså eplet falle fra stammen. Jeg går mot døra som i sakte film. Slipper ikke samekona med blikket. Uglehode. Ho stirrer tilbake. Dette er noe ho kan leve lenge på, som den gangen et Tivoli med dansende aper og ei skjeggete dame besøkte Alta på 60-tallet. Frikshow, entré 50 øre. Altaposten hadde føljetonger gående i ukesvis etterpå. Samekona humrer av hipsteren, det rynkete ansiktet bryter opp i et lurt smil. Ho holder meg med blikket til jeg er ute av døra. Blikket har tusen nyanser, erfaringer fra et levd liv. Ho er hel ved ho der tenker jeg mens jeg laster inn i bilen. Ho er ekte vare. Ikke feilvare som Ministeren. Gode bytteordninger, men dessverre virker byttelappen å være rota vekk. Faan. Snart har vi rota vekk villaksen også. Helvete. De eneste som gleder seg er Tivoli, for de ser det enestående potensialet i Ministeren. Frikshow, entré 50 kroner.
Lars Berg Holtan er president i Meiteforeningen Meitas, og det var her historien først ble postet. Har du en god fiskehistorie på lager? Ikke nøl med å dele den med oss. Tekst og bilder kan sendes til endre@hooked.no.