Sørøya. Bare navnet er nok til å få det til å krible i kroppen og rykke i sveivearmen til selv den mest garvede havfisker. Dette er storfiskens rike. Det sier egentlig det meste. Bli med på et fiskeeventyr av de sjeldne.
Av: Endre Hopland
– Kan du garantere meg steinbit? Spørsmålet fra Ojan Andersen er ledende og håpefullt. Naturlig nok. Vi er tross alt på Sørøya. Steinbiten er en vanlig fisk her. Gråsteinbiten, i alle fall. Faktisk dukker den langt sjeldnere flekksteinbiten opp med jevne mellomrom, også. Det gjør den ikke mange andre steder i Norge. Dette er i sannhet et fiskeparadis.
Jeg frikobler den kraftige Honda-motoren øverst i den lange sandrennen like utenfor moloen som beskytter havnen i Sørvær mot vær og vind. Ojan er nokså fornøyd med svaret han nettopp har fått. Garantier om steinbit ble det ikke, men at det blir fisk er like sikkert som at vår følger vinter. Stemningen om bord er god i det slep egnet med sildestrimler og reker går i sjøen. Ventetiden er endelig over. Vi er i gang.
Under ett minutt etter at loddet til Ojan treffer bunn har han fleks i stangen. Smilet om munnen hans er halvbekymret, men fornøyd. Dette er debutturen hans på skikkelig havfiske. Duppingen inne i den nokså vindskjermede fjorden hjemme kan ikke sammenlignes med det åpne storhavet i nord. Det passer sånn sett fint å starte rett utenfor havnen, der sjøen ligger paddeflat denne tirsdagskvelden. Fisken han nå har kroket oppfører seg for øvrig annerledes enn alt annet han har hatt på tidligere. Kan det være?
Langt nord
Det rykker godt i den myke stangen, men ikke så voldsomt at det er et problem. Ojan vinner kjapt snøre, og etter et lite minutt kommer en grå skygge sigende mot båten. Fiskeren blir stum. Et sekund eller to senere kommer jubelbrølet. Gråsteinbiten hugger, som den aller første fisken på Sørøya, og vi har ikke vært på sjøen i mer enn fem minutter. Fisken er ikke stor, rundt tre kilo, men arten er ny for Ojan som bare har fisket aktivt i et par år. Steinbiten er også ett av fiskeslagene han har drømt om å få på denne turen, og så dukker den opp omtrent før vi er i gang. Holder denne trenden seg er det fare for at vi har en magisk uke i vente.
Klokken viser 21.00 i det steinbiten blir satt tilbake og svømmer til bunns igjen. Det er 17 timer siden vi begynte på turen nordover, og siden da har vi reist nesten hele landet på langs, med bil, fly, buss og ferje. Vi hadde kommet oss omtrent hvor som helst i verden i løpet av den samme tiden dersom vi hadde hatt lyst, men hvorfor skulle vi ville det? Noen av de drøyeste naturopplevelsene og det beste havfisket på kloden finnes jo innenfor våre egne landegrenser. Langt nord riktignok, men likevel i Norge. Valget av fiskeferiested var enkelt.
Utenom Ojan og meg selv består mannskapet om bord i Nordic Sea Angling Sørøya sin båt 9 av Åsmund Rønjom Isaksen og Audun Fremmerlid Skjølberg. Resten av reisefølget vårt på tolv er fordelt i den svenske turoperatørens båt 8 og båt 3.
Spette-race
Fisket vi bedriver akkurat nå er utelukkende for å ta lurven av litt abstinenser, for aller helst burde vi vært i seng hele gjengen. Men så er det dette med fornuft kontra fisking, da. Den stadig tilbakevendende galskapen. For når en tenker seg om er det for dumt å sova bort sumarnatta. Ho er jo som kjent for ljos til det. Spesielt når det er midnattssol. Og havblikk. Og sjøen er full av bitevillig steinbit, rødspette og sandflyndre.
For fisken biter. I løpet av et par intensive timer lander vi et solid antall flyndrer og ytterligere noen steinbiter, i tillegg til småtorsk og småsei. Flyndrene er ikke store, men noen pene eksemplarer på opp mot halvannen kilo blir notert. I båt 8 gjør de det skarpere. Skipper Vilhelm Skilhagen finner nemlig en flekk der rødspettene omtrent ligger oppå hverandre, og sammen med Kjell Christian Rambech, Kristian Mæland og Torbjørn Hopland, haler han på flotte fisker med et snitt på rundt toppfisken vår. Den største spetten tar skipperen selv, og fisken veies til så vidt over to kilo. Innimellom dukker det opp noen steinbit også der i gården, men alle er støypt i samme form som Ojan sin. Samtlige fisker blir for øvrig satt tilbake igjen. Denne kvelden handler det nemlig mest om å komme i gang.
Båt 3, bemannet av Roger Nilsen, Espen Abrahamsen, Martin Solem og Anders Larsen, prøver riktignok lykken etter større fiske lenger ute. Det går så som så, men karene sikrer om ikke annet en brukbar agnbeholdning til den kommende uken. Fisket utenfor moloen bra, men etter et par timer går likevel alle båtene til kai. Litt krefter må vi rett og slett bare ta oss tid til å samle. Langtidsvarselet legger nemlig opp til et fiskemaraton av en annen verden.
På Sørøya må en alltid legge fiskeplaner etter vær og vind. Ting snur fort her ute i havet, men det ser altså ekstremt lyst ut de neste dagene. Derfor må det soves litt, spises litt og handles litt proviant. Om noen timer skal vi ut på dypet etter den store ueren, og folk kan knapt vente.
Sørøyas store røde
Det er flatt hav utenfor havnen i det de tre båtene setter fart mot skallene der ute. Litt gammelsjø møter oss etter en nautisk mil, men dønningene er ikke mye å snakke om. Ojan blir riktignok litt tausere enn vanlig, men han er langt fra grønn i trynet. Ferden til havs går derfor kjapt, og snart firer vi tunge lodd, kraftige kroker og store agn til bunns på 220 meters dyp. Trikset under dette fisket er å unngå brosmene, så straks loddet er nede gjelder det å få paternostertaklene et stykke opp i vannsøylen. 15-20 meter pleier å holde i massevis, men av og til må en opp så mye som 50. Ueren står i stimer rundt undervannsformasjoner og langs bratte berg, og utenfor Sørvær er det jevnt over grov fisk det er snakk om. Uer så stor at de nesten ikke ser ekte ut,
Både Audun og jeg har vært med på dette fisket før, mens Ojan og Åsmund mer eller mindre er uerjomfruer. Det vil si, Åsmund har fått et lite eksemplar av arten tidligere, men det var i nittenpilogbue, før digitalkameraet var oppfunnet. Og siden en fangst egentlig ikke teller før den ligger på Facebook, stiller han praktisk talt i samme båt som Ojan, som aldri før har sett en levende uer. En vesentlig forskjell på de to er likevel det faktum at Åsmund har lang fartstid på storhavet, mens Ojan er greenhorn med stor G og ekstra trykk på reen. Godt humør har de likevel begge to. Audun og jeg selv også, for så vidt. Det er vanskelig å ikke være fornøyd når havet ligger flatt i et av verdens beste områder for dypvannsfiske. Potensielle verdensrekorder svømmer bare et par hundre meter under kjølen vår. Dette er julaften, bursdag og Black Friday på polet i en og samme pakke.
Mens våre agn er på vei mot bunnen, får vi melding via sambandet i båten om at de første uerne er på dekk i båten til Vilhelm og co. Spenningen stiger, og det tar ikke mange minuttene før det også er action hos oss. Både Audun, Åsmund og jeg driller fisk samtidig, men Audun sin slipper på vei opp mens jeg må konstatere brosme. Åsmund gjør derimot ting riktig, og en flott uer på gode 4,5 kilo kan snart løftes om bord sammen med et dempet jubelgrynt. Femdobling av pers etter et kvarter med fiske må kunne kalles brukbart.
Bananen
Det er også Åsmund som får dagens andre uer om bord i båt 9, og nå begynner vi virkelig å snakke. Vekten stabiliserer seg på meget respektable 6,2 kilo, og gliset er på plass inne i den for anledningen alt annet enn veltrimmede skjeggpryden til Langesundmannen. Livet leker i havet utenfor Sørvær, og at Åsmund utfisker resten av båten i innledningen er hevet over all tvil. Vi andre om bord haler på brosme av det beskjedne kaliberet, og Åsmund lar oss jevnlig høre hvor flink han er, og at han gjerne kan bistå med gode tips og triks dersom vi skulle ønske det. Han er jo ikke kjip heller, liksom.
Etter noen drift på kryss og tvers over Bananen (uttales bånåååååååååååååånen), godplassen vår fra turen i 2013, hugger det omsider riktig hos meg, også. Etter 200 meter med sveiving kan årets første uer landes, og det er en flott fisk. Jeg tror på pers, men vekten stopper på 5,5 kilo. Dette er fattige 100 gram mindre enn den to år gamle bestenoteringen, og litt kjedelig der og da. Likevel, du verden så artig det er å ha en stor uer i hendene igjen.
Fisken får ellers selskap av et par tokilosfisker de neste timene, men det bare hos Åsmund og meg det er rød fisk som vil være med hele veien til overflaten. De andre to drar bare på brunt. Alle som har vært på sjøen en vinternatt før vet at dette betyr en eneste ting, nemlig at soveromsdøren må låses godt når det går mot leggetid.
Omsider kroker også Audun en liten uer, og nummer to følger ikke lenge etter. Nå er det bare Ojan i baugen, mannen som mangler arten, som må step up his game. Dette får han også grei beskjed om, men med tiltagende havdønninger koster han ikke engang på seg et svar.
Det blir langt på dag før targetarten endelig sitter for gallionsfiguren vår. Fisken er ikke stor, men det er rett art, og en god del kilo forsvinner fra fangstmannens skuldre. To nye arter på de to første turene her oppe må kunne kalles godkjent. Det løsner likevel ikke helt denne andre økten, men alle har i alle fall fått uer.
Utpå ettermiddagen blir enige om å gå til land for litt mat og hvile. Forholdene ligger nemlig til rette for fine kveitedrift når sjøen snur om fire-fem timer, og da har vi lyst til å være i riktig område. Vilhelm og mannskapet hans deler denne oppfatningen, og vi setter kursen mot land. Båt 3 har lagt litt lenger ute enn oss, så de møter vi først på veien inn. Og Roger og co. har spennende fisker med seg i kassen sin.
Første snabeluer på campen
Vel inne i havnen ser vi at vi ikke har hatt det samme fisket som de to andre båtene. Vilhelm og karene har en kasse full av flott uer, med Torbjørn sitt prakteksemplar på 6,6 kilo på topp. Roger og co. har også fått en del stor uer opp til 6,2 kilo, samt et kippe små. Både Martin og Torbjørn har notert arten for første gang, og det skal etter hvert vise seg at også Espen og Roger har fått seg hver sin nye art, helt uten å være klar over det. Det er nemlig de minste uerne som er de mest interessante inne på kaien. De ser ut som skoleeksempel på snabeluer, men disse er det ikke tatt mange av på stang i Norge tidligere, så vi kan ikke konkludere 100 prosent sikkert.
Et par bilder av den ene på Facebook får diskusjonen i gang i det norske artsfiskemiljøet, og siden ingen av de andre klarer å artsbestemme fisken heller, blir det til at vi vakuumpakker den største. Noen måneder senere blir for øvrig fisken undersøkt av uerekspertisen ved Havforskningsinstituttet i Bergen, og konklusjonen er enstemmig og krystallklar. Dermed kan Espen og Roger notere seg for snabeluer, en art som henger svært høyt hos de aller fleste i det norske artsfiskemiljøet. Snabeluerne er ellers de aller første som med sikkerhet er tatt med utror fra Nordic Sea Angling sine fasiliteter i Norge, og slikt er jo unektelig moro.
Etter at litt mat er inntatt, blir det tid til noen timer søvn. Lenge før fuglene har fjertet er vi likevel åtte mann som er oppe igjen. To båter går ut etter kveitene grytidlig på kvisten, men Roger og co. i båt 3 drøyer det hele litt lenger. De har bestemt seg for å henge seg på et par av de andre båtene på campen på langtur neste formiddag, og samler derfor krefter. Båt 8 og 9 kjører derimot guidefritt etter dronningen i dypet et kvarters kjøring fra havnen. Skjønt, Vilhelm har gjort dette ganske mange ganger før, så guidefritt er ikke helt rett ord. Han har beregnet tidevannet godt, og med en drift på nesten to knop har vi alle muligheter. Det tar da heller ikke lang tid før det meldes over sambandet at Kjell kjører storfisk. Sørøya altså!
Kveite-Kjell
Det viser seg snart å ikke være storfisk, men en ytterst sprek mellomfisk på 17 kilo. Det meldes ellers om at Kjell kjører fisk som ei kjerring, uten at vi tar Vilhelm på ordet akkurat der. Kveitene er nemlig råsterke uansett størrelse, og 17 kilo er tross alt en stor fisk på generelt grunnlag. Fangsten er også mer enn nok til at vi blir giret om bord i vår båt.
Driftet vårt er ti minutter gammelt da det hugger hos meg. Fisken kaster voldsomt på hodet, men avslører kjapt at den ikke er veldig stor. Jeg føler meg sikker på at kroken sitter, men etter ett minutts tid disker den opp med mer hoderisting, og Slim Jim-shaden forsvinner ut av fiskegapet. Sånn i ettertid er det fair å anta at dette var en kveite på rundt ti kilo, noe som på dette tidspunktet hadde vært dobling av persen min. Der og da er det litt surt, men ikke noe å tenke for mye på. Det kommer flere sjanser. Vi befinner oss tross alt i kveiteland.
Dessverre blir det med denne kontakten, noen torsker og en brosmer på dette første kveitepasset. De store flyndrene vil rett og slett ikke være med på leken. Etter halvannen time er også all drift borte, og vi bestemmer oss for å gå til land og handle litt proviant. Vilhelm og co. har hatt et par kontakter til, men det blir altså med Kjell sin 17-kilos. Det er slett ingen dårlig start, og Kjell seiler opp som kveiteprinsen i følget. Han og Vilhelm var nemlig på plass på øyen en halv dag før oss andre, og brukte de ekstra timene til kveitefiske. Også da landet Kjell en kveite på samme størrelse som denne. I tillegg mistet han en bra fisk på et udefinert snørebrudd.
Karene i nabobåten kaster seg på planen om proviantering, siden vi har ganske mye mer fisking foran oss de kommende dagene, og egentlig vil bruke så liten tid som mulig på nærbutikken. I tillegg er det ikke så mange timer til sjøen snur igjen, og vi er enige om at når det skjer bør vi ha shader og hel agnfisk nede hos kveitene.
For liten håv
Vel inne ved havnen bestemmer vi om bord i båt 9 oss for å gjøre unna handlingen kjapt, og fortsette fisket like utenfor moloen. Her plukker vi kjapt noen fine spetter på rundt kiloen, samt et knippe sandflyndrer. Ojan, Åsmund og jeg fisker med slep og flyndretakkel, mens Audun gutser hardt etter stor steinbit med tung, egnet pilk. Satsingen bærer etter hvert også frukter.
Den rutinerte specimenfiskeren har ikke hatt helt flyten i innledningen av oppholdet, men plutselig hugger det tungt og stangen hans bøyer seg faretruende mot vannflaten. Så blir det lett igjen. Noen lite søndagsskolevennlige gloser runger fra den ellers så sindige Årnes-buen, men sinnet er over etter tre sekunder. Da hugger det nemlig tungt igjen. Fisken er tilbake, og denne gangen sørger Audun for å gi tilslag så det kjennes i nevene. Kroken sitter som den skal og det er game on.
Fighten blir tung og hard på lett utstyr, men etter hvert kan vi skimte en stor, grå skygge der nede i det smaragdgrønne vannet. Steinbiten er mye større enn de vi tidligere har fått her inne på flyndregrunnen, og den sammenleggbare ørrethåven er latterlig mye for liten. Likevel får jeg på et eller annet vis tredd den under fisken og lempet den kraftige skapningen opp på dørken, med både hodet og mesteparten av frempartiet i friluft. Det hele er litt surrealistisk, men litt flaks skal en jo også ha. Audun er i ekstase. Vekten stopper på meget pene 8,8 kilo, og det er ikke langt unna den 25 år gamle persen hans. Gliset knyter seg nesten i nakken. For en fisk!
Kjempespette
Etter litt fotografering får steinbiten svømme tilbake der den kom fra, og vi sjekker klokken. Det er fremdeles to timer til vi bør være ute på kveiteplassen, så vi bestemmer oss for å satse videre etter store spetter og steinbit. Noen pene fisker havner på dekk, og omsider klaffer det også litt for Ojan, som så langt bare har fått småflyndrer. Fisken er ikke enorm, men halvannen kilo er tredobling av pers, og slikt får en nokså nyfrelst flyndreentusiast til å brumme fornøyd i skjegget.
En times tid før avreise til kveiteland, henger plutselig snøret mitt litt igjen. Dette minner mistenkelig om noe jeg opplevde på samme sted for to år siden, så jeg gir fisken litt tid før jeg setter et forsiktig løftetilslag. Det svarer tungt der nede ved bunnen, og den umiddelbare hoderistingen avslører at her er det stor rødspette på gang. Den myke stangen kneler godt, men fisken blir sakte med oppover. Et par korte utras gjør den også, men snart er den ved båten. Og for en fisk det er.
Audun får den sikkert i håven, og vi er enige om at den må være i nærheten av trekilosmerket. Åsmund ber meg på sedvanlig vis dra til helvete, mest på fleip, men slett ikke bare. Jeg flakset opp en spette på 3,4 kilo her i 2013, og trenger ikke enda en specimen. Jeg er tilbøyelig til å være enig. En slik fiskeopplevelse kommer nemlig sjelden to ganger for en søring, og jeg hadde egentlig unnet Åsmund denne fisken. Eller aller mest Vilhelm egentlig, mannen som sikkert har 100 spetter mellom 2,0 og 2,8 kilo på samvittigheten uten å bikke trekilosgrensen. På den annen side har jeg reist langt for å fiske, jeg også. Og store rødspetter er noe av det kuleste som finnes i havet. Displayet på vekten viser for øvrig 3540 gram inkludert håv. Denne veier 540, og da står vi igjen med tre kilo blank, fordelt på 65 centimeter. Fisken er latterlig feit og helt strøken. Sørøya altså!
Ojan er litt satt ut der han står. Han svever ennå på sin ferske halvannenkilospers. Fisken han nå ser på er dobbelt så stor. Det er nesten slik at kveitefisket må utgå. Men bare nesten. Fisken får svømme tilbake der den kom fra, og vi rigger stenger for potensielt langt større og sterkere flyndrer.
Opptur og nedtur i kveiteland
På ny er vi to båter som stikker ut etter kveitene. Vilhelm og co. kjører litt lenger enn oss, mens vi legger oss til på samme sted som vi hadde kveitekontakt bare noen timer tidligere. Driften er 0,8 knop, men den tar seg raskt opp til 1,5. Ting er ganske perfekt.
Åsmund og Audun sender ut store dupper og hel agnfisk i form av nytint sild og dagsgammel småsei. Riggene er like som de Vilhelm hadde stor suksess med her oppe for to år siden, og karene på hekken koser seg der de lener seg tilbake og iakttar de store, gule flottørene 30-40 meter bak båten.
Ojan og jeg gjør ting på gamlemåten, og det er shadene vi fisker med som blir for fristende for kveitene denne gangen. Allerede på første driftet hugger det hos meg, og fisken krokes. Fighten blir kort, selv om fisken jobber bra imot. Den er ikke stor, men godt over minstemålet på 80 centimeter. Åsmund klepper sikkert, og båtens første matkveite er sikret. Vekten stopper på 7,8 kilo, noe som er ny pers med tre kilos margin for min del. Slikt tar en selvsagt med seg, selv om den fremdeles er som småkveite å regne.
Vi har på forhånd bestemt oss for at all fisk vi tar til mat skal fordeles på alle på båten. Nå er de første kveitemiddagene allerede sikret, og stemningen er god. Et par drift senere blir den enda bedre. Da kroker nemlig også Ojan en kveite. Heller ikke denne er veldig stor, trolig rundt tikilosmerket, men det får vi dessverre aldri vite. Etter et par minutters tid takker nemlig fisken for seg bare noen meter under båten. Det bannes høyt. Strømmen stilner av. Øyeblikket er over. Det er tid for å slikke sår, og det gjøres best med mer fiske. I alle fall i storfiskens rike.
Vi bestemmer oss for å prøve videre etter spette og steinbit, men setter kursen mot en bukt vi ikke har testet før. Naturen er mektig, fugleflokkene massive og livet herlig. Fisket er derimot så som så. Det blir en god del rødspetter og sandflyndrer, men ingen store. Det blir også mye småtorsk og noen hyser, som ved flere anledninger narrer Åsmund til å tro på storspetter. Dessverre blir det med troen. Til slutt gir vi opp, og går til land. De to andre båtene er allerede inne, og trøtte og sultne kropper får i seg litt etterlengtet næring.
Norgespakken
Klokken viser sein ettermiddag, og værmeldingen varsler om at det tolv timer frem i tid skal stilne helt av også langt til havs. Roger og co. har brukt dagen på langtur, men med unntak av to små kveiter til Espen og Anders, har de fint lite å slå i bordet med. Espen fikk riktignok sin fisk på dupp, noe som jo er stilig, men det var likevel ikke rare fisken. Hos Vilhelm og co. står det enda dårligere til. Brosme, torsk og noen små steinbiter er fasiten. Det er derfor stor stemning for å kaste seg med på NSA-guide Johan Mikkelsen sin planlagte tur ut til legendariske Storskalltaren neste morgen. Det er langt å kjøre, men det enorme grunnflaket der ute i havet huser både mye og stor fisk. Det er en slik plass en bare må besøke en eller annen gang i løpet av livet.
Fornuften tilsier nå at vi burde sove litt, men ikke alle har fisket fra seg. Derfor tar Martin, Torbjørn, Ojan og jeg oss en liten stripe utpå flyndrebankene. Det blir noen fisker, men ingen flyndrer over halvannen kilo. Det vil si, Ojan kroker en kveite på rundt to kilo i sporden, og får seg en fin kamp på lett utstyr. Matnyttig og skrytebildeverdig er den likevel ikke.
Rett før vi kaller det en dag, napper det litt bedre hos meg, og en brukbar steinbit på fire blank kan håves. På samme måte som med ueren er fisken 100 fattige gram mindre enn persen min. Litt bittert også det, men heller ikke nå kan jeg klage. Det kan ingen av oss. Hvordan kan vi det? Etter vanlig standard er fisket her oppe helt sykt, selv om vi ennå har til gode å få de største eksemplarene som svømmer i Lopphavet. Derfor er det knyttet mye spenning til morgendagens langtur. Det er nemlig på Storskalltaren de virkelige store kveitene og torskene tas. De som VG ville kalt monstre. Nå må det bare soves og samles litt krefter, først.
Se stor bildeserie fra første del av Sørøya-turen under: (Foto: Audun Fremmerlid Skjølberg, Vilhelm Skilhagen, Endre Hopland, Åsmund Rønjom Isaksen, Roger Nilsen, Espen Abrahamsen, Martin Solem, Kjell Christian Rambech, Torbjørn Hopland, Kristian Mæland, Ojan Andersen og Anders Larsen)
Mens vi har vært på sjøen, har kloakkingeniør Roger, som internt er kjent for å se humoren i det meste, gjort det eneste fornuftige en mann på snart 40 kan gjøre når han har vært oppe litt for lenge. Den minste brosmen noen noensinne har sett er grundig vakuumert, pakket i Norgespakke og sendt i retning Radøy, der stakkars Jan Hinriksson sitter som intetanende mottaker. Den vordende brudgommen måtte trekke seg fra turen på grunn av det nært forestående bryllupet, men som de gode vennene vi er, og med vi mener jeg Roger, lar vi han i alle fall ta del i litt av moroa. Det er utvilsomt på tide å legge seg. For lenge siden!
Følg det videre Sørøya-eventyret i del 2 som publiseres på Hooked i morgen.