Både kveiter, stor steinbit, svær uer og dasslokkdiger rødspette havnet på dekk i løpet av de første dagene våre i storfiskens rike, men det er i andre del av oppholdet de virkelig store fiskene dukker opp.
Av: Endre Hopland
Klokken 10.00 neste morgen er fire båter på vei over Lopphavet. Det hopper og danser en del, men vi holder greit 25 knop utover, og sjøen blir gradvis roligere. Etter halvannen time når vi enden av flaket, og ikke lenge etter er shader og hel agnfisk i sjøen.
Vi gutser hardt etter kveite alle mann, og hos meg er det suksess nesten med det samme. Først er det riktignok en trekilostorsk som kaster seg over Crazy Daisy-shaden i torskefarger, men på neste nedslipp er det litt mer futt. Fisken er liten, rundt minstemålet, men det er i alle fall riktig art. Vi har også bare fisket i ti minutter, så starten er det lite å si på.
Etter at fisken er tilbake i sjøen, kjører vi opp igjen og tar et nytt drift. Det er praktisk talt vindstille, men overflatestrømmen er god. Forholdene er perfekte for kveite, men det blir bare torsk. Vi bestemmer oss derfor for å flytte båten lenger inn på flaket.
Ingen av de andre båtene har så langt fått kveite, og det er hos oss dagens andre flatfisk hugger, også. Denne gangen er det Åsmund som tar spenntak i ripen og tviholder i stangen. Her er det utvilsomt bedre fisk på gang, og den har ikke tenkt å gi seg uten kamp. Et par lange og hissige utras avslører at det helt klart er en kveite som har tatt shaden hans, og fighten blir frisk. Etter noen minutter sitter likevel kveitekroken i underkjeven på fisken, og den kan løftes om bord. Åsmund er storfornøyd. Det er ikke pers, men vekten viser nesten 16 kilo, og det er en fin fisk. Nydelig mat er det, også. Dessuten viser Storskalltaren seg fra en meget god side, og vi begynner å tro på de mange historiene fra stedet. Vi er tross alt bare et par timer inne i fiskeøkten, og allerede har to kveiter og et knippe torsk vært på dekk. Og mer skal det bli.
Les også: En uke med havblikk i storfiskens rike, del 1
Ikke lenge etter at Åsmund sin fisk er sikret, roper nemlig Ojan om fast fisk. Også her er det helt klart kveite på gang, og fiskeren jobber iherdig for å holde snøret stramt når fisken kaster på hodet. En reprise fra den første kveitekontakten her oppe er han lite giret på. Etter en kort, men hard kamp kommer fisken til syne, men her er det noe som ikke stemmer. Treblekroken sitter nemlig i kveitenakken. Fisken blir kleppet, og rundt åtte kilo med fin matfisk er sikret. Ny pers kan likevel ikke noteres. For at fisken skal være tellende som dette må kroken nemlig sitte i kjeften. Det er harde bud, og Ojan er en resignert mann. To feilkrokinger og en mistet fisk er ikke akkurat positive tall etter tre kveitekontakter. De store Sørøya-flyndrene samarbeider rett og slett ikke med vestlendingen. Likevel biter han tennene sammen, og kjører på videre. Det er ikke så mye annet å gjøre.
22 kilo med sommertorsk
En time senere har det ikke skjedd stort, men så roper plutselig Åsmund at en ny bra fisk har tatt shaden hans. Denne fighten blir seigere, og ikke like eksplosiv. Det lukter stor torsk lang vei, og stor torsk er nettopp hva det er. 17,2 kilo for å være nøyaktig, og Åsmund noterer seg for nok en pers. Nå er det rett før han bli cocky, karpefiskeren fra Langesund, men han modererer seg. Så vidt.
Havet legger seg etter hvert paddeflatt, og det er null drift. Fra båten til Vilhelm og co. meldes det om at Kjell kjører kveite, men kontrameldingen kommer like etter. Trønderen har nettopp landet en sommertorsk på hele 22 kilo. Slike torsker kan en absolutt sette pris på, men etter hvert som timene går på Storskalltaren, blir torskene bare plagsom.
Det viser seg nemlig snart at det ikke bare er å plukke kveiter som en vil her ute. Vi ligger helt i ro uansett hvor vi kjører, og kveitetrolling med fire stenger gir vi snart opp. Dermed blir det til at vi fisker torsk mens vi venter på bedre strømforhold, og fisket er helt sykt. Åsmund og jeg får sikkert 100 fisker på mellom to og ti kilo i løpet av et par timer. Audun nekter derimot å kaste seg på torskekjøret, og fisker standhaftig med en halvannenkilossei som agn, bare sånn i tilfelle en stor kveite skulle komme forbi. Ojan prøver på sin side å få torsk, men han får det ikke til. Ikke for alle pengene i verden. Vi andre har sikkert fått 50 stykker før det skjer noe i baugen. På et tidspunkt har det til og med gått så langt at han har fått sveive opp en av Åsmund sine fisker. Det er på grensen til pinlig, men likevel nokså hysterisk morsomt.
Til slutt løsner det heldigvis for Ojan også, og han får et knippe fisker, blant annet ny torskepers på gode ni kilo. Flere kveiter blir det likevel ikke på mange timer. Ikke før vi bestemmer oss for å flytte oss inn mot midten av flaket igjen hugger det, og det er hos meg det skjer. Også denne gangen er fisken liten, på størrelse med den jeg fikk tidligere på dagen, men kveite er nå likevel kveite. Fang, slipp og flat pedal innover mot godplassene. Kanskje er dette starten på en huggperiode på Storskalltaren?
Den magiske guidebåten
Via sambandet får vi beskjed fra Johan i guidebåten om at de tyske gjestene han har med seg i har landet en kveite på mellom 40 og 50 kilo, samt en torsk på godt over 20. Det går altså an. Vilhelm og co. har hatt en nokså lik dag som oss. Skipperen selv har fått en kveite på ti kilo, ellers har det stort sett gått i torsk. Mange av disse har til gjengjeld vært over ti kilo, noe som under normale omstendigheter selvsagt er veldig bra. Men ikke når en jakter storkveite.
Hos Roger og co. har det gått litt annerledes. Martin og Anders har fått hver sin kveite, Martin sin på rundt minstemålet og Anders sin på elleve kilo. For Martin er det også ny art. De har ellers truffet godt på steinbiten, og selv om fiskene ikke har vært særlig store, er de utvilsomt mer artig å fiske på enn torsken. De har dessuten vært borti en del fin sei, der Anders toppet det hele med en meget respektabel 13-kilos. Slikt er faktisk ikke dagligdags selv på denne plassen, så denne er det absolutt grunn til å være fornøyd med.
Mens vi ligger og diskuterer litt videre strategi, melder Johan om ny storfisk i guidebåten. Også denne gangen er det en kveite på rundt 50-tallet som er landet, og alle får en liten oppsving igjen, selv om det begynner å bli lenge siden vi la ut fra havnen i Sørvær. Vi gutser på videre, men det vil seg ikke. Torsken dominerer fullstendig, og det får vi ikke gjort så mye med. Vi innser at vi begynner å bli bortskjemt når syv-åttekilosfisker blir avkroket i vannflaten og knapt viet et blikk, men slik er det altså her oppe i havfiskeparadis. Til slutt innser vi at vi har vært på sjøen i 20 timer, og når den allerede nokså dårlige interne humoren går fra prat til sang, primært i norsk bluegrass-format, bestemmer vi oss for at det er dags for å komme seg til land, igjen. Storskalltaren har levert uhorvelige mengder med fisk, inkludert noen store kveiter, men dessverre er det ingen i vårt følge som har fått disse. Det er derfor ikke fritt for at det er en og annen småskuffet sjel i gjengen vår i det vi brenner innover igjen, bortskjemt som vi som nevnt har blitt. Når en ser litt større på det har likevel det siste døgnet på havet vært helt fantastisk. Oljeblank sjø og fisk på hvert nedslepp hører til sjeldenhetene, selv på Storskalltaren.
Bare litt til…
Det er det samme, flate havet som gjør at vi ikke går helt inn til havnen på direkten, til tross for at det snart er et døgn siden vi stod opp. I stedet gjør vi et stopp på uerplassene noen nautiske mil utenfor campen. Det skal vise seg å være en god prioritering. Ojan, som ikke akkurat har hatt flyt det siste døgnet, er trøtt, sliten og halvmuggen, men sender likevel kraftige kroker med store agn ned i dypet. En skikkelig uer vil gjøre underverker for han akkurat nå. Det er den fisken han har aller mest lyst på av de vanligste artene her oppe, og det skal vise seg at stahet lønner seg. Nok en gang.
Det landes kjapt fin uer i de andre båtene, og hos oss kroker både Åsmund og jeg i fisk med det samme. Dessverre har de feil farge. Snart kaster også Audun seg på brosmekjøret, og vi begynner for alvor å kjenne på at det nok ville vært fornuftig å sove litt. Ojan får på sin side ikke fisk den første timen, men så dunker det omsider riktig i stangen hans. Tilslaget settes, og en fisk med bra tyngde er like etter på vei oppover i vannsøylen. Ojan har ikke helt troen, men sveiver likevel jevnt og fint. Etter noen minutter bryter fisken overflaten, og visst er det uer. Stor uer. Åsmund hoier og får kleppen i fisken. Jubelen slippes løs. Ojan siger sammen i baugen. Endelig litt stang inn.
Fisken veies til pene 5,5 kilo. Et flott eksemplar og en drømmefisk for Ojan. Vi har vært på sjøen i 24 timer. Det er på tide å komme seg til land. Bare ikke helt enda. Et par drift til. Det tåler vi. Det er vanskelig å gi seg når det dras storfisk.
De to andre båtene går inn, men vi kverner på videre. Tålmodigheten, eller dumskapen om du vil, bærer også frukter. Åsmund får først en uer i tokilosklassen, før Audun sniker opp en firekilosfisk. I det vi egentlig har bestemt oss for å kjøre inn igjen, får samme mann enda en uer. Denne gangen er fisken i femkilosklassen. Nå må vi bare prøve et kvarter til. Det vil si, Åsmund og Ojan har nesten sovnet, men nå er det jeg som er sta. En jævla uer må vel se mine agn snart, også?
Karene er på felgen, og vi bestemmer oss for å sveive opp om fem minutter. Da kommer endelig hugget. Jeg setter tilslaget, og kroker en fin fisk der nede. Det går ikke fort å få den til overflaten, men det er mest mangelen på søvn og næringsrik mat sin feil. Til slutt bryter likevel en ytterst vakker uer vannspeilet. Den er ikke størst i klassen, knappe fem kilo, men den har ingen synlige tegn på trykkfallsyke. Den ser rett og slett bra ut. Det gjør derimot ikke vi, og nå er det også nok fiske for en stund. Vi kommer oss til land, får filetert fisken og kryper til køys. 27 stive timer får være nok. Nå må det soves ut, fint vær eller ikke.
Return to kveiteland
Det er kveld før vi er på beina igjen. Ikke at det har noe å si når det er midnattssol og lyst hele døgnet altså, men slik er det i alle fall. Planene våre når vi kommer oss utpå igjen er hårete, men folk er likevel giret. Kveitedrift på grunt vann i strømskiftene og flekksteinbitjakt i de dype korallområdene rundt den spennende Runningen resten av tiden. Vi har vel kanskje ikke helt troen på at flekksteinbiten skal dukke opp, men om en ikke prøver blir det i alle fall ikke fisk.
Før vi reiser til havs tar vi oss tid til en provisorisk, men bedre kyllingmiddag inne på vertshuset til Ralph Bengtsson. En liten kosetur etter rødspette rett utenfor campen blir det også på et knippe av oss. Denne resulterer i spettepers på både Torbjørn og Åsmund. Torbjørn nærmer seg tokilosmerket, mens Åsmund passerer halvannen med god margin. Fisken biter, men vi gir oss likevel nokså kjapt. Om ikke lenge starter nemlig en ny maratonøkt, og vi bestemmer oss for å spare litt på kreftene.
Det er midnatt i det båt 8 og 9 setter kursen mot kveiteland. Roger og co. i båt 3 har allerede reist utover, men ikke etter kveite. De kjører i stedet rett etter flekksteinbiten, med litt innlagt uerfiske underveis. Vi har avtalt å møtes til havs på morgenkvisten en gang, men før den tid skal vi altså ut etter kveitene.
Tanken er først å teste et grunnområde yrkesfiskerne bruker langt nord, og så få med strømskiftet litt nærmere campen. Det skal vise seg å være en smart vurdering. Det første stoppet på nordflaket gir riktig nok mager uttelling, men Vilhelm har flere ess i ermet, og vi hiver oss på når storfiskeren tar kommandoen og setter fart mot land. Inne langs berget de bratte fjellformasjonene finner han raskt fin driftfart, og vi lar oss ikke be to ganger. Drømmen om storkveite lever nemlig fremdeles i beste velgående hos samtlige om bord.
Vilhelm og co. legger seg til inne i en stor vik, mens vi drifter langs fjellveggen på utsiden av denne. Vi kan ikke se hverandre, men har kontakt via sambandet. Fra båt 8 meldes kjapt om kontakt, men dessverre blir det med nappet. Det er likevel nok til at vi blir giret.
Endelig skikkelig kveite
Klokken viser 03.30 i det vi sender shader og hel agnfisk ned på 40 meters dyp. Vi har fisket litt de siste timene, men aller mest har vi kjørt. Derfor er folk mer enn klare for å få utstyret i sjøen, igjen. De få shadene jeg hadde med meg til Sørøya har Ojan donert til Storskalltaren. Derfor har jeg lånt en Crazy Daisy med seimønster fra guidebåten. Siden det var midt på natten da vi gikk ut, lot jeg Johan få sove, så akkurat nå er shaden som reint tjuvgods å regne. Men tjuvgodset leverer varene, det.
Etter bare et par minutters fiske rykker det nemlig til i stangen min. Jeg løfter forsiktig, men det er lett i andre enden. Så rykker det til igjen. Fisken får to sekunder på seg, før jeg setter tre kraftige tilslag. Stangen bøyer seg helt ned i korken, og fisken fosser av sted med 30 meter snøre på hard brems. Her er det utvilsomt en bra fisk på gang.
Kampen blir tøff. Jeg fisker med en 30-50-punds meitestang, og denne er egentlig i mykeste laget for påkjenningene den nå blir utsatt for. Likevel gjør klingen jobben, og det tar bare et par minutter før fisken er så godt som oppe. Da kommer det andre utraset, og kraftpluggen går helt til bunns igjen. Her er det bare å jobbe på videre. Et par minutter senere er fisken på ny oppe, og denne gangen får vi også se nøye på den før den stikker. Jeg er sikker på at kveiten er halvannen meter lang, men Åsmund og Audun, som har sett flere kveiter enn meg bli landet, mener den er 20-25 kilo. I mitt stille sinn tenker jeg at dersom denne fisken er 20 kilo, så skal jeg faen meg svømme inn igjen.
Etter at fisken har stukket til bunns for tredje gang, begynner det å kjennes i ryggen. Jeg kjører knallhardt press, men stangen hjelper meg ikke så mye som en stivere modell ville gjort. Det er noe å huske på til en annen gang. Det går likevel bare et par minutter å få fisken til overflaten enda en gang, og nå settes også kveitekroken før den rekker et nytt utras. Fisken herjer litt i overflaten, men fangsten er sikret, og jeg kan løfte den store flyndren over rekken. På ny tenker jeg at denne fisken umulig kan være 20-25 kilo. Ikke faen.
Vel oppe på dekk innser også Audun og Åsmund at jeg har rett. Fisken er mye større. 147 centimeter for å være nøyaktig. Det tilsvarer 44 kilo etter den svært nøyaktige kveitetabellen, men med den kondisjonen fisken har, er den antagelig enda litt tyngre. Jeg slår meg likevel til ro med 44 kilo. 44 nydelige kilo. Til kveite å være er dette en nokså bra fisk, men ingen kjempe. For meg er den derimot svær. Dette er den desidert største fisken jeg noen gang har fått. Ingen av de andre i båten har fått noe i nærheten, heller. Det hersker en litt salig stemning om bord. Folk vet ikke helt hva de skal si. Sørøya altså!
Duppkveite-spesialisten
Via sambandet har Ojan oppdatert båt 8 om situasjonen underveis i den til sammen åtte minutter lange kampen. Gratulasjonene kommer kjapt fra Vilhelm, Kjell og Kristian. Min bror Torbjørn ber meg derimot dra til helvete, som seg hør og bør. Han har ennå ikke fått kveite under oppholdet, og legger ikke skjul på at han er en tanke misunnelig. Det er helt greit. Klokken har så vidt passert 04.00, og det aller meste av Norge sover. Men ikke tullingfølget på tolv i havet utenfor Sørvær.
Jeg tar meg en pust i bakken og en velfortjent pils. Det er midt på dagen et eller annet sted i verden så det er innafor. I alle fall etter en slik opplevelse. Resten av mannskapet har naturlig nok fått blod på tann, og den siste timen med driftfart utnyttes til det fulle. Snart hugger det også på nytt, og denne gangen er det hos Audun det skjer. Fisken er ikke stor, bare så vidt over minstemålet, men det er turens første kveite for hans del. Etter alle timene med hel agnfisk i sjøen på Storskalltaren, fortjener han en kveite. Humøret om bord er upåklagelig.
Akkurat i det vi bestemmer oss for å sveive opp og stikke til havs etter flekksteinbiten, får vi melding via sambandet om at Vilhelm har kroket en tilsynelatende bra kveite under duppfiske. Vi ligger bare fem minutter unna, så vi brenner innover for å få med oss fighten. Vilhelm har gjort dette mange ganger før, men gliser bredt i det fisken setter fart mot bunnen like etter at vi har ankommet. Snart har den likevel kveitekroken i kjeften, og 23 kilo med flott flyndre kan løftes om bord.
Strømmen har nå lagt seg helt, og vi er enige om at det er dags for å komme oss ut til Runningen og det spennende korallandskapet der ute. Her lever stor torsk, lange, brosme og altså den mystiske flekksteinbiten. Selve drømmefisken. Den tas sjelden på stang, men her er det absolutt muligheter. Og med forhold som dette må vi bare prøve.
Den standhaftige
Fisket på Runningen viser seg som bunnsolid med det samme. Både Ojan, Åsmund og jeg drar noen brosmer og et knippe flotte torsker i tikilossjiktet med det samme, men å holde oss på den vesle korallflekken er ikke enkelt. Vi driver raskt av plassen vi har mest tro på, og vi får ikke fisket så effektivt som vi ønsker. Innimellom treffer vi likevel, og da dukker fine langer opp til- og litt over tikilosmerket opp. Det er et lite eventyr når fisk på ti kilo er som agntyver å regne, men slik er det altså her ute.
Også i de to andre båtene hales det flott torsk og lange. Kristian kroker også en litt tyngre fisk som viser seg å være en 17-kilos kveite. Med tung utrustning på 120 meters dyp er det ikke rare fighten i den, men pers er det likefullt. Det kan godt hende det er kveite Åsmund er borti også. Eller kjempetorsk. Eller kanskje også flekksteinbit. Fisken tar i alle fall med seg snøret hans inn i korallene på full brems, og det hele ender til slutt med snørebrudd. Veldig kjedelig, for her var det uten tvil snakk om stor fisk.
Audun har så langt i oppholdet fått noen fine fisker, men ingenting som skiller seg veldig ut. Han er godt fornøyd med gråsteinbiten på 8,8 kilo, men det er den med flekker han virkelig har lyst på. Derfor fisker han målrettet med den samme shaden som jeg tjuvlånte fra guidebåten, pimpet med en lang fiskestrimmel. Han lar seg ikke affisere av at alle rundt han drar fisk etter fisk. Mannen har bestemt seg for metode, og denne kommer han til å kjøre til vi gir oss. Det skal vise seg lurt.
Et beist fra dypet
Etter et par timer med intens jigging, hugger det nemlig der nede i dypet. Det vil si, det er mer et sug enn et hugg, men jiggen sitter utvilsomt fast. Tre kjappe tilslag settes, og en blytung pumpeøkt er i gang. Audun er raskt ute med å avfeie det hele som en svær korallgrein eller noe annen dødvekt. Det er nemlig ikke tegn til liv der nede. Likevel går det sakte på opp. Jeg ymter frempå om 30-kilos breiflabb, men det vil ikke fiskeren høre snakk om. Dette er en korall. Eller noe i den duren. Dette gjentar han om og om igjen, mens han prøver å snakke ned sin egen nysgjerrighet.
Ryktet om at noe stort er på gang sprer seg raskt, og etter bare et par minutter ligger de to andre båtene ringside og følger nøye med. Audun hoier om vasstrukne lik og tidenes antiklimaks, men så begynner snøret og vinkle seg utover. Som om det er noe med oksygen i som stiger mot overflaten. Audun blir taus. Så kommer en hvit buk til syne. Det er faktisk en breiflabb. En svær breiflabb. Audun blir helt satt ut, men klarer å styre fisken bort til meg og den ventende kleppen. Kroken settes i underkjeven på fisken, og jubelen bryter løs i alle båtene. For en latterlig syk fangst!
Fisken blir heist om bord og behørig fotografert. Vekten stabiliserer seg på fantastiske 27 kilo, og Audun vet ikke om han skal le eller gråte. Det hele er nokså surrealistisk. Det er liksom ikke så nøye med flekksteinbit akkurat nå. Denne fisken overgår alt vi hadde våget å drømme om før avreise. Samtlige tolv i reisefølget er beveget. Sørøya altså!
Nestenulykke
Det har nå blitt dag og vel så det, og vi har en kjempefisk liggende på hver side av agnbordet midtskips. Vi fisker på videre, men har liksom ikke helt troen på at noe vil toppe dette. Vi får både torsk, sei, lange, brosme, gråsteinbit, lusuer og uer, men ingen flekksteinbit vil være med på leken. Det er litt som forventet, egentlig. De ligger ikke akkurat tett her ute. Men muligheten er der alltid, så vi kverner på videre.
Timene går, dag blir til kveld og til slutt bestemmer vi oss for å kaste inn håndkledet. Det vil si, vi har jo bare vært på sjøen i 20 timer, så vi kan ikke gi oss helt enda. På ny gutser vi etter kveite, i de samme områdene som vi hadde suksess tidligere, men nå er det helt dødt. Bare noen mindre torsker havner på dørken hos oss. I båt 8 kroker derimot Kjell nok en kveite, og en flott fisk på rundt 18 kilo blir med til land noen timer seinere.
Vi har vært på sjøen i over et døgn da vi setter kursen mot land igjen. Åsmund og Audun sitter på akterkassen og sover, mens Ojan har konket i passasjersetet. Jeg er alene med det blikkstille havet, niseflokkene og de hundrevis av sjøfuglene. Det er magisk vakkert, men jeg er så trøtt at det ikke er forsvarlig å holde det gående noe lenger.
I det vi passerer utsiden av moloen rett utenfor havnen, våkner plutselig Ojan til og hugger tak i rattet. Han får seg en kjapp albue og slepper taket igjen før han skjønner hva han faktisk holder på med. Langt inne i drømmeland var han tydeligvis ute og kjørte bil, og halvveis i ørsken prøvde han å styre unna moloen han trodde han holdt på å krasje i. Problemet er bare at vi faktisk kjører båt, i et trangt sund, og at moloen er akkurat så langt unna skroget som den skal være. Det hadde blitt litt av en avslutning på oppholdet om vi hadde hamret en Arronet til en halv million inn i moloen i 25 knops fart. Heldigvis gjør vi ikke det…
Rognkall-balletten
Vi har et døgn igjen av oppholdet vårt her i storfiskens rike, men etter at all fisk er sløyd, filetert, pakket i fryseposer og stuet i kasser på fryserommet, har vi ikke særlig mye mer krefter igjen. Nå må det rett og slett bare soves. Når vi våkner igjen utpå ettermiddagen er det fremdeles greie forhold for flyndrefiske rett utenfor havnen, men folk begynner ærlig talt å bli litt forsynt. Roger og co. i båt 3 stikker riktig nok utpå en tur, da de knapt har tatt seg tid til dette fisket tidligere i oppholdet. Karene lander både spetter, sandflyndrer og steinbit, blant annet et flott eksemplar av sistnevnte på rundt seks kilo. Dette er de siste krampetrekningene av turen. De som bare må gjøres unna. Dette er en sykdom. En sykdom uten kur.
Vi andre tar en rolig ettermiddag med pakking av utstyr og båtvask. Fellesmiddagen til Ralph oppe på vertshuset skal alle ha med seg, så Roger og co. blir ikke seine, de heller. Det stables fiskekasser, pakkes flytedresser og skylles av sneller og stenger. Fiskeuken er over. Eller er den egentlig det? Nei da, selvsagt ikke. Det er alltid rom for mer fisking, spesielt når det kommer en rognkall svømmende rett under kaien der all pakkingen pågår.
Kjell er raskt på pletten med småkrok og reke. Han mangler arten, og blir giret som en unge i en godtebutikk i det han får øye på den snåle fisken. Det er unektelig spesielt når en voksen mann på 1,90, med langt hår og tatoveringer som kunne skremt barnetroen av selv den mest standhaftige indremisjonist, ligger på alle fire og fisker nedi et hull i kaien. Enda mer spesielt er det når han får med åtte gode hjelpere på laget, blant annet to sertifiserte guider fra Nordic Sea Angling. Men moro er det, og etter tre kvarters leiting, fikling og kåling, sitter endelig fisken.
Å få den opp gjennom hullet i kaien er en glemmesak. Derfor sendes den andre kjempen i følget, Roger, ned i en stige meg håv. Med sine lange armer får han fisken i nettet, men for å få den opp på tørt land må håven leveres videre til Vilhelm som har klatret ned på en drager under kaien. Herifra går håven videre inn til leideren mellom flytebryggen og kaien, og dermed er også fisken reddet. Sørøya altså!
Se stor bildeserie fra andre del av Sørøya-turen under: (Foto: Audun Fremmerlid Skjølberg, Vilhelm Skilhagen, Endre Hopland, Åsmund Rønjom Isaksen, Roger Nilsen, Espen Abrahamsen, Martin Solem, Kjell Christian Rambech, Torbjørn Hopland, Kristian Mæland, Ojan Andersen og Anders Larsen)
Takk for denne gang
Det er vemodig å ta farvel med Ralph, Johan og havnen i Sørvær grytidlig neste morgen. Spesielt med tanke på at solen står høyt og havet ligger som et stuegulv. Vi har hatt en hel uke med fantastisk vær og fremdeles er det latterlig bra. Det er nesten for dumt å reise fra dette, men oppholdet vårt er over for denne gang. Nå venter en lang hjemreise, med buss, ferje, fly og bil. Båtene og fiskeplassene skal overlates til nye gjester. Kanskje får de et like fantastisk opphold som det vi har hatt, men trolig ikke. En uke med flatt hav her oppe er nesten like usannsynlig som å vinne i Lotto.
Vi har fisket hardt og sovet lite den siste uken, og det kjennes på kroppen. Vi har fått enormt mye fisk, og selv om slett ikke alle har vært trofeer er det et solid knippe drømmefisker som har havnet i båtene. Inntrykkene er mange. Minnekortene er fulle. Livet er godt. Sørøya altså!