Året 2015 har blitt til året 2016, og den som sover fisker som kjent ikke. Som småbarnspappa må en da også fiske når en kan, og det er gjerne midt på natten. Etter sjøørreten er ikke det noen bakdel.
Av: Trond Mossmann
Lang frokost, store mengder kaffe. Værutsiktene er gode. Heldig er den som kan snike seg til noen timer langs Listastrendene i dag, tenker jeg i mitt stille sinn, mens jeg slurper i meg nok en kopp kruttkaffe. Vesle Tiril ligger fornøyd i mors fang, firbeinte Balder ligger ved mine føtter: «Skal vi ikke på tur snart?»
Ut må vi, Balder og jeg. En liten løpetur må til. Et nytt og bedre liv er visst i emning. Jogger over jordene, kaster et blikk mot den blanke Kvaviksfjorden, sukker vemodig over dagens prioriteringer. Legger løypa langs stranda. Selvpining, både treninga og synet av fjorden. Endene dykker om kapp i marbakken. Noen vak erindres også, langt der ute. Svineri!
Oppe ved elvebredden har mye skjedd etter høstens herjinger. Monodden ser stusselig ut. Den tidligere mektige sandbanken er blitt en liten tapp som peker mot fjorden. Når vannet en dag synker i Lygna blir det artig å se forandringene oppover vassdraget. Løper fortsatt rundt på Kvåvigmoen, planlegger mangt et scenario. Blir det trolling i Rosfjorden? Fluefiske på Lista? Eller skulle jeg kanskje satset på meite i Farsunds Havnebasseng? Hjemme er det klar beskjed: Familietid!
Les også: En skabbete rev krysser sine spor
Og jeg skal innrømme det med en gang. Er det noen jeg ikke prioriterer høyt nok er det nettopp det. Familietid. Med «makk i ræva» og en nogen stor virketrang er jeg stadig opptatt med egne sysler, både i jobbsammenheng og på fritiden. Men nå går jo det om en annen.
Rusletur i finværet. Akkurat som resten av byens innbyggere. Rosfjordstranden er et yndet mål, både for meg, og for den gjengse turgåer. Her kan jeg i det minste «snike» med meg ei fiskestang, lure til meg et kast eller ti. Stagge de verste abstinensene, og kanskje attpåtil fange en brukbar middag?
Stranden er stappet med turgåere, barn og bikkjer. Får lurt inn noen kast ved Bibelcampen, brygga her blir sjeldent besøkt av Sjøørretfiskere. Synd er det. Strekket fra Brygga og bort til Småbåthavna er nok hele indrefjordens beste! Hele fire kast er nok, fruen er tom for tålmodighet. Vi skulle jo bort til Stranda! Et mylder av folk, flere av dem med stenger, men kun jeg stiller med fiskestang. Selfiestanga er derimot godt representert.
Piren er okkupert av fotoglade turgåere. Lyngdals mest brukte fotomotiv danner kø, dette kan jeg likegodt gi opp. Slenger sluken uti ved «Badekaret» – nattfiskespot nummer en, men det er nytteløst. Sol, blikkstille vann. Bikkjer som plasker og unger som hiver stein. Jeg får vente til kvelden. Stranden får «roet» seg, og sjøørretene siger forhåpentligvis inn på grunna.
Stadige utsettelser. Vasker gulv, vasker et bad når jeg først er i gang. Atter mer «familietid». Det nærmer seg leggetid for Tiril, en prøvelse av dimensjoner enkelte kvelder, og i dag legger hun den vanskelige siden til! Holder det gående i timevis. Gråter, klager. Får litt mat, sover tjue minutter, nye refreng følger. Mor er oppgitt, to timer etter leggetid hører vi latter og pludder fra sengen, den jenta vet hva hun holder på med!
Les også: Drømmenatt i havabborens tegn
Jeg roter frem vadere, rigger opp ei ny femmerstang som må hardtestes før den kommer i butikken, perfekt til nattfiske under rolige forhold. Venter til Tiril sovner, men innen den tid har øynene klistret seg til TV-en. En eller annen actionfilm med selveste Clint i hovedrollen. Klokka blir halv ett før jeg kommer meg opp fra sofaen. Gidder jeg ta turen?
Fem på ett lukker jeg ytterdøra bak meg, og tar fatt på den ti minutter lange ruslesturen ned til Rosfjord. Det er dørgende stille, møter kun en katt på veien – og det var visst en av våre!
Nærmer meg Sørlandsbadet, hører bølgenes mektige sus der de slår mot stranda.
Studerer fjæra lenge, er det noe liv her i kveld mon tro?
Legger et kast rett ut. Gjesper kraftig mens jeg tar inn flua med seige, lange trekk.
Noen meter skrått foran meg ser jeg en «stein», den har ikke vært her før?
Kaster over den, tar inn flua, men ingenting skjer. Nytt kast, litt lenger. Lar flua dale ned på sandbunn før den tas inn med korte, kontante rykk med lange pauser. «Steinen» ligger der enda. Lysene fra Promenaden gir brukbar sikt nede i «Badekaret». Flua passerer. Tar en siste «spinnstopp» før jeg kaster igjen. Vannflaten eksploderer!
«Steinen» flytter på seg med kraft og vilje. Den myke femmeren bøyer seg ned i håndtaket. Denne er det litt størrelse på. Fisken svømmer ut av «Badekaret», trekker mot høyre før den igjen tar overflata.
Begynner den sedvanlige rullingen. Vinterstøing. En kort, bestemt fight får fisken inn til føttene.
En majestetisk «sandørret». Blå finnekanter, sølvblank og på god vei mot gamle høyder.
Noen måneder til i sjøen, så er den et skikkelig trofé for sjøørretjegere. Like under 60 centimeter lang, en riktig stor fjordørret!
Les også: Slik fisker du sjøørret
Det er en mektig følelse – det å slippe dem ut igjen. Se dem gli ut over sanden, bestemt og rolig tilbake i trygge omgivelser. Fisker av resten av badekaret. Småtorsk etter småtorsk snapper etter flua, de jager helt inne ved føttene mine. Omtrent like plagsomme som småsei om høsten.
Ser på klokka, farlig nære tre. På tide å tusle hjem. En ny arbeidsdag venter snart.
Årets første sjøørret er et faktum, abstinensene får roet seg noe, men fangst leder også til nye drømmer. Man hviler ikke på gamle bragder!
Hører bølgesuset bli svakere for hvert skritt jeg går hjemover. Til sist er det dørgende stille…