Denne uken har jeg tilbragt på feil side av fjellet, og et par av kveldene har det også blitt tid til litt fisking i de store og hovedstadsnære elvene.
Ferskvannsfiske på Østlandet er spennende saker for en vestlending, og spesielt Nitelva og Glomma byr på mye diversitet og artige arter med litt grei størrelse på. Det var derfor helt greit for meg at Andreas mente at vi hadde bedre sjanse for suksess om vi gikk for bunnmeite etter stam og vederbuk enn vading etter varer tirsdag kveld. Tidevann og vind spilte nemlig ikke helt på lag langs Oslofjorden, men langs Glommas bredder var vannstanden fin og vinden fraværende.
Fisket var dessverre ikke all verden. Da vi besøkte samme plass 1. april, fikk vi hver vår stam, en vederbuk og en lake. Nå, fire uker senere, burde det vært litt mer liv. Det var det ikke. Det vil si, Andreas nappet raskt opp to stam, men begge var under kiloen. Så kroket og landet han en vederbuk på snaue halvannen kilo. Alt dette skjedde i nokså rask rekkefølge, og det lå an til å bli en kveld med mye action. Men så stoppet det helt opp.
De neste timene skjedde det faktisk ikke en dritt. Andreas kjørte med to rekeagn, mens jeg fisket med reke på en stang og mark på den andre. Håpet var at en brasme skulle finne markklysen, men dette skjedde ikke. En fisk ble det likevel på meg, også. Rett før vi skulle gi oss hugg det brutalt på rekeagnet mitt, og etter en fin fight kunne Andreas håve min andre stam noen gang. Vekten stoppet på 1130 gram. Ingen kjempe akkurat, men likevel en nydelig fisk. Stam er fett!
Det ble med fire fisker denne gangen, også. Ifølge Andreas er dette ikke spesielt bra. På gode kvelder er det nemlig helt vanlig med 20 fisker på land på denne plassen, men da er det gjerne litt varmere ute. Denne kvelden var det minusgrader.
Kvelden etter var det litt varmere, men ikke mer enn litt. Denne gangen kjørte jeg solo, og turen gikk til Nitelva, nærmere bestemt Lillestrøm sentrum. Andreas hadde på forhånd pekt meg i riktig retning, men jeg endte opp et stykke unna hvor han hadde sett for seg. Ikke at det hadde så mye å si altså, for Nitelva leverte, til tross for latterlig lav vannstand.
Jeg fant meg til rette på en liten brygge, egnet to stenger med mark og sendte herligheten ut i det grunne, brune vannet. Fem minutter senere nappet det på høyrestangen, og tilslaget satt som det skulle. Min første tanke da jeg så fisken var flire, men i Nitelva er det både flire, brasme og hybrider, og disse er ikke alltid like enkle å skille fra hverandre. Vel oppe på land trodde jeg fremdeles på flire, da brystfinnerøttene var røde og øyediameteren større enn lengden fra øyekanten til snuten. Likevel var jeg langt fra sikker, da jeg bare har sett noen ytterst få og veldig små flirer i levende live tidligere.
Mest av alt håpet jeg egentlig på brasme denne kvelden også, da dette ville vært ny art, men jeg hadde ikke helt troen når det gjaldt denne fisken. Noen bilder til Andreas gjorde meg ikke veldig mye klokere. Beskjeden var at denne fisken så tvilsom ut med tanke på brasme. Siden Andreas bor like i nærheten var han ikke verre på det enn at han tok seg en tur ned for å kikke og slå av en prat, så jeg lot fisken stå i vann i håven så lenge.
Før Andreas rakk å ankomme, nappet det for øvrig på ny. Denne gangen var det større fisk på gang, men den var langt fra like vill som den første. I håven havnet den likevel, til tross for at det allerede stod en fisk i denne fra før. Nå følte jeg meg sikker på at art nummer 89 på stang i Norge var i boks, men så var det dette med hybrider, da. Jeg har ikke sett så mange av de, heller.
En liten stund senere var Andreas på plass, og han kunne nokså kjapt konstatere at jeg hadde fått en fin flire og en helt grei brasme. Fliren ble veid til 480 gram, noe jeg er meget fornøyd med. Dette er nemlig sånn omtrent 100 ganger mer enn gamlepersen.
De mindre brasmene og de større flirene er unektelig nokså like, men straks brasmene begynner å bli store er det enkelt å skille dem. Fisken som fant marken min like etter at de to første fiskene var fotografert, veid og sluppet tilbake igjen, var det ingen som helst tvil om. Den var brei, brun og full av gytevorter. Med sine 1200 gram ble den også stående som kveldens største brasme. Og fisk. Men absolutt ikke den siste.
Før Andreas gikk fikk jeg nemlig kveldens tredje brasme, også. Og etter at han hadde gått havnet ytterligere tre eksemplarer på land. De fleste balanserte rundt kiloen, med en slenger et par hundre gram nedover og en oppover. Alt i alt et meget artig fiske, med det som må kunne kalles helt grei uttelling i løpet av under tre timer med fisking en kald aprilkveld. All cred til Andreas for guiding, tips og selskap. Ferskvannsfiske østafjells er moro.