Det er langt mellom de virkelig store ørretene i Hordaland, men i Fusa kommune finnes det noen vann som huser skikkelige kubber. Disse er alt annet enn hentefisk, men av og til bare klaffer det.
Den første fisken hugger på kast nummer to. Johnny har ikke startet motoren enda, og jeg tester egentlig bare gangen på den nye Rapala-wobbleren. Og gangen er fin. Så fin at den lokker en ørret til hugg med det samme. Fisken er liten, knappe 200 gram, men den er viktig for vannet. Kanskje bærer den på det samme genmaterialet som sine 10-, 20-, 30-, 40- og 50-ganger større artsfrender? Eller kanskje blir den mat for en av disse? Den får i alle fall svømme videre.
Den 14 fot store Kulingen til Johnny glir rolig langs land, på vei mot storørretens jaktmarker lenger ute i vannet. Johnny kjenner Skogseid som sin egen bukselomme. Her drar han storrøye om vinteren og storørret om våren. Den største røyen han har landet var 8,5 kilo. Dessverre var den feilkroket, men det var likevel en stor opplevelse å holde den massive fisken i hendene. Ørretpersen er på 4,6 kilo. Dette er en brutal fisk uansett hvor i verden en fisker, men på Vestlandet er den helt latterlig diger. Det finnes likevel større eksemplarer i dette vannet.
Johnny vet akkurat hvor vi skal begynne å håpe på storfisk. Han har kjøpt fiskekort for to stenger, og har rigget begge disse med favorittwobbleren med oransje buk. For meg er dette første dorgetur i vannet. Jeg har fisket en del etter røye her de siste årene, men det er noe helt annet. Også jeg har rigget den ene stangen jeg bruker med en Rapala-wobbler med oransje buk, etter tips fra kjentmannen. Smårøyene er nemlig hovedføden til storørreten i Skogseid, og da vil en helst prøve å etterligne disse så langt det lar seg gjøre.
Tre minutter etter at Johnny har gitt signal om at vi nærmer oss den første godplassen, eksploderer det bak båten. Hele fisken er klar av vannet i det den kaster seg over den ene wobbleren til Johnny, og for en fisk det er. Johnny, som sitter med ryggen til, rykker stangen ut av stangholderen, og konstaterer kjapt at dette er en bra fisk. Det har jeg alerede visst i noen sekunder, siden jeg altså så hugget. Johnny ymter frempå om to-tre kilo kanskje, før han har sett fisken. I mitt stille sinn tenker jeg at det nok er et stykke unna sannheten.
Fisken fighter godt, men må til slutt gi tapt. I det den sklir inn i håven skjønner også Johnny hvor stor fisken faktisk er. Vi tipper på 4,5 kilo. Minst. Vekten stabiliserer seg på 4,94. Smilet knyter seg i nakken til Johnny. Han hadde et håp om at vi skulle få en storørret i løpet av dagen, men at han selv skulle perse, og det omtrent før vi har kommet i gang, det hadde han aldri sett for seg. For en start!
Etter veiing og fotografering får fisken svømme tilbake der den kom fra. For Johnny er dette fast prosedyre med all stor fisk. Jeg er av samme oppfatning. Stor fisk gjør seg best i sitt rette element. Det er nemlig en grunn til at disse har vokst seg store, og det er ikke noe de ville klart om de hadde blitt kakket i skallen, sløyd og bakt i aluminiumsfolie på 220 grader i 40 minutter. Om den saken hersker det ingen som helst tvil.
Det er ganske drøyt å være fornøyd med dagen etter en halvtimes fiske, men slik er det faktisk nå. Johnny har aldri fått større ørret, og jeg har aldri sett større. Vi kunne nesten gitt oss, men så kan vi liksom ikke det, likevel. Kjøreturen til Skogseid tar halvannen time hver vei. Dessuten er det en fantastisk dag, med flatt vann og steikende sol. Vi må bare fiske videre.
Adrenalinet fra storfisken sitter i kroppen til både fiskeren og håveren lenge, men etter hvert senker vi skuldrene. De neste fire timene blir trege. Vi får et knippe fisk, syv-åtte stykker kanskje, men det er langt mellom huggene og ørretene er alle under halvkiloen med god margin. Ting er i det hele tatt litt mer normalisert. Det er nemlig fisk på denne størrelsen som befolker de fleste vannene på Vestlandet. Fisk som snuser på femkilosmerket er slikt en knapt våger å drømme om.
Etter å ha krysset vannet et par ganger, og slept wobblere i alle farger og fasonger langs alle potensielle godplasser, bestemmer vi oss for å vende tilbake til området der storfisken hugg. Det blir et sjakktrekk. På ny smeller det nemlig til i overflaten, og denne gangen er det min wobbler som blir slukt av et beist av en ørret. Hugget kommer under hundre meter unna det forrige, og den myke Beastmasteren min slår knute på seg.
Fisken er ikke like stor som Johnny sin, men at jeg kjører mitt livs ørret er likevel hevet over all tvil. Hvor mange minutter som går er jeg usikker på, men fisken oppfører seg nokså fint. Til slutt havner den også i håven, og jeg kan konstaterer pers med soleklar margin. Vi er enige om at den garantert er over tre kilo. Vekten bekrefter dette, og stabiliserer seg på nydelige 3,8. Uten tvil en av mitt livs fisker, i alle fall i ferskvann.
Om Johnny var i godt humør før, er han i perlehumør nå. Gang på gang gjentar han at dette nesten ikke kunne blitt bedre, og hvor herlig det er at begge to har fått hver sin store. Jeg er selvsagt enig. For en dag det har vært. Dette er spesielt selv for Johnny, som har fisket etter ørret her i årevis. Han har hatt mange fisker over to kilo i båten, men disse to havner faktisk på pallen over størst fisk i båten, begge to.
Vi tøffer videre ytterligere en stund, og lander ytterligere et par småørreter. Flere store blir det deriomt ikke, og litt over normal arbeidstid går jeg i land og bytter plass med Reidar, som har kjørt oppover fra Bergen for å ta del i kveldsfisket. Jeg har små problemer med å overlate stafettpinnen til den nyankomne. Jeg har fått min drømmefisk, og unner Reidar en tilsvarende opplevelse.
Se video fra turen her:
Å få stor ørret i Skogseidvatnet er ikke alle forundt. Dette er jeg veldig klar over. Jeg legger heller ike skjul på at det ligger en god porsjon flaks bak denne fangsten. Mest av alt handler det likevel om den gode lokalkunnskapen og erfaringen til Johnny. Han skal ha de aller fleste prosentene av æren for at min nye ørretpers nå er en fisk folk kan bli misunnelig på. Tusen takk for turen, Johnny. Det blir neppe den siste…