Vi har testet Okumas kvikkeste bidrag til aborrjakten, Okuma One Rod, og kommet en god del nærmere hvordan vi ser for oss at en god aborrstang bør være.
Av: Dag Røberg, Team Colibri
Årets sesong er sagt å skulle bli den store aborrsesongen. Det er masse fokus på dette fisket i nær sagt alle fiskerelaterte fora. Det strømmer på med bilder av store fisker fra inn- og utland, og det virker som at interessen for alvor er i ferd med å ta av. Mye av inspirasjonen hentes fra USA, der fiske etter ulike typer bass både er big business og en populær konkurranseform.
Tidligere har abborfiske med kunstig agn vært begrenset til ulike tailjigger og shader med jiggskaller i forskjellige størrelser. Man fisker nær bunnen, med en del bunnkontakt, og mange tapte jigger som resultat på grunn av åpne kroker.
Offsetkrokene, der krokspissen gjemmes i jiggen, gjør det nå mulig å fiske med mer eller mindre konstant bunnkontakt, mellom steiner og stokker. Dette fisket stiller enda større krav til utstyr enn tidligere, og forskjellene mellom de ulike stangmodellene er enorme. Alle har et felles mål; best mulig formidling av det som skjer rundt jiggen slik at man kan fange den største fisken.
Slik jeg ser det deles spesialstengene til dette fisket inn i to kategorier; de med superfølsom, myk toppdel, og de med en stivere, mer kontant aksjon.
Fram til nå har jeg fisket aborr med relativt myke stenger. Som de fleste andre har jeg også innsett at krepseimitasjoner kan være svært effektivt, men jeg synes ikke de stengene jeg har formidler bevegelsene til jiggen godt nok.
Les også: Veritas 2.0 – Abu melder seg på
Jeg synes det er utrolig interessant å gå i fiskeutstyrsbutikker og kjenne på forskjellige stenger og sneller. Det er jo alltid noe som står på ønskelista!
Det var slik jeg fant Okuma One Rod. De var å finne i noen få butikker i fjor, men de ble ikke markedsført i noen særlig grad. På et av mine besøk på Villmarksbutikken fikk jeg tips av Stein Skjerve om å kjenne på Okuma One Rod. Han har disse stengene selv, og ville gjerne låne dem bort.
Mitt førsteinntrykk da jeg fikk stengene i hånda var superstiv minimalisme. Det finnes knapt noe håndtak å holde i. Bunndelen hadde en bitteliten foam/korkplugg, og selve konstruksjonen føltes veldig stiv. Det skulle snart vise seg at jeg tok grundig feil.
Begge stengene jeg fikk låne var 6,6 fot lange. Den ene var klasset 7-20 gram, og den andre 10-30 gram. Aksjonen var oppgitt til henholdsvis Medium-Light og Medium. Begge hadde trigger, dvs at de passer til multiplikatorsnelle. De samme stengene finnes også for haspelsnelle. Jeg har testet dem med Abu Garcias minste multiruller, Mgxtreme og Mgx.
Dette er, uten tvil, de mest følsomme stengene jeg har prøvd. Til tross for en 40-tonns grafittkonstruksjon formidler disse stengene hver eneste lille bevegelse. Andre produsenter benytter også lignende teknologi, for eksempel Abu Garcia. Deres stenger virker imidlertid noe mykere.
Når man blir kjent med stengene er det lett å danne seg et bilde av hva slags struktur og type bunn man fisker over. Med en stum multiline kjenner man det distinkte kakket når jiggen treffer steiner, den noe mykere responsen når man treffer stokker, og den svampete følelsen når man sleper jiggen gjennom mudder og myrbunn.
Når man fisker med krepselignende jigger er poenget å holde jiggen mest mulig langs bunnen med noen små løft innimellom, og da trenger man en følsom stang for å kjenne forskjellen på hva som er bunnkontakt, og hva som faktisk er fisk.
Les også: Ambassadeur Mörrum ZX 3600 – en moderne klassiker
Å sette et solid mothugg uten at man er sikker på at det er fisk i andre enden vil ofte føre til at offsetkroken glir ut av jiggen og setter seg fast. Med disse stengene kan man kjenne at lina blir liggende over en stokk, og at jiggen treffer stammen når man prøver å dra den over. Løfter man stanga ut og litt forsiktig opp er man ofte over uten å sitte fast.
Jeg synes klingen og aksjonen disse stengene har er overraskende lik Westins W8. Hvorvidt dette er tilfeldig, eller at de faktisk har samme opphav er imidlertid uvisst, og jeg skal ikke spekulere mer i det. W8’en er imidlertid markedsført som primært en vertikalstang. Den har også mer tradisjonelt utseende med foamhåndtak, hvilket gjør den litt tyngre i bunndelen.
Designet på One Rod er moderne, og har mange detaljer. Snellefestet er delt for å spare vekt. De nye Fuji-stangringene skal dempe lyden fra multiliner. I tillegg er de relativt små, noe som skal bidra til økt følelse og bedre kontroll.
One Rod er markedsført som superlette stenger, og på det punktet innfrir de godt over forventningene. Begge modellene veier under 100 gram. Utover snellefestet fra Fuji, med et kort håndtak i kompositt rett bak er det kun en bitteliten propp i foam og kork i enden man holder i når man kaster. Dette er gjort for å spare vekt.
Enten man fisker multiplikator eller haspel er det jo vanlig å kun holde stanga rundt snellefestet eller i selve snella når man fisker abbor, og da trenger man heller ikke mer. Ulempen med hypermoderne karbonfiberhåndtak er at det føles kaldt og hardt ved vår- og høstfiske. Bunndelen er noe lengre enn gjennomsnittet, noe jeg oppfatter som en fordel når man kaster.
En artig detalj er et praktisk krokfeste fra Fuji. Dette sitter rundt klingen med solide gummistrikker, og er et flott alternativ til å feste kroken i stangring eller den vanlige lille krokholderen. En sånn vil jeg ha på de andre stengene mine også! Disse burde vært solgt løst!
For å få fullt utbytte av den lave vekten lønner det seg å legge litt penger i en ekstra lett snelle. Som uavhengig skribent kan jeg teste litt forskjellig utstyr om hverandre, og derfor har jeg testet dem med Mgx og Mgxtreme. Sistnevnte har en vekt på under 150 gram, og gir en virkelig lett kombinasjon.
Med lave kastevekter vil også en lett spole komme til sin rett. Utvalget av lette multisneller i Norge er veldig begrenset, men alle de store produsentene har flere gode alternativer i sitt sortiment. Når det kommer til lette haspelsneller i str 1000 og 1500 er utvalget betraktelig større.
Hvis man kan leve med at Okumaen har et mindre håndtak tror jeg den også kan være en utmerket vertikalstang, hvilket ikke er noen ulempe hvis man har lyst til å prøve en annen teknikk uten å ha med flere stenger.
Hvis man kun skal ha én aborrstang er det lurt å tenke seg om før man handler. De to modellene er ganske forskjellige i aksjonen. Den med lavest vektklassifisering har jeg fisket med jiggskaller fra 7-20 gram. Man får den gode gjengivelsen av det som skjer under overflaten med lette vekter, samtidig som den fint håndterer vekter opp mot 20 gram.
Les også: Revo Mgxtreme – liten og lett, med gode materialvalg
Med multiplikatorsnelle var jeg litt redd for at den kunne være for kvikk til å kaste med 7 gram, men dette viste seg å ikke være noe problem. Det blir riktignok ikke de lengste kastene, men det er heller ikke nødvendig siden mengden line man har ute påvirker følelsen med jiggen. Den stivere modellen har jeg testet i elv med en del strøm, og her må ofte vekten opp for å holde kontakten med bunnen, særlig om våren. I tillegg er det den varianten som er den meste opplagte vertikalstangen av de to.
Skal jeg kun velge en av dem faller valget på den med lavest vektklassifisering.
Jeg fikk låne disse stengene tidlig på sesongen. Jeg klarte dessverre ikke å få en aborr på dem som er stor nok til at den fortjener å komme på bilde. Troen på at den riktig store er rett rundt hjørnet er jo alltid tilstede… Jeg har derimot fått en del mindre gjedder på dem, og de går jo heller ikke av veien for en artig fight på lett utstyr.
Etter å ha prøvd disse stengene noen turer har jeg kommet en del nærmere hvordan jeg ser for meg en god aborrstang. At Okuma One Rod kommer høyt opp på lista mi hersker det ingen tvil om!
Priser og produktinfo finner du på Villmarksbutikken og Okuma