I kraftig vind og med flerrende lyn rundt ørene, kjempet Bjørn Florø-Larsen i en time og tre kvarter med en av de største kveitene som noen gang er tatt på stang her til lands.
Av: Endre Hopland
Historien Bjørn Florø-Larsen og NKML-kompis Carl Oscar Raphaug kan servere etter søndagens fisketur i Trondheimsfjorden er så vill at den ikke kunne vært regissert bedre i Hollywood. Alle vet selvsagt at de sprøeste fiskehistoriene ofte må tas med både en kype og en spade salt, men når en har 161,65 kilo med kveite, fordelt på 219×207 (lengde/rundmål) centimeter å legge frem som bevis, da har en unektelig en god sak.
Bjørn Florø-Larsen er ikke akkurat noe ukjent fjes i sportsfiske-Norge, og i fjor mottok den Trondheim-bosatte Stavanger-mannen sportsfiske-Norges egen hederspris, Gullkroken, i to hele to kategorier. Det har aldri tidiligere skjedd. Prisen for Årets saltvannsfisker fikk han blant annet for flere skolest på over to kilo, havål på godt over 20 kilo og ikke minst verdensrekord på brosme. Både de store skolestene og den enorme verdensrekordbrosmen ble tatt på hjemmebanen i Trondheimsfjorden. Fangstene er oppsiktsvekkende, men de blekner likevel sammenlignet med gårsdagens opplevelser.
Duoen Florø-Larsen/Raphaug hadde kveite i tankene da de reiste på sjøen søndag morgen. Det var paddeflat fjord og fint vær, og siden kveitene helst liker agn med litt fart i, prøvde karene seg på rolig jiggtrolling. Alle som har fisket etter kveite vet at dette kan være utrolig langdrygt og tregt, og slik var det også denne dagen. Men siden tålmodighet er det eneste som funker under slikt fiske, ble humøret holdt oppe med god mat og gamle røverhistorier om bord i Florø-Larsen sin nyinnkjøpte Benetau Antares 580.
Etter rundt syv timers fiske skjedde det omsider noe nede på bunnen, der Florø-Larsen serverte en svær Rorby-shad. På 16 meters dyp var det noe som hugg tak i den store gummifisken, og da tilslaget ble satt var det ingen tvil om at det var snakk om kveite.
– Vi skjønte jo at det var en bra fisk med det samme, men jeg fisket med en stang som aldri tidligere har vært i bruk, så hvor stor den faktisk var skjønte vi ikke før etter en god stund. Tilfeldighetene ville nemlig ha det til at stangruppen på den stangen jeg vanligvis fisker på dypet med var knust, og kveitestangen min for sikkerhets skyld var knekt. Derfor brukte jeg en stang min bror hadde satt igjen i boden hjemme hos meg. Med sin 12-30-pundsklassifisering tenkte jeg den sikkert var fin dersom det skulle gå på en typisk Trondheimsfjordkveite, som gjerne er mellom fem og 20 kilo, men det som ventet er den definitivt ikke bygget for, sier Bjørn Florø-Larsen til Hooked.
Den 32 år gamle biologen og fiskeentusiasten hadde fra før av en 43 kilo tung Tromsø-kveite på samvittigheten, så helt ukjent med å kjøre store flyndrer var han ikke. Kampen med 43-kilosen varte i et kvarter, men da like lang tid hadde gått av søndagens fight, hadde han enda ikke klart å løfte fisken fra bunn. I stedet hadde fisken flyttet seg gradvis nedover på dypere vann, mens Florø-Larsen sin snelle matet ut mer og mer snøre.
– Det var først da vi innså at det var snakk om en skikkelig storfisk. Jeg løftet og jobbet det jeg klarte, men jeg hadde ikke en sjanse. Fisken hadde styringen, og for å gjøre ting enda mer spennende, så vi at himmelen svartnet fullstendig foran oss, og ble lyst opp av skikkelige tegneserielyn. Vi var helt klart det høyeste punktet i området, og med en karbonstang stikkende opp i luften så vi ikke akkurat lyst på utsiktene, sier Florø-Larsen til Hooked.
Les også: Dette er verdens største brosme
Etter hvert havnet karene midt inne i uværet. Vinden tok tak i båten og førte den en retning, mens kjempefisken, som nå hadde flyttet seg ned på rundt 70 meters dyp, svømte motsatt vei. Dermed måtte Raphaug innta skipperrollen og kjøre etter. Halvannen time etter at fisken hugg oppe på grunt vann, hadde Florø-Larsen enda til gode å vinne snøre. Fikk han inn en meter, tok fisken to ut igjen. Presset begynte også å gjøre seg gjeldende i både armer og rygg.
– Vi kom til slutt til et punkt der jeg bare måtte prøve å presse på litt mer enn det som antagelig var forsvarlig. Bak i hodet mitt tenkte jeg at dette sikkert er det klassiske tidspunktet der en tar for hardt i og ting ryker, men det skjedde faktisk ikke. I stedet fikk jeg fisken oppover i vannet. Det gikk veldig seint og det var helt utrolig tungt, men det gikk på opp, forteller Florø-Larsen.
På dette tidspunktet var alt fjas og tull som karene vanligvis prater om på fisketur erstattet med beinhard konsentrasjon og jernvilje. Inne i hodet til Florø-Larsen gikk Eye of the Tiger på repeat, og krefter han ikke ante fantes ble hentet frem. Raphaug, som inntok rollen som motivator med lassevis av innlevelse, brølte støttende superlativer inn i øret på fiskeren for hver meter snøre som ble vunnet, og en time og tre kvarter etter at tilslaget ble satt, kom den en meter lange 0.90-fluorcarbonfortommen til syne.
– Det var helt mørkt i sjøen, så vi hadde null sikt. Fisken fikk vi først øye på da fortommen kom til syne. Da mistet Calle det fullstendig. Han viser vanligvis langt mindre føleleser enn meg, men da han så denne fisken var det total tilt. Han fikk en kveitekrok i underkjeven på fisken, og jeg fulgte opp med krok nummer to. Da ble fisken helt vill og begynte å rygge. Kreftene var helt ubeskrivelige, sier Florø-Larsen til Hooked.
I sportsfiske-Norge er det vanlig at de største kveitene blir sikret langs båten, målt og sluppet fri igjen. Det finnes nemlig gode tabeller som beregner den omtrentlige vekten til fisken basert på lengden. Dette var også intensjonen til Florø-Larsen og Raphaug, men omstendighetene gjorde at dette ble umulig å gjennomføre i praksis.
– Shaden var fullstendig inhalert, og ikke synlig nede i kveitegapet. I tillegg var fisken helt vill i et forferdelig vær. Vi bare så på hverandre, og konkluderte med at dette her ikke var forsvarlig i det hele tatt. Derfor ble det avliving. Det var en tung avgjørelse, men vi hadde ikke noe annet fornuftig valg, sier Florø-Larsen til Hooked.
Da fisken var død, oppstod et nytt problem. I den tøffe sjøen var det ikke et alternativ å taue fisken til land igjen, så den måtte om bord. Å dra over 160 kilo dødkjøtt opp fra sjøen er ingen enkel oppgave, selv med den menneskelige kraftblokken Carl Oscar Raphaug som dekksgutt. På femte forsøk tok likevel adrenalinet over, og fisken havnet på ripen, der den ble liggende et langt sekund. Så tippet den inn i båten, og karene sank sammen.
– Jeg skalv over hele kroppen og gråt som en liten unge. Calle bare skrek. Det var helt sinnssykt. Fiskingen har gitt meg mange store opplevelser, og flere har satt seg i hjernen for alltid, men dette her var villere enn alt, forteller han.
Vel inne på land ventet resten av den Trondheim-bosatte Nidaros kystmeitelag-kontigenten med kvalitetsbobler og gratulasjoner. I fellesskap fikk de lagt den enorme fisken på en presenning og løftet den opp på land. Her ble Ketil Rismark hos Ravnkloa Fisk og Skalldyr kontaktet, og han slapp alt han hadde i hendene for å assistere med håndteringen av kveiten.
– Seks mann fikk båret fisken opp i bilen til Ketil, og han tok seg av sløying og filetering. Ravnkloa hadde ikke vekt som gikk langt nok, så fisken måtte veies i stykker. Sven Jørund Kolstø plusset sammen etter hvert, og da brystfinnen og en liten bit av buken ble veid, så jeg at han sank litt sammen. Det viste seg nemlig at bare brystfinnen til denne fisken var tyngre enn hans egen kveitepers, gliser Florø-Larsen.
Da alle delene av kjempefisken var veid, stod det altså 161,65 kilo på kalkulatoren til Kolstø. En god del veske gikk med i dragsuget, så dersom fisken hadde blitt veid hel, hadde nok ikke 170-tallet vært langt unna. Dette bryr Florø-Larsen seg fint lite om, til tross for at allroundpersen hans er en håkjerring på 168 kilo, og at denne var innen rekkevidde.
– Dette er en så hinsides fisk uansett, at noen kilo fra eller til betyr veldig lite for meg. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan vi fikk den opp i båten eller hvordan jeg fikk den fisken til overflaten på det lette utstyret, men Prey jigger 12-30 leverte, den. Når det er sagt skal jeg aldri bruke stangen igjen. Nå skjønner jeg veldig godt hvorfor skikkelige storkveiter krever stenger med mye rygg. Dette var fysisk knallhardt, sier han til Hooked.
Les også: Disse bildene er tatt med tre års mellomrom, men fisken er den samme
For ordens skyld kan kveitene bli over 300 kilo tunge, kanskje også så mye som 400, men eksemplarer over 100 kilo regnes som virkelig storfisk. Å få noe slikt på stang er en drøm for alle som fisker i sjøen. Den offisielle norgesrekorden på stang er 233,5 kilo, fisket av Marco Liebenow i Laksefjord for nøyaktig tre år siden. Så langt nord som Laksefjord er kjempekveiter langt vanligere enn lenger sør, og selv om Trondheimsfjorden har en brukbar bestand av de store flyndrene, er kjempefisken til Florø-Larsen helt unikt. Det er nok fisket så store kveiter i fjorden tidligere, men dette er etter alle solemerker den største som noen gang er tatt på stang.
Kjempefisken er nå delt opp i skapelige middagsporsjoner, og ifølge Ketil Rismark hos Ravnkloa hadde kjøttet en fantastisk flott kvalitet, til tross for fiskens enorme størrelse. Florø-Larsen beholder en del av kjøttet selv, men Ravnkloa har også kjøpt mye av fisken. Så dersom du er litt om deg, kan du sikre deg en fersk bit av Trondheimsfjordens største, stangfangede kveite over disk i dag.