Fisking er ro i sjelen, enten en står ved den lokale bekken eller har vandret langt inn på en høyfjellsvidde. Og det handler om å ta vare på opplevelsene, også under hverdagsfisket.
Av: Iver Maudal
Først av PC-en, deretter gå ned trappene, komme seg ut og hjem. Passer vel med en tur i kveld? Været er fint, og det er for galt å vente helt til helga med en fisketur. Forresten bestemte jeg meg allerede i går. Utstyret er klart.
Noen begrensninger har vi på kveldens utflukt. Vi kan ikke dra for langt hjemmefra, så slike fisketurer kan godt kalles kortreiste. Vi må kanskje gi oss tidligere enn det vi har mest lyst til, for dagen etter skal vi tilbake åtte-til-fire-tredemølla, igjen. Så riktig innstilling må bli at en er fornøyd med å få vært ute i det hele tatt, og ekstra fornøyd hvis det napper.
Altså byr ikke slike korte turer på det mest oppsiktsvekkende resultatet fiskemessig eller de mest spektakulære naturopplevelsene. De siste begrenser seg til klisjeer som solnedgangen. Velkjente artister som stokkand og svarttrost må nøye seg med en mindre viktig rolle i kveldens forestilling. For vi befinner oss egentlig ikke så langt fra folk når vi har kommet fram til vannet. Kanskje til og med midt i byen. Opplevelsene våre kan derfor ha like mye med andre mennesker som med naturen å gjøre, og vi blir like mye Karl Ove Knausgård som David Attenborough når vi etterpå forteller om det vi har opplevd.
Mens vi gjør det første kastet, passerer svette mellomledere som jogger for å yte bedre på jobb. På odden der borte er det noen som har improvisert mindfulness-øvelse. De har lært det på kurs. Nå for tida går folk på kurs for å lære å sitte og kope. Og så ser vi en og annen som har fått høre av sosionomen at det er bra med frisk luft. Vi blir ufrivillig vitne til samtaler mellom de forbipasserende. Åpenhjertige innrømmelser og fornærmende personkarakteristikker. Akkurat som ubetenksomme poster på Facebook og diverse kommentarfelt. Kanskje oppdaterer vi selv Facebook-statusen når vi er ute. Skriver ei linje. Knipser et bilde av fisken vi har fått. Og så fisker vi videre.
Av og til, særlig når nappene uteblir eller myggen er plagsom, spør vi oss om vi heller burde blitt hjemme og gjort noe nyttig. Vasket bilen eller gulvet. Ryddet. Så tenker vi på at dette er nyttig likevel. Det er mentalhygiene. Vi holder ut med alle hverdagslige gjøremål når vi får kommet oss på fisketur innimellom. Det er mindfulness uten kurs. Det er fritid. Fri tid, rett og slett.
Så fatter en forbipasserende interesse for aktiviteten vår. «Er det fisk her?» For den voksne mannen som står ved vannkanten og holder i ei fiskestang må da vite at fisk er noe som ikke finnes i så kort avstand fra tettbebyggelse. Skal en få fisk, må en avsindig langt vekk. Kortreist fiske, hva er det for noe? Tung ryggsekk, telt og GPS er obligatorisk. Har han ikke sett Lars Monsen på TV?
Eventuelt, hvis den som spør faktisk skjønner at det er fisk i vannet, lyder spørsmålet slik: «Får du noe?» Hva svarer en da? Det beste og ærligste svaret er: «Ja, ro og fred»