Tidligere denne uken tok jeg fatt på mitt 33. leveår, og tradisjonen tro ble dagen feiret med fiskestang i hånd. Turen gikk til havs, og rett inn i minnebøkene.
Det var flatt hav og gryende sol da min far og jeg satte kursen mot Fedje og det ventende storhavet denne morgenen. Håpet var at det var like rolige forhold på vestsiden av øyen i havgapet, og at noen store langer lurte i dypet. Etter en times gange kunne vi konstatere at forholdene langt der ute faktisk var upåklagelige, og dermed kunne vi også gå skikkelig langt ut.
Det første sleppet gikk på gode 140 meters dyp, og det tok bare et lite minutt før jeg hadde fleks i klingen. Opp kom en lange på like over fem kilo, og vi var i gang. Mens jeg fisket med slep og en opphenger, begge egnet med hel makrell, kjørte han far mer tradisjonelt med egnet pilk. At det var mitt opplegg som var mest effektivt ble raskt klart, for i løpet av den første halvtimen hadde jeg også fått to greie brosmer med en fisk på knappe fem kilo på topp.
Omsider hugg det også hos mannen i baugen, under oppsveiv og vel 20 meter over bunn. Her luktet det sei, men håpet om uer lever alltid her ute. Og visst var det uer. Det første eksemplaret av arten min far noen gang har fått, faktisk. Vekten stoppet på 1,7 kilo, noe som er en finfin fisk til å være våre kanter av landet. Uer er nemlig nokså sjelden vare her i distriktet, og fisk over to kilo er det veldig mye vann mellom.
Vi flyttet oss litt rundt på skallene der vest i havet, og ytterligere et par greie brosmer tok agnfiskene jeg serverte. Så hugg det omsider litt tyngre, og jeg meldte om at det var ti pluss-lange på gang. Der tok jeg feil. Det vil si, det kan godt hende det hang en tiplusser på slepet, men denne fisken slapp etter 20 meter eller so. Selv om det nå var mye lettere å sveive, var det likevel bra tyngde. Dette var på grunn av åttekiloslangen som hang på opphengeren.
I et nydelig høstvær fisket vi på videre, men like før det begynte å bli dags for å vende snuten hjemover igjen, kom bursdagspresangen over alle bursdagspresanger. Og det var faktisk ikke i form av en stor og tung fisk i dypet. Det var likevel fisk som var i hovedrollen. Skikkelig grisesvær fisk.
Plutselig meldte nemlig han far at han trodde han så en hval som var oppe to ganger etter hverandre. Vi ble stående og kikke i retning av «hvalobservasjonen», og det var da det skjedde. Kanskje 100 meter fra båten eksploderte vannflaten i det minst et titalls enorme makrellstørjer kastet seg over en makrellstim. Det spektakulære synet varte kanskje i åtte-ti sekunder, og var i sannhet et fantastisk skue.
Vi kjørte straks og med en gang ut til området der det hele gikk for seg, og ventet i en god halvtime med kamera klart. Mer størjeaction ble det likevel ikke på oss denne dagen. Det hadde vært en drøm å fått fanget det hele på film, men egentlig er det helt greit at det ikke ble slik. Bare det å ha sett jagende makrellstørjer her hjemme er en opplevelse jeg nok aldri kommer til å glemme. En må bare elske naturen…