Den satt langt inne, men da storlysingen omsider hugg hos min bror Torbjørn, var det til gjengjeld en fisk som ikke kommer til å gå i glemmeboken med det første.
Etter å ha startet året med å fiske primært etter mindre arter, var det lysingen som skulle til pers på den andre turen i 2017. Jan ble med også denne gangen, i tillegg til Torbjørn, som faktisk ikke har fisket på flere måneder.
Dersom du har fulgt denne spalten en stund, har du sikkert fått med deg at vi fisker en del etter lysing, og at Torbjørn har vært på jakt etter en fisk over den magiske tikilosgrensen ganske lenge nå. Det har blitt mange fine fisker i prosessen, men persen hans stod fremdeles på 9,52 kilo da vi gikk inn i 2017. Det gjør den ikke etter hans første fisketur i 2017.
Vi hadde agn i sjøen på den første plassen vi testet en times tid før lunsj, og det tok ikke lang tid før Torbjørn hadde landet årets første lysing, en fin fisk på gode tre kilo. Ikke lenge etter fulgte jeg opp med lysing nummer to, også denne i trekilosklassen. Jan fikk dagens tredje fisk, en liten lange som utvilsomt hadde hatt godt av noen middager til. Ting tok ikke helt av, men alle tre om bord hadde i alle fall fått fisk i løpet av den første timen.
Fisket de neste timene var sånn noenlunde. Vi fikk fisk på hvert drift, men driftene var lange, og det nappet på ingen måte kontinuerlig. Jan og jeg fikk hver vår lysing på samme size som de to første. I tillegg landet Jan en brosme på rundt tre kilo, mens jeg fikk en litt mindre lange. Torbjørn fikk ikke en dritt.
Etter fem-seks drift bestemte vi oss for å teste ut nye jaktmarker. Det stod mellom et forsøk etter større lange på dypere vann, eller å gi lysingen et nytt forsøk i et annet område. I og med at lysingen tydeligvis spiste denne dagen, og hadde fin kondisjon, bestemte vi oss for det siste.
På den nye plassen var det så og si null drift, og fisket begynte derfor tregt. Jeg landet en brosme på rundt tre kilo, samt en lange på gode fire, men lysingen så vi ikke snurten til den første timen. Så hugg det omsider bra hos Jan, og etter en grei kamp kunne en fin lysing på over meteren løftes om bord.
Målebåndet viste 102 centimeter, men fisken var dessverre litt slank. Dermed stoppet vekten på 7,44 kilo. Dette er absolutt en bra fisk, men med riktig kondisjon kunne den nok fort vært halvannen kilo tyngre.
Mens Jan holdt på med avkrokingen av sin fisk, hugg det hos meg. Også denne gangen var det en bra lysing som hadde tatt agnet, men den var ikke like stor som Jan sin. Vekten stabiliserte seg på 6,1 kilo.
Det var nå i ferd med å bli mørkt, men fisket hadde tatt seg opp, så vi fortsatte en stund til. Det skulle bli et godt valg. På det neste driftet kroket jeg nemlig nok en fin lysing, denne gangen en fisk på 5,7 kilo, og turen var utvilsomt vellykket. Det var likevel turens siste fisk som skulle spikre seg inn i minnene våre for all overskuelig fremtid.
Som den observante leser kanskje har fått med seg hadde ikke dette vært Torbjørn sin dag. Med unntak av turens første fisk hadde han ikke fått noe som helst hele dagen, og slikt er jo ikke spesielt morsomt. Han hadde neppe troen på at det skulle bli fisk da vi måtte sveive opp fordi vi hadde drevet for grunt heller, men det var altså da det smalt.
På rundt 70 meters dyp, 30-40 meter over bunn, hugg det nemlig brutalt på den hele makrellen Torbjørn fisket med. Stangen slo i båtripen, og fisken tok sikkert 15 meter snøre i det første utraset. Selv var jeg sikker på at det måtte være en kveite, men det viste seg at det også denne gangen var targetarten. Og den var svær.
Kampen med lysingen ble hard, men til slutt måtte storfisken kapitulere. Jeg fikk kveitekroken i underkjeven på den, og allerede før fisken var om bord var det bare å gratulere Torbjørn med den etterlengtede ti-plusseren.
Vel oppe i båten ble fisken målt til hele 121 centimeter. Med svært hode, bred rygg og fin kondisjon, måtte dette nødvendigvis bety at vi hadde med en tung fisk å gjøre. Det hadde vi, også. Vekten stabiliserte seg på fantastiske 12,1 kilo, og jubelen ble sluppet løs.
Det ble naturlig nok et drift til før vi gav oss, men det var bare Jan og jeg som fisket. Torbjørn Var done and done og vel så det. Selve drømmefisken lå i stampen. Hans livs fisk. Den ble også turens siste, og det var egentlig helt i orden. Så veldig mye bedre enn dette kunne det nemlig ikke blitt.