Sjøørretbestanden langs kysten av Østlandet og Sørlandet vokser. Bak denne solskinnshistorien ligger hardt og målrettet arbeid for å få skikk på artens fødeavdelinger og barnehager, nemlig de små og store gytebekkene.
Av: Endre Hopland
Forrige uke var gode krefter fra alle de skandinaviske landene samlet til seminar om sjøørret i Fevik. På agendaen stod blant annet bestandssituasjon for sjøørret i Skagerrakregionen, og erfaringer med restaurering av vannmiljø og oppvekstforhold for sjøørret. Seminaret ble arrangert av Norges Jeger- og Fiskerforbund, Havforskningsinstituttet, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder og kystforskningssenteret ved Universitetet i Agder.
– Siden man ikke trenger å betale fiskeravgift for å fiske med stang og håndsnøre etter laks og sjøørret i sjøen, mangler konkret fangststatistikk fra det salte element. Hovedinntrykket er likevel at sjøørretbestanden langs norskekysten, fra Østfold til Agder-fylkene, er voksende. Med nedgang i torskebestanden, er sjøørreten blitt folkefisken i disse områdene. Det skyldes ikke minst en solid dugnadsinnsats for å rehabilitere og rydde opp i gytebekkene langs denne kysten, skrivr NJFF i en pressemelding.
Særlig har Østfold vært et foregangsfylke. Fiskeforvalter Leif Roger Karlsen hos Fylkesmannen i Østfold var på plass på sjøørretseminaret i Fevik, og fortalte blant annet om hvordan de konkret har jobbet med å rehabilitere gytebekker og øke bevisstheten rundt gytebekkene hos myndigheter og grunneiere.
– Vi har gjort tiltak i over halvparten av bekkene vi har kartlagt i Østfold. Vi har registrert ca. 50 gytebekker for sjøørret, og det er gjort konkrete tiltak, både små og store i ca. 25-30 av dem. Det er fortsatt en del igjen å gjøre, men vi er veldig fornøyd med at vi har klart å få kommuner, Statens Vegvesen og noen grunneiere til å se verdien i å ta vare på gytebekkene. Sportsfisket etter sjøørret i sjøen er prisgitt at bekkesystemet fungerer, sier Karlsen
Karlsen forteller videre at mange av småbekkene er svært unnselige. Mange grunneiere vet rett og slett ikke at de har yngleplasser på sine eiendommer. Kystbekkene i Østfold er fra 300 meter til seks-sju kilometer lange, og de fleste av dem finner du på din høyre hånd når du kjører E6 fra Moss og nedover mot Svinesund. I disse bekkene er sjøørreten fredet hele året.
– Jeg er stadig ute og kartlegger om det er hindringer og flaskehalser i bekkesystemet. Det som stadig forundrer meg, er hvor liten en bekk kan være og likevel produsere sjøørret. Derfor har denne kartleggingen vært viktig. Nå vet kommunene hva de har å forholde seg til ved arealplanlegging og utbygging. Vi har også fått en god dialog med Statens Vegvesen og Jernbaneverket i løpet av de siste 10-15 årene. En typisk hindring for gytebekkene har vært kulverter som har vært lagt under jernbane og veier og som utgjør et vandringshinder for ørreten, forklarer fiskeforvalter Karlsen.
Frivillighet og dugnad fra lokale jeger- og fiskeforeninger har vært helt avgjørende i arbeidet med å rydde opp i det østfoldske bekkesystemet.
– Fylkesmannen fordeler penger til lag som ønsker å starte tiltak for rehabilitering eller vedlikehold. Det siste er også viktig – når man først har ryddet opp, er oppfølging viktig. NJFF-medlemmene bidrar ofte med å utplassere stein og gytegrus. Fiskefondsmidlene er en pott som Miljødirektoratet sitter på. Fylkesmannen får tildelt en del av disse for å gjøre tiltak for sjøørret og laks. Disse fordeles til lag og foreninger som ønsker å bidra – men ikke enkeltpersoner, uttaler NJFF.
Grunneiere, som ikke er organisert i grunneierlag eller liknende, faller utenfor denne ordningen, men de kan søke såkalte SMIL-midler – småskala miljøtiltak i landbruket – hvis de har en gytebekk på sin eiendom som krever opprydning eller oppfølging. Det viktige her er at Fylkesmannens fiskeforvalter kommer inn på et tidlig tidspunkt for å ivareta fiskeinteressene og kunne gi gode råd om tiltakene.
– Det er ikke tillatt å starte tiltak i bekker uten tillatelse. Det trengs en plan for hvordan tiltakene skal gjøres, for eksempel må behov for gytegrus kartlegges, forklarer Karlsen, som mener at grunneierne er nøkkelen til suksess.
– Det er et godt råd også til de andre fylkene som jobber med å få skikk på sine gytebekker for å kunne bidra til å øke bestanden av sjøørret. Det er viktig å skape eierfølelse til prosjektet. Det er alltid morsomt å ta med en grunneier ut og vise fram sjøørreten. «Se her, disse fiskene kommer fra din bekk», forklarer Karlsen.
Han understreker samtidig at også sportsfiskerne som har bidratt på dugnad for bekkene får et helt annet syn på dette.
– Ikke bare er de med på å høste av naturens overskudd, men de er også med på å så. Gjennom jobben de gjør, for eksempel med å legge ut gytegrus, bidrar de til å øke bestanden. Noen ganger ser vi at fisken umiddelbart finner frem når arbeidet er gjort på en god måte, og dybden i bekken blir riktig. I gytetiden på høsten kan fisken være på plass bare timer etter at vi har vært ute og lagt ut grus. Det er fantastisk å se slike umiddelbare resultater, sier Karlsen.
NJFF er glade for all positiv aktivitet rundt sjøørreten. Dessverre finnes det i utgangspunktet ikke mye økonomi rundt sjøørreten i dag.
– Så godt som all aktivitet for å forbedre forholdene for sjøørreten skjer på dugnadsbasis. Det er ildsjeler som driver dette arbeidet, med litt hjelp av offentlige tilskudd til innkjøp av gravemaskiner og gytegrus. Mesteparten av fisket etter sjøørret skjer i sjøen, og det fisket er som kjent gratis. Heldigvis, sier, fiskekonsulent Øyvind Fjeldseth i NJFF.
Forbundet er i utgangspunktet positive til næringsutvikling rundt sjøørretfisket. Samtidig er organisasjonen opptatt av et par vesentlige punkter knyttet til en eventuell framvekst av besøksnæring i tilknytning til fiske etter sjøørret.
– Det ligger en stor verdi i at fisket er allment tilgjengelig og gratis. Vi ønsker derfor ikke aktører inn som kan virke fortrengende på andre. Det er også greit å være klar over at det fortsatt ligger et uforløst potensiale i de mange små gytebekkene. Men arbeidet i bekkene har en kostnad. Det er smått med offentlige midler. Kanskje bør aktører og gründere som ser et næringspotensial rundt sjøørretfisket også bidra til å sikre ressursene. Det er rett og rimelig at den som høster også er med og sår, sier Fjeldseth.