Det er vår i luften, og det betyr at den store havlyren trekker opp på grunnere vann. Det er bare å finne frem det lette jiggutstyret, for dette er fantastisk moro.
Forrige fredag hadde Jan og jeg oss en kveldstur for å se om storlyren var på plass ytterst i fjordkryssningen. Forholdene var veldig vanskelige, men vi traff likevel nokså bra på bettet. Så tidlig på året har nemlig lyren ofte helt distinkte huggperioder, og dersom en ikke er på plass når fisken spiser, må en gjerne reise hjem tomhendt.
Hele fredagen blåste det hardt fra øst, og selv om det roet seg litt til kvelden, var det likevel godt drag i sjøen på vei utover. Vel fremme på kveldens fiskeplass var det derimot overflatestrømmen, og ikke vinden, som var utfordringen. Vi drev i tre-fire knop, og under slike forhold er jigging vanskelig. Heldigvis finnes det alltid råd.
De første par timene fisket vi litt forskjellige steder, men med unntak av et knippe pale som falt for Jan sine små opphengere, skjedde det ikke stort. Dette endret seg derimot da vi la oss på bakk i fin kasteavstand til et nes inne i en av strømmene. Her stod det nemlig lyr, og den var også på hugget.
Det var Jan som fikk den første, og dette var også kveldens største. Fisken raste avsted med mange meter snøre, og det ble en frisk kamp ut av det hele. Til slutt måtte den likevel kapitulere, og en flott lyr på 5,1 kilo ble løftet om bord.
Ikke lenge etter var Jan i gang igjen. Denne gangen veide lyren 4,5 kilo. Begge fiskene var bælfeite og tunge, rett og slett skikkelig flotte lyrer, selv om de gjerne skulle vært ti-femten centimeter lengre.
De neste ti minuttene landet vi ytterligere tre lyrer på mellom halvannen og tre kilo, og så var det plutselig bom stopp. Huggperioden varte i nokså nøyaktig 20 minutter, men disse var til gjengjeld intensive. Samtlige av fiskene tok for øvrig på Sandeels fra Savage Gear, et gummiagn som har vist seg giftig på lyren mange ganger tidligere, også.
Etter huggperioden skjedde ikke noe mer hele kvelden, bortsett fra at vi fikk med oss en fin solnedgang. Det er jo også noe, spesielt når et høytrykk er i ferd med å etablere seg. Dette høytrykket benyttet da også Magnar og jeg oss av en uke senere, og på ny var det en intensiv huggperiode som skulle redde dagen.
Vi var i båten tidlig denne fredagen, og turen gikk rett til havs. Vest av Fedje ligger det nemlig massevis av grunntopper, og her jakter både havlyr og tidvis også meget fin torsk. Været var for øvrig så latterlig bra denne fredagen at det nesten ikke hadde gjort noe om vi ikke hadde fått fisk, men selvsagt bare nesten. Fisk vil en jo alltid ha.
Jeg hadde på forhånd sett meg ut en navnløs topp på rett under 50 meters dyp. Fiskeplasser som ikke har navn på sjøkart er jevnt over en god deal, spesielt når du fisker i områder med fiskecamper med lassevis av tyske og russiske fisketurister. Dette er i alle fall teorien. Fisketuristene liker nemlig godt navngitte spotter, og på disse fiskes det gjerne hardt, også.
Vest av Fedje er det mange topper som heter ting, og turistteorien ble nokså bra bekreftet denne dagen. Alle de seks tyskerbåtene som var vestpå sammen med oss lå nemlig dønn på merker med gamle og finurlige særnavn. Det kan godt hende de fikk fisk på disse plassene, men vi valgte i alle fall å gå mot strømmen. Det svarte seg.
Jeg hadde to paler i båten omtrent før vi hadde begynt, og jeg skjønte kjapt at Eddystone-opphengeren måtte av. Den var rett og slett for fristende for småfisken som stod høyt. På tredje forsøk kom jeg til bunn, og dagens første trekiloslyr slukte Lunkeren med det samme. Magnar fulgte opp med en torsk på litt over fem kilo på en Storm-shad, samt en litt mindre lyr, alt i løpet av ti minutter med fiske. Dette lovet unektelig bra.
Så døde ting ut. Fullstendig. Det var fremdeles blikkstill på havet, og det var heller ingen strøm i sjøen. Dette er en dårlig deal under lyrefiske. Tre-fire knop er i overkant, men en knop er midt i blinken. Vi hadde null. Null komma null. Det hjalp ikke hvor mye vi enn jigget, fisken var ikke i dytten lenger.
De neste timene ble derfor tilbragt på dypere vann, på jakt etter en uer, som ville vært ny art for Magnar. Rødfisken glimret også med sitt fravær, men noen smålanger, en lyr, en sei og en lusuer ble i alle fall med opp fra de dype kantene.
Etter fire-fem timer på sjøen under skikkelige sommerforhold, kom det omsider en liten bris og litt strøm. Da dette skjedde, la vi oss tilbake på den navnløse toppen, og da eksploderte det på direkten. Jeg hadde gått over til Eddystone-opphenger og Lunker-shad igjen, og i det jeg traff bunn hugg det brutalt.
Lightjiggeren fikk kjørt seg bra, og jeg var sikker på at det var en svær lyr som hadde slurpet i seg gummien. Litt skuffet måtte jeg likevel konstatere at det var to trekilosfisker som hadde lurt meg. Moro var det likevel, og viktigst av alt gav det meg troen på at nå var huggperioden i gang. Det viste det seg også at den var.
Mine fisker var nemlig ikke før kommet om bord før Magnar ropte om stor fisk og garantert pers i baugen. Lyren tok mye snøre, og gav flatt jern, men til slutt måtte den kapitulere. Og for en fisk det var. En skikkelig bamse av en havlyr kunne etter hvert løftes om bord i båten, og den var større enn noen annen lyr noen av oss tidligere hadde sett.
Målebåndet viste nøyaktig en meter, og fisken var i tillegg skikkelig brei og grov. Vekten stoppet på fantastiske 8,54 kilo, og dermed både pers og specimen på lettmatrosen.
Nå fikk vi virkelig blod på tann, og det var med god grunn. Lyren var nemlig i dytten og vel så det, og den neste halvtimen fylte vi stampen med flott fisk på opptil gode fire kilo. Jeg fikk stort sett doubleter, inkludert en med en trekilosbrosme på den nederste shaden, mens Magnar dro en og en. Det ble ikke flere skikkelig store, men veldig mange fine, og det hele var utrolig moro på lett haspelutstyr.
Så gav plutselg bettet seg. På samme måte som inne i strømmen uken før, ble det helt stille der nede. Strømskiftet var over, og da døde ting fullstendig ut. Vi truet på en times tid til, men med unntak av en tokilostorsk som tok jiggen min 30 meter over bunn, ble det ikke noe mer matnyttig.
Det var heller ikke nødvendig, for vi hadde mer enn nok fisk. Da status ble gjort opp for dagen viste opptellingen 14 lyr, to torsk, fem sei, tre langer, en brosme og en lusuer. Det er nokså godkjent, og for øvrig noe hele nabolaget setter stor pris på.
Lett lyrfiske er noe av det mest morsomme jeg gjør, og det har vært fast tradisjon om våren og sommeren i en årrekke. Om ikke lenge er den store lyren på plass på grunt vann langt inne i fjorden også, og da venter overflatefiske fra land i skumringen. Før den tid blir det garantert en tur eller to til etter havlyren. Persen på 6,9 kilo feirer nemlig 22-årsjubileum i år, og det må vi absolutt prøve å gjøre noe med…