En ettermiddag tidlig på høsten i 2017 blir stående som en av de mest minnerike både jeg og resten av følget noen gang har hatt i skogen.
Av: Vidar Næsæter
Lille Jacob på tre år ringte sin pappa og min gode jaktkamerat Dan Morten på vei til barnehagen i dag. Han ville være med pappa og Vidar på fuglejakt. Vi ble raskt enige om at vi kunne ta en kort og rolig tur med Jacob. Da nevøen til Dan Morten, Tron Brage på seks år fikk nyss i dette, ville han også være med.
Vi ruslet rolig fra bilen, med den engelske setteren Emma ute i søk og handicappede Knut hinkende etter. Gutta fortalte oss høylytt til enhver tid hvor hundene var. Så gjorde Emma stand 73 meter fra oss.
Vi kom oss raskt opp alle fire, og der var kjapt Knutern også. Et orrekull lettet foran oss, og det smalt fra haglepipene. Igjen lå ei orrhøne. Knutern apporterete og smågutta klappet og roste.
Vi tok en litt lengre pause før vi ruslet opp til bilen igjen. På dette tidspunktet var vi nok Hedmarks lykkeligste gutter alle fire.
