Hvert eneste år siden 2006 har kompisgjengen fra Sarpsborg kjørt gode 50 mil for å prøve å overliste Skogseidvatnets enorme røyer. Åtte pluss er drømmen.

Av: Endre Hopland

– Det er jo helheten som gjør at vi vender tilbake år etter år. Det å sitte i en liten båt på et stort Vestlandsvann, med høye fjell og vill natur rundt seg, det er virkelig noe helt spesielt. At det i tillegg kan gå røye på kanskje ti kilo bare noen meter under båten, gjør ikke akkurat opplevelsen noe mindre, gliser Jørgen Ødmann Andersen.

Selv har han besøkt Skogseidvatnet i Fusa i Hordaland 12 av de 13 siste årene, alltid sammen med et utvalg av barndomskompisene Dag Ronny Hansen, Thomas Lilleborgen, Frank Henning Lilleborgen og Håvard Skjelstad. Årets turfølge bestod av de to førstnevnte i tillegg til Jørgen selv. I år ble det fisket fra lørdag til tirsdag, og på turens siste økt ble vi med i en av båtene.

– Vi har vært kompiser siden vi var små, og det har alltid gått mye i fisking og bandspilling. De fleste av oss fisker mindre nå enn før, men den årlige langturen etter røye er fremdeles viktig, sier Jørgen, mens han rutinert fyller treblekroken på den knallgule balansepilken med maggot.

De to første turene karene hadde vestover var heller labre fiskemessig. Ingen store røyer havnet i båtene, men dette la egentlig ingen voldsom demper på humøret.

– Vi likte oss umiddelbart, så dette måtte bare bli en tradisjon. Etter hvert fikk vi også teken på fisket, og de større røyene begynte å dukke opp. Det er vanskelig å få de største til å bite, og oppe på varpet blir det en del feilkrokinger. Men innimellom bestemmer de seg for å ta, og da gjelder det å være våken, forteller Jørgen.

Denne tirsdagen fisker Dag Ronny og Thomas fra en båt, mens Jørgen og undertegnede har tatt plass i en annen. I tillegg har Johnny Vassdal tatt seg en dagstur oppover fra Bergen, og er på plass på varpet i egen båt. Det er et par minusgrader i luften, men solen står snart høyt, og vinden er mer eller mindre fraværende. Forholdene er egentlig nokså perfekte.

De første steikefiskene havner raskt på dørken, og vi har ikke fisket mer enn et kvarters tid før Dag Ronny melder om litt bedre fisk i nabobåten. Etter en kjapp fight kan en flott røye i halvannenkilosklassen håves, fotograferes og settes tilbake. Vi er i gang.

Bare noen minutter senere slår den korte stangen til Jørgen knute på seg. Her er det utvilsomt skikkelig fisk på gang, men fiskeren er ikke veldig optimistisk.

– Det kjentes feil ut med det samme. Det er en bra fisk, men den er nok feilkroket. Jeg har feilkroket en del store røyer her, inkludert noen enorme. Den største var garantert ni kilo, kanskje ti også. Det er kjipt, men det er en del av gamet. De er ikke på varpet for å spise, sier han.

Ett minutt senere viser det seg at den rutinerte fiskeren har helt rett i sine antagelser. Fisken er stor, antagelig ikke langt unna fem kilo, men kroken sitter i gjellelokket. Skikkelige sportsfiskere teller bare fangster som er kroket på innsiden av kjeften og dypere. Bare slik kan en være helt sikker på at en har lurt fisken til å ta. Røyen til Jørgen har nok hugget etter palansepilken, men den har ikke truffet skikkelig. Close, but no cigar der altså.

En feilkroket storfisk etter så kort fisketid er likevel et godt tegn. De er definitivt på plass under båtene våre. Karene har fisket i tre dager allerede, og det har blitt en god del fine fisker. Toppfisken fra den første økten veide faktisk over seks kilo. Da snakker vi alvorlig voksen røye.

– Vi er ferskvannsfiskere hele gjengen. Det er naturlig når vi kommer fra Sarpsborg. Vi er oppvokst med Glomma som nabo, og det har blitt fisket mye her opp gjennom årene. Ellers er jo abborfiske i små og store vann og sjøer en favoritt, forteller Jørgen.

Vestlandet har mye bra fiske å by på, men det er ikke innlandsfisken landsdelen er kjent for. Skogseidvatnet er et unntak. Her vokser nemlig både røyene og ørreten seg enorme. Mange, spesielt folk som aldri har vært i nærheten av stedet, mener dette er på grunn av spillfôr fra smoltanleggene som ligger i vannet. Gamlekara som husker tiden før anleggene forteller derimot at fisken var like stor den gang som nå.

At vannet er næringsrikt er det likevel ingen som helst tvil om. Skogseid-ørreten spiser seg diger på smårøyer, og vekstkurven i vannet står nok ikke tilbake for den vi ser hos ørreten i de største sjøene på Østlandet, der digre stimer med krøkle og småsik sørger for massevis av mat.

Kjemperøyene i Skogseidvatnet vokser seinere, og de største eksemplarene som siger opp på varpene for å gyte nå om vinteren er utvilsomt gamle fisker. Røyene gir grunneierne kroner i kassen gjennom kortsalg og båt- og hytteutleige også utenfor ørretsesongen. Likevel oppfordrer flere av de fastboende folk om å slå ihjel de gamle fiskene, da de mener de utgjør en trussel for ørreten.

Dette er selvsagt ikke tilfellet. Artene har levd i en fin symbiose i alle år, og utfyller hverandre godt i det store og dypet vannet. Alle skikkelige sportsfiskere skjønner da også at de store røyene gjør seg best i vannet, mens de mindre fiskene passer på pannen. Derfor er fang og slipp av de gamle kjempene mer eller mindre regelen i vannet, selv om en del nye landsmenn er vel ivrige med presten.

– Vi spiser alltid en del fisk når vi er bortover, men det er utelukkende de mindre eksemplarene som blir mat. De store går alltid tilbake igjen, og de tåler fang og slipp godt. Vi har fått mange store fisker etter hvert, med 7,59 kilo på topp. Målet er å bikke åtte kilo, sier Jørgen.

Sarpsborg-karene har etter hvert blitt kjente fjes i Skogseid, og på bygda kalles de gjerne parasollfiskerne. Slik blir det fort når en har med seg parasoll i båten for å unngå det verste Vestlandsværet. Årets tur har heldigvis ikke bydd på for mye av dette.

– Det var en litt kjip dag i helgen, da både været og fisket var trått. Utover det har årets tur vært suveren, forteller Jørgen, og får samtykke av kompisene i nabobåten.

Røyene i Skogseid har ofte helt klare huggperioder, og det såkalte halv elleve-bettet er nå rett rundt hjørnet. Det er ikke få storrøyer som er tatt rundt dette tidspunktet, og også denne gangen slår det til. Både Jørgen og Thomas lander hver sin flotte fisk på 2,6 kilo, og stemningen er god.

Plutselig smeller det til på balansepilken min, og etter en frisk fight kan en flott fisk på snaue 3,1 kilo håves. Røyene er definitivt i dytten.

Så roer ting seg ned. Det landes steikefisk i alle båtene, men de store glimrer med sitt fravær. Dette er langt fra uvanlig, men ofte tar fisket seg opp igjen utover ettermiddagen. Slik blir det også denne gangen.

Før vi kommer så langt må vi manøvrere en god del mellom tjukke isflak som kommer sigende og gjør fisket utfordrende. Da passer det godt at Dag Ronny byr på primussteikt tjukkbacon. Er en på tur så er en på tur, og på tur skal en som kjent kose seg.

– Det sosiale er viktig for oss. Vi har reist i store følger med andre røyefiskere noen av årene, men stort sett har det bare vært Sarpsborg-gjengen. God mat, litt knall i glasset, gamle venner og arig fiske er et fint utgangspunkt for en vellykket tur, forteller Jørgen.

Vinterdagene er korte på Vestlandet, og snart nærmer det seg skumring. Da tar plutselig bettet seg opp igjen, og det landes flere toplussere i nabobåten. Jørgen og jeg mister også hver vår blytunge fisk etter bare noen sekunder med action. Min var etter alle solemerker feilkroket, eventuelt 25 kilo, mens Jørgen sin fort kan ha vært en rettkroket bamse. Det får vi aldri vite.

– Dette vannet er helt spesielt. De digre røyene spiller selvsagt en vesentlig rolle, men det er også noe med hele settingen. Med naturen. Fossekall i vannkanten, havørn hengende høyt over båtene, blikkstille vann, stiv kuling, strålende sol, snøstorm. En vet aldri hva en får her. De fleste klarer også å følge god fiskeskikk, selv om det alltid finnes noen som tar seg litt vel mye til rette. Slik er det alle steder, men det går seg stort sett til, forteller Jørgen.

Snart kommer mørket sigende, og Skogseidturen 2018 går mot slutten. Det hele har vært vellykket. Det meste har klaffet. Sammenlignet med fjoråret har det vært julaften, bursdag og opphørssalg på polet samtidig. I fjor var det for mye is til å fiske fra båt, og for tynn is til at det var forsvarlig å gå på den. Stillesitting kan en like godt drive med i Sarpsborg, selv om Vestlandsnaturen er vakker.

Vi vender nesen mot land på motsatt side av vannet. Den siste kvelden på hytten gjenstår, før 50 mil i bil venter på morgenkvisten. Det ble ingen åtteplusser i år heller, men karene er fornøye. Og så er det jo alltid neste år…