Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg så en hvit og grå skygge komme sigende opp fra dypet. Kunne det virkelig være nummer 91? Fantasifisken?
Det er flere år siden jeg første gang hørte om en lokal skjellbrosmefangst. Den merkelige og ganske sjeldne dypvannsfisken ble tatt på line på mellom 400 og 500 meters dyp, men linen hadde mange hundre kroker, så noen eksakt posisjon hadde ikke fiskeren. Det faktum at arten faktisk fantes i fjordsystemet var likevel mer enn nok til at jeg begynte å drømme.
Siden den gang har det kommet flere rapporter om- og bilder av lokale linefangster av skjellbrosme, så at det finnes en bestand av arten her på berget også, virker å være mer enn sannsynlig. Veien fra tilfeldige linefangster i en lang, brei og ikke minst alvorlig dyp fjord, til suksess under målrettet stangfiske, er likevel lang. Veldig, veldig lang. Men en må jo selvsagt prøve. En er jo idiot.
Magnar og jeg har snakket om å gi de lokale skjellbrosmene et skikkelig forsøk en god stund, men det har blitt med praten. Vi har riktig nok testet det vi mente måtte være riktig område et par ganger tidligere, men det hele har i beste fall vært halvhjertet. Spisskate har vært hovedmålsetningen på begge turene, og utstyret har blitt rigget etter dette. Fisket har også foregått fra drivende snekke, og da er det som kjent vanskelig å treffe akkurat slik en ønsker.
Nå har vi ikke hatt mye informasjon å gå etter i utgangspunktet, men vi har likevel truffet veldig bra på disse småturene. Faktisk har uttellingen vært direkte upåklagelig. På forsøk nummer en fikk jeg nemlig min første spisskate på hjemmebane, og på forsøk nummer to smalt det på en diger blålange. At fjorden huser gromfisk er det med andre ord liten tvil om.
I fjor høst endret spillereglene seg drastisk. Da kjøpte nemlig Cato seg ny båt, en Bayliner Trophy med 200 hestekrefter i hekken og en hissig hjulvisp fra MotorGuide i baugen. MotorGuiden og dennes doble batteripakke gjør dregging til en lek, og slikt er søt musikk i ørene til alle som liker å fiske på dypt vann.
Forrige uke begynte vi å prate om skjellbrosme og spisskate igjen, og ikke lenge etter var Magnar og Cato i gang med skruing og montering i teltet i hagen til båteieren.
Å ha båt på henger har mange fordeler, men også noen bakdeler. Den største av disse er at en risikerer å bli æresmedlem i det lokale hagebåtlauget. Det er ikke en hedersbetegnelse. Båter skal nemlig aller helst ha vann under kjølen, og det fikk da omsider også Trophyen til Cato torsdag kveld. Nå kunne fredag morgen bare komme.
Ifølge værmeldingen var det en flott vinterdag uten utsikter for vind vi hadde foran oss. Dette viste seg som vanlig å ikke stemme. Vel var været pent, men vind var det mer enn nok av. Seks-syv sekundmeter rett ut fjorden gjør normalt sett fiske på 400+ meters dyp til en glemmesak, men ikke når en har en MotorGuide i baugen.
Vi fant plassen vi hadde sett oss ut på forhånd, og trykket på ankerfunksjonen til den elektriske motoren. Fremme i baugen begynte det å summe, og plutselig lå vi helt i ro. Slik ble vi liggende i de gode fem timene vi fisket denne dagen, og med nesten en halv kilometer med sjø under kjølen var dette rein luksus.
Denne dagen gikk vi målrettet etter spisskate og skjellbrosme på eksakt samme sted der jeg fikk min spisskate for halvannet år siden. Magnar egnet sine kroker med makrellfileter, mens jeg kjørte en hel strømsild og en hel sypike på hver sin krok. Cato brukte på sin side første del av dagen til å bli kjent med elektronikken om bord i sin nye skute.
Fisket begynte nokså tregt. Magnar fikk et par svarthå på sine fileter, mens jeg kroket en brukbar hågjel på den hele strømsilden. Småhaiene er vanskelig å unngå på slike dyp, men de er heldigvis ikke så tallrike på denne plassen at det blir plagsomt. Slimålen er heller ikke helt jævlige her, så agnene får gjerne ligge en times tid før de må byttes.
Rundt lunsjtider runnet det litt bedre hos Magnar. Fisken gikk, la seg, gikk og la seg igjen. Her luktet det skate lang vei, men slikt kan en aldri være sikker på før tilslaget settes. All tvil ble likevel feid til side da Magnar sveivet seg inn på fisken, og den kraftige Natural Bait-stangen hans knelte mot vannflaten. En slik tyngde hadde han aldri kjent før. Dette var utvilsomt spisskate.
Kampen med fisken ble udramatisk, men å sveive et stort flak opp fra over 400 meters dyp er tungt og tidkrevende. Etter en del minutter med svetting kom likevel fisken sigende. Kroken satt perfekt på innsiden av underkjeven, og Magnar sin art nummer 40 på stang i Norge kunne løftes om bord. Min spådom om hannskate på 6,2 kilo stemte nokså bra, selv om fasiten ble hannskate på 6,9.
Etter noen kjappe bilder fikk fisken svømme tilbake der den kom fra, og vi kunne allerede konkludere med en meget vellykket jomfrutur for Trophyen. Nå fikk også Cato blod på tann, og snart hadde han sendt en hel makrell ned i dypet på jakt etter skate, han også.
De neste timene ble trege. Litt smånapping her og der, samt noen run som ikke resulterte i noe fornuftig var alt som skjedde. Vinden gjorde tilværelsen på fremdekket rimelig kjølig, så vi satte oss på akterdekket og skravlet hele gjengen.
Med et kvarter igjen av fiskedagen min, nappet det plutselig et par ganger i stangen fremme på baugen. Jeg kom meg opp og frem, og fikk stangen ut av holderen. Var det liv fremdeles? Joda, noe hadde funnet agnet mitt der nede.
Etter bevegelsene å dømme kunne det være hva som helst. Jeg har fått skater som har nappet som torskefisk, og torskefisk som har nappet som skater, så jeg tok ingen sjanser. Nå fisket jeg nemlig med en hel makrell på den største kroken og en hel sypike på den minste. Dersom dette var en skate skulle den få tiden den trengte til å ta skikkelig.
To minutter senere hadde ikke nappingen utviklet seg nevneverdig. Det rykket litt i snøret fremdeles, men det var ingenting som tok agnet med seg og gikk. Tankene mine var selvsagt innom drømmefisken skjellbrosme, men all fornuft tilsa at det var den langt vanligere og brunere slektningen dens som var på ferde.
Da jeg sveivet meg inn på fisken og satte tilslaget, var det ikke voldsomt tung i andre enden. Tyngre enn småhai riktig nok, men langt fra noen skate. Det hele kjentes ut som en brosme på to-tre kilo, en type jeg har sveivet opp en del hundre eksemplarer av i løpet av mine mange år som agnfisker. Likevel var det noe som var litt off på veien mot overflaten.
Før 50 meter var sveivet opp, hadde hovedmistanken gått fra brosme til blålange. Dette holdt jeg fast ved lenge, selv om jevnlige, svake hoderistninger tydet på noe annet. Fullstendig mangel på rulling utelukker vanligvis småbrosme også, men det kan være store individuelle forskjeller på fiskene, så slikt vet en aldri.
Med et par hundre meter igjen til overflaten, hadde hjernen min overbevist resten av kroppen om at det var en av to arter som hadde tatt agnet mitt; skjellbrosme eller skolest. Begge to hadde vært veldig velkomne, men om jeg hadde fått en skolest på hel agnfisk på bunnen, etter sikkert 50 bomturer etter arten med pelagisk fiske og småagn, tror jeg fort jeg hadde røket på en Lotto-kupong når jeg kom hjem igjen. Men kunne det faktisk være en skjellbrosme, da? Er noe slikt mulig her hos oss?
Et par minutter senere så jeg farger nede i den klare sjøen. Vinden gjorde det umulig å se hvilken fisk det var som kom sigende, men at den var grå og hvit i skjelldrakten var helt klart. Stutt og kort var den også. Kunne det være?
Visst faen var det!
Plutselig lå den der og duppet ved siden av båten. Skjellbrosmen. Drømmefisken! Den sylspisse Owver-kroken satt helt ytterst i munnviken, og den hele sypiken den hadde tatt hang ut av fiskekjeften. Pulsen steg noen hakk et lite sekund, men dette var det ingen grunn for. Fisken var nemlig så sprengt som en får det, og den fløt som en balong. Magnar fikk skapningen om bord i båten med et godt nakkegrep, og så ble det stille. Ord var overflødige.
Da jeg fikk summet meg litt gikk det også opp for meg hvor stor fisken faktisk var. De fleste skjellbrosmene som er tatt på stang i Norge stammer fra det samme området i Sør-Trøndelag, og disse er gjerne mellom en halv- og halvannen kilo tunge. Denne var mye større. Nesten norgesrekordstor, skulle det vise seg.
Vekten stabiliserte seg nemlig på fantastiske 2760 gram, fordelt på 64,5 centimeter. Det er bare 2,5 centimeter og 350 gram bak den ti år gamle norgesrekroden til Vilhelm. Dette er med andre ord en av de aller største skjellbrosmene som noen gang er tatt på stang i Norge, og den tok altså under målrettet fiske på en plass der det garantert aldri har blitt tatt skjellbrosme på stang før.
Needless to say er dette en av mitt livs beste fangster, og en nokså drøy måte å notere art nummer 91 på.
Skjellbrosmen var det siste som skjedde denne dagen. Det vil si, Magnar og Cato fortsatte fisket et par timer på både dypt og halvdypt vann etter at de hadde sluppet meg av slik at jeg rakk barnehagehenting, men et lang og potensielt spennende run uten fisk i tilslaget til Cato ble den eneste beholdningen. Han var likevel mer enn fornøyd med jomfruturen til den nye båten sin, og det kan jeg love deg at mannskapet var, også…