Vinteren kan by på godt sjøørretfiske i sjøen, men lær deg forskjellen på gjeldfisk og støinger før du stikker ut med stengene.
Av: Irvin Kilde, biolog
En ørret som ikke har utviklede gonader (rogn/melke) defineres som gjeldfisk. All energi inn går til somatisk (muskel) vekst, og slike individer har derfor god kondisjon.
Ordet støing blir brukt om fisk som har gytt foregående høst, og derfor nettopp har gått igjennom den enorme slankekuren det å produsere gonader innebærer. Etter å ha forlatt elva på seinhøst eller vinter, feiter disse seg opp igjen. I kaldt vintervann tar dette likevel lang tid. Slike individer fanget om vinteren eller våren er derfor ofte slanke og ikke spesielt pene å se på. Det samme gjelder for laks.
Hvert år kakkes det altfor mange støinger i den tro at søndagsmiddagen er sikra, men som regel blir man fryktelig skuffa. Bleikt og vassent kjøtt som i beste fall smaker jord er gjerne det en sitter igjen med.
Da er det mye bedre å sette støingene tilbake igjen, og la de får sjansen til å feite seg opp til neste års gyting. Det er imidlertid ikke alltid like lett å skille mellom støing og gjeldfisk, men som oftest går det fint om man følger disse holdepunktene:
- Skinn: Sølvblankt hos gjeldfisk, matt og grålig/brunlig hos støinger.
- Hodeform: Lite og uten kjønnskaraterer (krok) hos gjeldfisk, stort og med krok (eller rester av krok) hos støing. Hos hunnfisk er denne karakteren mindre fremtredende.
- Finner: Som regel intakte hos gjeldfisk, oppfliset og/eller med blodutredninger hos støinger.
- Kroppsform: Som regel proporsjonal og torpedoformet hos gjeldfisk. Støinger er ofte tynne med innsunket buk.
Gytefisk som gikk ut av elva tidlig, og som har fått spist seg opp frem til april, kan ha kommet seg bra kondisjonsmessig, men er likevel støinger. I disse tilfellene kan kjøttet være brukbart, men jeg anbefaler likevel å la tvilen komme fisken til gode.
Tilsvarende kan gjeldfisken i enkelte tilfeller være slank, men likevel ikke med den typiske innsunkne buken.