Det var en jobbreise utenom det vanlige som gjorde at daværende Alt om Fiske-journalist Chris Appleby endte opp med en nokså sensasjonell norgesrekord.
Av: Endre Hopland
Den merkelige dypvannsfisken isgalt ble ført opp i de offisielle norgesrekordlistene for aller første gang sommeren 1999. Det var en kraftig sirkelkrok egnet med sild og reke som lokket fisken til hugg på hele 730 meters dyp utenfor Andenes, og fangstmannenen var Alt om Fiske-journalist Chris Appleby fra Oslo. I dag, nesten 19 år senere, står norgesrekorden på 1,45 kilo fremdeles fjellstøtt, til tross for at artsfisket har eksplodert i popularitet her til lands det siste tiåret. Historien om den unike rekorden er først og fremst historien om et målrettet idiotprosjekt med full uttelling.
Les også: De norske rekordfiskene: Fikk drømmefisken fra kajakk (Hooked+)
– Jeg hadde akkurat begynt i Alt om Fiske da Torunn Handeland lurte på om jeg ville bli med til Andøya for å gjøre et forsøk etter isgalt. Dette var sommeren 1999, og hun og Dag Kjelsaas fra Villmarksliv hadde gjort et forsøk noen måneder tidligere uten suksess. Denne gangen skulle ting gå langt bedre, forteller Chris Appleby til Hooked.
Følget som reiste nordover sommeren 1999 hadde ikke veldig mye informasjon å gå på hva isgalten angikk, annet enn at de visste at yrkesfiskerne fikk arten på garn ute på dypt vann. Det var med andre ord en skikkelig pionertur Appleby og co. la ut på, det vi i dag gjerne ville kalt et idiotprosjekt. Bakdelen med idiotprosjekter er at de, som navnet tilsier, jevnt over er idiotiske. Fordelen med de er at det kan dukke opp noe helt fantastisk i enden av snøret når det først smeller. Det gjorde det på denne ekspedisjonens siste fiskedag.
– Vi hadde leid en stor båt som jeg mener vanligvis ble brukt til hvalsafarier. Den første turen fisket vi hele natten, og fikk mye blåkveite og stor uer, men ingen isgalt. Været var ikke på topp, og det var helt på grensen til hva som var forsvarlig da vi gjorde et nytt forsøk på siste fiskedag. Vi dro mange sjømil utenfor Andenes, der fiskerne satte garn etter isgalten, og det var her ute det skulle skje, sier Appleby til Hooked.
Selv fisket han med en splitter ny havfiskestang fra Fenwick og en Daiwa 600 med over en kilometer med 0,28-Fireline. Dette var ikke noen vanlig utrustning å ha stående i boden for 19 år siden, men så skulle det også fiskes på rimelig ekstreme dyp, og da måtte utstyret være i orden.
Les også: De norske rekordfiskene: Kjempen hugg på 850 meters dyp (Hooked+)
– Søkket jeg brukte var på en drøy kilo, og en kraftig sirkelkrok var egnet med sild og reke, og surret godt fast med agnstrikk. Vi tenkte at sirkel var best, siden vi antok det ville være vanskelig å få gitt tilslag på så store dyp. Nedslippet til ca. 750 meter tok sin tid, og det var faktisk ikke så lett å kjenne om bunnen var nådd selv med snøre uten strekk. Derfor lot jeg bare agnet ligge i rundt 20 minutter. Det var vel bare så vidt jeg mistenkte at det var noe i andre enden da jeg besluttet å sveive opp, men det var det altså, forteller Appleby.
Å få takkel, lodd og fisk til overflaten tok tid. Fiskeren selv mener å erindre at han passerte halvtimen med sveiving før han var oppe.
– Da var det en ganske god følelse å se at det hang en liten isgalt på kroken. Det er ikke mye fight i dem akkurat, men moro var det. Helge Lie og Bjørn Bakkelid fikk også hver sin isgalt omtrent samtidig, og alle tre var støypt i samme form, sier han til Hooked.
Følget hadde definitivt truffet riktig område på avslutningsturen, og egnede kroker gikk raskt over bord igjen, til tross for at været nå hadde tatt seg kraftig opp.
– Da jeg sveivet opp for andre gang, syntes jeg at det var noe mer enn bare søkket i enden av snøret. Og ganske riktig, etter mye sveiving kom min andre isgalt til syne. Denne var også klart større enn de andre, og vel inne på fiskemottaket viste vekten 1,45 kilo, forteller han.
Områdene utenfor Andenes er kjent for å huse mye stor uer og blåkveite, og sammen med brosme var det da også disse to artene som dominerte satsingen til Appleby og co. tilbake i 1999. Følget fikk blåkveite og uer helt ned til 900 meters dyp, men turens soleklare høydepunkt var naturlig nok isgaltene, som altså var hovedmålet.
– Jeg synest det er artig å ha en norgesrekord, og jeg overtok faktisk selv ansvaret rekordlistene rett etter denne turen. Isgalten min befinner seg i dag på Zoologisk museum i Oslo, men jeg fikk tatt en avstøpning av den før den havnet der. Dessverre har denne gått i stykker i forbindelse med flytting, men minnene fra turen er gode, sier Appleby til Hooked.
Les også: 13 strake år på jakt etter landets største røyer (Hooked+)
Selv holdt han på med artsfiske en god stund etter isgaltfangsten, men stoppet på rundt 70 stangfangede arter i Norge. I dag har fiskeinteressen dabbet veldig av, men han har fremdeles grei oversikt på hva som blir fanget rundt omkring.
– Som biologutdannet og gammel akvariemann syns jeg det er spennende å følge med på hva som blir tatt. Nye arter og nye utbredelser blir jo stadig kartlagt, og dere som fisker gjør jo en bra jobb med dette, slik mange andre amatørbiologer gjør for både blomster, insekter, sopp og lignende. Slikt er viktig, sier han til Hooked.
At rekordenen hans har blitt stående i 19 år tror fangstmannen selv handler mest om at det er vanskelig å komme seg ut der isgalten bor, og ikke minst å fiske effektivt etter den.
– Jeg tror nok isgaltrekorden vil bli slått en gang, men når det skjer tør jeg ikke gjette på. Så vidt jeg vet har det ikke blitt tatt isgalt på stang hverken før eller etter turen vår, men det skyldes nok mest været der ute. Det er sjelden stille, og det er vanskelig å komme seg ut til plassene. Og så trengs det en god skipper for å få til noe fornuftig, sier han til Hooked.
Les også: De norske rekordfiskene: Hengebuksvinet fra Telemark (Hooked+)
Appleby flyttet til Kragerø for et par år siden, og han har også hytte i det samme området. I dag fisker han mye mindre enn tidligere, men en og annen økt med stangen blir det fremdeles tid til. Da er det helst sjøørreten som får oppmerksomheten.
– Mitt fiske i dag handler mest om å skaffe litt mat, men det har blitt mye dårligere fiske i Kragerø siden jeg kjøpte hytte her i 1995. Noe torsk er det fremdeles, samt sei og lyr, men hvittingen og hysene er helt borte, sier 56-åringen, som etter at han sluttet som redaksjonssjef i Alt om Fiske for noen år siden har tatt livet litt som det faller seg.
– Av og til skriver jeg litt i Alt om Fiske eller jobber litt for Naturvernforbundet. Ellers tar jeg strøjobber, og lever stille og rolig på oppsparte midler, sier han til Hooked.