I fjordsystemet rett utenfor stuedøren vokser lysingen seg diger, og den jakter ofte høyt i sjøen. Prey sin Lightjigger har gitt fisket en helt ny dimensjon.
Tidligere fisket jeg alltid etter lysing med nokså kraftig utstyr og tunge lodd for å klare å holde bunnen i god drift. Det er nemlig en kjent sak at lysingen liker at det er god fart i agnet, så turene etter arten ble gjerne lagt til dager der det var litt vind. Nå fisker jeg med Prey sin herlige jiggstang Lightjigger og jigghoder på under 150 gram så sant forholdene tillater det. Dette fisket ble en soleklar favoritt fra første forsøk.
En viktig del av fisket mitt handler om å legge merke til hva som funker og hva som ikke funker. Små tilpasninger er nemlig ofte forskjellen på suksess og fiasko, selv om en jevnt over kan få fisk på nesten hva det skulle være dersom en først treffer bettet.
Les også: Etter grådig kaldtvannsrovfisk med lett utstyr
En av de tingene som gjør lysingfiske så fascinerende er at fisken kan påtreffes i absolutt alle vannlag. Ofte opplever vi at fisken jakter høyt i sjøen, spesielt på vinter, vår og etter mørkets frembrudd, og selv om du får den helt på bunnen også, blir det en helt annen feeling og fight når den hugger med 20, 30, 40 eller 50 meter vann under buken. Så høyt i sjøen befinner disse fiskene seg ofte.
Lysingfisket her i Hordaland er erfaringsmessig aller best fra januar til mai. Arten gyter i fjorden fra ca. slutten av mai til ca. slutten av juli. I denne perioden er hunnfiskene på sitt tyngste, men de bruker også mye tid presset til bunnen, og spiser ikke i nærheten av like mye som tidligere på året. De tar for all del et agn som passerer, men aktivitetsnivået kan ikke sammenlignes med perioden vi nå er inne i.
I tillegg til det labre aktivitetsnivået, står hunnfiskene og hannfiskene også samlet når det er gyting, og de små og aggressive hannene når vanligvis agnet lenge før rognstinne hunnfisker. Nå er det ingenting i veien for å fiske hanner på to-tre kilo til fantastiske middager, men det er selvsagt langt mer moro å bryne seg på hunnfisker på åtte-ti kilo.
En strålende start på året
I løpet av 2018s første fiskemåned har jeg vært ute etter lysingen to ganger, en økt sammen med Ojan Andersen og en sammen med Kristian Mæland. Det har vært nokså vindfullt begge dagene, men ikke verre enn at det har gått greit å fiske lett med litt motormanøvrering. Utrustningen har som vanlig vært Prey Lightjigger, og i enden av snøret har jeg brukt en fireball-rigg dandert med massevis av Lightsleeves. Lysingen liker nemlig selvlysende gadgets.
Det tok ikke lang tid fra Ojan og jeg var fremme på fiskeplassen, til lysingen var i dytten. Vi fikk hver vår fine fisk i fem-seks-kilosklassen helt nede ved bunnen, men det var først da jeg begynte å jigge solide agn oppover i vannsøylen at de større fiskene meldte seg på. To flotte lysinger på 7,8 og 7,9 kilo hugg med kort mellomrom, og gav meget fine fighter på haspelutstyret. Kreftene deres var likevel ikke i nærheten av fisken som tok agnet mitt litt over lunsj.
Kanskje den kuleste delen av det lette lysingfisket er det sekundet når agnet bare henger igjen 20 meter over bunn, og du vet at dette ikke kan være noe annet enn fisk. Det var akkurat dette som skjedde med fisken som hugg like over lunsj. I slike situasjoner gjelder det å holde tungen beint i munnen, og gjøre tilslag på riktig tidspunkt. Dette er gjerne når fisken snur og dykker.
Se video: Havfiskeskolen – lysingfiske
Klarer du å holde fisken igjen med Lightjiggeren på hard brems uten at den tar snøre, er den antagelig ikke enorm. Tar fisken derimot snøre og stupdykker, er det garantert skikkelig fisk i andre enden. Dette var tilfellet denne gangen. Til tross for nesten bunnstilt brems, begynte kampen med et skikkelig utras. Dermed skjønte både Ojan og jeg at her var det snakk om storfisk.
Det ble en solid fight med mange dykk og mindre utras, men til slutt kom fisken sigende nede i den klare sjøen. Og visst var det en stor lysing. Kunne det være 10+ allerede på årets første tur? Det kunne det. Vekten stoppet på pene 10,56 kilo, og fordelt på 111 centimeter er dette er fisk i flott vinterkondisjon.
Før vi gav oss for dagen ble det ytterligere et par lysinger i stampen. Lightjiggeren fikk også kjørt seg enda en gang da en råsterk fisk på 8,9 kilo hylte fireballen ned på høykant 30 meter over bunn langt oppe i bakken.
Vi vendte nesen mot land da stampen talte syv lysinger. Den minste fisken var knappe fem kilo, og fire av fiskene var altså 7,8 kilo eller mer. Slikt må kunne kalles godkjent på en tretimersøkt.
Da Kristian og jeg var på sjøen uken etter, var det egentlig blåkjeft som var targetarten. Kraftig vind på fiskeplassen gjorde dessverre fisket nesten umulig, og vi ble tvunget til å flytte på oss. Lightjigger-fiske etter lysing ble det naturlige valget, og dette skulle vise seg å være fornuftig.
Og en meget bra oppfølgingstur
Det blåste godt på dagens lysingplass også, men strømmen gikk motsatt vei av vinden, så driften var egentlig omtimal. Lysingen var også i dytten fra første drift, i alle fall hos meg. To fisker i fem-seks-kilosklassen havnet i stampen på de to første driftene, og begge tok høyt i sjøen. Kristian valgte å fiske helt langs bunn, og selv om han hadde kontakt med fisk han også, ble det ikke tellende resultat av det.
På det tredje driftet smalt det skikkelig hos meg. 30 meter over bunn stoppet agnet helt opp under rolig jigging, og da fisken snudde og jeg satte tilslaget, svarte det noe helt alvorlig i andre enden. Fisken tok mye snøre, og Lightjiggeren slo knute på seg. Her var det utvilsomt storfisk på gang.
Se video: Havfiskeskolen – lett shadfiske etter torsk og lyr
Både Kristian og jeg trodde mer og mer på en skikkelig kjempe, for fisken var både tung og råsterk. Fire ganger snudde den og satte av sted med snøre, og den nektet å gi seg. En sånn kamp med lysing har jeg aldri opplevd tidligere.
Da fisken omsider kom sigende så den massiv ut, og det var den også. Likevel var det noe merkelig med det hele. Noe som ikke stemte. Da lysingen endelig kunne løftes inn i båten, ble det klart hva som skurret. Den var altfor kort. Hodet, nakken, ryggen, buken og til og med halepartiet var helt latterlig drøyt, men fisken var bare en meter lang. Likevel stoppet vekten på voksne 9,2 kilo.
Hadde denne fisken hatt riktig lengde, hadde norgesrekorden blitt knust langt ned i støvlene. Bare for å ha gjort det sendte jeg vitale mål over til havforsker Otte Bjelland, som selv har fått lysing på 122 centimeter med full rogn. Han satte litt lengde og vekt opp mot hverandre, og kom frem til at dersom denne fisken hadde vært 122 centimeter og hatt samme kondisjon, hadde vekten stoppet på ca. 16,7 kilo. Det er 2,7 kilo over gjeldende norgesrekord, noe som vel sier det meste om hvor brutal denne fisken faktisk var.
Vi kjørte ytterligere noen drift, og plutselig begynte Kristian å få fisk, også. Først en liten hyse, og siden en lysing av mer beskjeden størrelse. Nok en fin lysing på 7,6 kilo inhalerte fireballen min på det nest siste driftet, mens en fin hyse tok det store agnet på siste drift.
Rett før vi skulle gi oss kroket også Kristian en hissig fisk som kjempet knallhardt på hans lette Lightjigger, og vi var sikre på at det var en bra lysing. Det var det ikke. I stedet var det en stor og rognfeit hyse på nesten fire kilo som dukket opp under båten.
Dermed endte vi dagen med fem lysinger og tre hyser. Disse gav til sammen godt over ti kilo med skinn- og beinfri filet av ypperste kvalitet. Ikke verst uttelling på en halv dags fiske, det.
Lightjigger – enkel i bruk og dønn solid
Lightjigger-fisket etter lysing er egentlig veldig enkelt. Jeg sender stort sett agnet, som altså er rigget ikke ulikt en vanlig jigg, ned til bunnen. Herifra jigger jeg det rolig oppover 20-50 meter. Skjer det ikke noe på veien, sender jeg hele herligheten ned igjen og gjentar prosessen.
Se video: Havfiskeskolen – pilkefiske etter torsk
Det er en klar fordel med litt drift under dette fisket, men den bør altså være svak. Under en halv knop er ideelt for de relativt lette jogghodene. Fisk kan en altså få i hele vannsøylen, men veldig ofte virker det som om lysingen følger etter fra bunnen og hugger en gode del meter oppe i sjøen.
Selve hugget har mye gjeddeangrep over seg, og det er altså helt vanlig at agnfisken bare stopper opp midt i sjøen, og at fisken bare står og holder på den. Tilslaget er helt avgjørende, og som nevnt er det gjerne når fisken snur og setter fart at en bør sette hardt mot hardt under dette fisket. Let ellers etter slakke mudderbakker fra 50-150 meters dyp. I disse liker lysingen seg godt. Lykke til med satsingen!