Hvordan fiske Havål – Art nummer 21 / 52

Hva gjør Ole-Håkon når snella kneler under kjøring av en vanvittig havål?

En fantastisk kraftig fisk, og skikkelig kamp. Anbefalt lesning!

OK – dette blir den lengste saken så langt, men det tror jeg dere vil forstå etter hvert…

Utrolige bilder følger litt lengre ned i artikkelen… (red anmrk)

5 karer fra fiskeklubben jeg er med i; SFK Laken, hadde booket ei hytte ved Storfjorden i Møre og Romsdal. Det primære målet var havål, men artsjegere som vi er og nattaktiv som ålen er, hadde vi lagt opp til fiske etter så mange arter som mulig på dagtid.

På turens første dag den 21. september kom først art nummer 18: grønngylt, litt senere på kvelden art nummer 19; blåstål-rødnebb, og på nedslippet etter art nummer 20; sypike.

Mens jeg hadde fisket etter småarter hadde de andre gutta begynt å kaste ut agnene etter havål. Klokka var blitt nærmere 1945 og det var på tide å komme i gang. Jeg prøvde litt mer ved bryggekanten etter småfisk, men brått hadde jeg napp på åleagnet. Stanga ble løftet ut av stangpoden, men fisken ga seg. Deretter var det Leif sin tur – tydelig, men forsiktig napp på den halve makrellen. Han ga tilslag, men fisken satt ikke. Spenningen var brått til å ta og føle på, og småfisk fikk definitivt være småfisk!

Det tok ikke mer enn 30 minutter (2015) hadde jeg igjen hadde tydelige napp på makrellen. Nappvarsleren rakk å gi fra seg et par pip før jeg tok opp stanga og følte på snøret i stedet for å redusere motstanden så mye som mulig. Jeg ble stående 3-4 minutter og føle på snøret – mente inne i mellom at jeg kjente noe beveget seg, men det var også titalls sekunder der jeg ikke kjente noe. Så begynte noe å dra ut snøre, og jeg rakk akkurat å stramme bremsen før slakken var strammet opp. Jeg satte tilslag. Og det svarte voldsomt i dypet!

Om det noen gang hadde vært tvil om det var fisk der tidligere, var den tvilen borte nå! Det var bare å legge maksimalt press på fisken umiddelbart. Var det havål og den lyktes med å få tak i bunnen, hadde den overtaket. Og det skulle den søren ikke få!

Jeg la meg bakover med full tyngde for å presse fisken oppover og innover, og begynte å ta inn snøre. Fisken presset brutalt i andre enden av snøret hele tiden, og jeg måtte sveive med snella under hardt press, da snøret jeg vant på pumpingen ble vunnet tilbake av fisken når jeg senket stanga mot fisken for å ta nytt pumpetak. Jeg hadde vel ikke klart å få inn mer enn 10 meter snøre, da drevene i snella sa takk for seg. Det bare knaset når jeg sveivet. Noe måtte gjøres og det raskt!

”Sveiv”, ropte jeg til Leif som sto nærmest, ”så prøver jeg å dra inn snøre for hånd”. Det lot seg fortsatt gjøre å sveive inn snøre på snella, men kun når snella ikke var utsatt for noe press. Leif sto på min høyre side og slet med å få til noe sveiving da sveiva var på venstre side. Stein kom imidlertid inn fra venstre, og jeg ropte til han: ”Ta over sveivinga”! Jeg pumpet med stanga med høyrearmen og dro inn snøre med venstre hånd, mens Stein sveivet inn den lille slakken han klarte hver gang han fikk noen nye centimeter snøre av meg. Ikke aner jeg hvordan jeg klarte å dra inn beistet for hånd uten å skjære opp fingrene fullstendig, men vi vant noen desimetere for hver pumping, og etter en stund kunne vi skimte noe som ble presset opp mot overflata foran kaia.

”Å dæven!”, hørte jeg fra Karl Johan, og de andre fulgte på. Ved neste øyekast så jeg at det var god grunn til å hente frem de store ordene. Foran kaia buktet det opp i vannmassene den største ålefisken jeg noensinne har sett i levende live. Denne skulle ikke mistes! Karl Johan løp etter håven, og jeg surret sena rundt venstrehånda da snella jo var ubrukelig. Ålen slanget seg slik åler gjør, bare med mye større tyngde, men så gikk den plutselig på et utras. Den ville under brygga! ”Ikke søren!”, ropte jeg og gikk ut på bryggekanten mens jeg holdt maks press for å holde den i overflata. Den gikk vel 5-6 meter sideveis, før den igjen begynte å bukte seg og jeg kunne fortsette å presse den videre mot det Karl Johan hadde sett seg ut som en aktuell håvingsplass. Det var 30 meter å gå, og hele veien presset ålen maks. Den prøvde seg også på et nytt utras, men nå slapp jeg den ikke mer enn et par meter.

Snart var vi borte ved håvingsplassen, og Karl Johan gikk ned i steinura for å håve. Han hadde en solid laksehåv, men var bekymret for om det ville bli plass. ”Ta og håv fisken bakfra!”, ropte vi, ”det er eneste måten å håve en ål på”. Vannet var grunt og det var bare smågrus på bunnen, så ålen hadde intet sted å stikke. Vi hadde overtaket. Og så ble fisken roligere, og Karl Johan utførte oppdraget sitt med glans. Han slepte fisken i håven oppover til toppen av ura, der de andre sto og tok i mot.

Jeg hev meg av gårde bortover bakken på magen og brølte jubelrop!!

Art nummer 21 var et faktum, og for en fisk:

Havål 16750g ART21 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Havål 166cm 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Rå ryggbredde på disse dyra 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Havål. 166 centimeter. 16.750 gram. Suksess etter kun 45 minutters fiske!

Så må dere tilgi meg for at jeg har ”svertet ut” bakgrunnen på noen av bildene. Plassen er nemlig ikke min oppdagelse, men funnet av noen andre. Da må man respektere at plassen holdes litt skjult. Men jeg tipper det er mange plasser i Storfjorden som holder stor havål….

Veiingen ble utført ved hjelp av det største ”veienettet” jeg har brukt noen gang. En kornsekk fra Gjøby Mølle og kornsilo i Degernes…

Fett veienett 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Veiing av havål av litt mindre kaliber 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Deretter var jeg fiskemessig nede for telling – i grunn i en salig gledesrus. En stang var ute av drift, men det siste jeg hadde lyst til var å begynne å spole over snøre på reservesnella (som jeg skrev på art 1; ha alltid med reserveutstyr!). I stedet ble jeg bare sittende og fordøye hele opplevelsen.

Etter en et kvarters tid kom en bil ned til fiskeplassen. Den kjørte inn bak oss og sjåføren ble sittende en stund før han snudde bilen igjen og gikk ut. Det var en lokal kar som lurte på hva som skjedde. Det viste seg at en av naboene hadde ringt han før hun skulle ringe politiet, da det var så mye folk og roping på kaia (oops, my mistake…). Hun trodde det var noen skumle folk der som skulle dumpe en bil eller noe i havet (!). Han ble imidlertid ytterst fascinert av både det faktum at vi fisket etter havål og hadde lykkes med å få en. Så han ble hengende sammen med oss til klokka nærmet seg 2200.

Etter at den lokale karen hadde reist igjen, var det Leif sin tur til å lykkes. Etter det samme forsiktige nappet, og påfølgende føling etter bevegelse i snøret en stund, satte han tilslaget rett i en krigersk havål på 3900 gram Denne fisken var da sannelig fightervillig den også, på tross av at den veide under en fjerdedel av min fisk. Etter noen minutter med bra trøkk kunne Karl Johan håve dagens havål nummer to:

Havål 3900g Leif 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Og deretter måtte sjefshåveren selv (Karl Johan) løpe bort til stanga si. Etter akkurat å ha landet og så vært med på å fotografere ålen til Leif så han at den ene stanga hans sto og småhoppet på kaia! Han ble stående lenge og kjenne etter akkurat som oss to andre, før han klinket til og satt i bunnen. Nei, ikke riktig – han satt i noe annet som beveget seg men holdt fast i bunnen…
Etter en stund med lirking først, og deretter mer og mer styrke involvert kjente han plutselig at det slapp litt der nede, og fisken var løs! Deretter ble det hard pumping med en knallsterk motstander i den andre enden av snøret, og snart viste det seg et nytt beist av en havål i overflaten. Etter en spasertur bort til håvingsplassen med noen tilhørende forsøk på utras fra havålens side, kunne jeg la håven omslutte kveldens tredje havål, og det var ingen liten sak, det heller.

Karl Johan pumper inn havål med Leif som ivrig tilskuer 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Karl Johan med havål på 15400 gram og 170 cm 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Jepp, 15400 gram og 170 cm var fasiten, og tredjemann hadde fått notert seg havål som ny art.

Deretter ble det flere napp på oss utover kvelden, besøk av ivrige havålfiskere fra Ålesund, men ingen flere havål på land. Men vi hadde uansett opplevd en fantastisk første kveld etter havålen!

Senere fiske av arten:
Vi hadde satt av 4 kvelder til fiske etter havålen, men toppkvelden ble den første. Men det ble da flere havål på land. På den andre kvelden fikk Karl Johan sin andre havål for turen, en meget vilter og sint sak på 6900 gram.

Karl Johans havål på 6900 gram 22-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Den andre kvelden fisket vi samme plassen som første kveld. På kveld nummer tre hadde vi derimot planer om å prøve noen andre spennende plasser vi hadde sett oss ut på forhånd. Dessverre viste det seg at vinden var altfor drøy på disse plassene – vi ville ikke ha en sjanse til å se noen napp hvis ikke fisken gikk av gårde. Og det var jo ikke vår erfaring med havål etter de to første kveldene. Etter å ha kikket på 3-4 potensielle fiskeplasser som alle viste seg å være altfor forblåste, valgte vi til slutt en fiskeplass på kartet som lå et stykke unna, men så ut til å være godt skjermet for dagens vindretning. Vi tok imidlertid en sjanse da vi ikke visste hva som ventet oss av fiskeforhold på plassen, men pustet lettet ut ved ankomst. Ikke optimale forhold, men sannsynligvis det beste vi kunne klart på denne kvelden. Og jammen om ikke vi fikk to små havål på land i løpet av kvelden også.

Min havål nummer to – 2500g 23-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Ståle med sin første havål – 2500 gram 23-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Den siste kvelden var like ille vindmessig, så mens Stein, Karl Johan og Ståle prøvde plassen fra de to første dagene en gang til, gikk Leif og jeg for en liten molo ikke langt unna. Det ble imidlertid ingen havål på oss denne kvelden.

Summa summarum var likevel turen en stor suksess, med 6 havål på land og de to største over 15 kilo. Så får vi krysse fingrene for at Stein får en havål neste år, for dette må vi prøve mer!

Om havål
Det har ikke vært mye målrettet fiske etter havål med stang i Norge før de siste årene. Det er heller ikke mange personer som har prøvd da heller, men de har definitivt hatt et gjennombrudd. En kode har blitt knekket, og en rekke med fisk over ti kilo har blitt landet, med den foreløpig største på 32,85 kilo. Potensialet for større fisk er definitivt til stede, når vi vet at det landes havål på 50-60 kilo og mer utenfor Storbritannia hvert år. Den skal faktisk kunne bli over 100 kilo på det meste…

Men det setter krav til både utstyr og fisker. For det første må man bruke kraftig utstyr. Jeg brukte 6 punds mallestenger, og det var kun mine største Big Pit sneller som holdt mål. Vi brukte kraftige enkeltkroker og 2 millimeters sene som fortom. På kroken og oppover langs krokstammen og senefortommen surret vi filetene fra en 3-400 grams makrell. Først brukte vi en hel halv makrell vi satte på kroken, men vi gikk etter hvert over til den beinfrie varianten surret slik at kroken var helt fri.
Havåltakkel 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Havåltakler 22-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Som hovedsene brukte jeg 0,50 millimeter monofilament, med et glidende søkke. Stengene satte jeg i stangstativ, og med en gang det nappet tok jeg opp stanga og kjente på snøret med følsomme fingre for å sikre at fisken ikke kjente motstand.

Havålfiske dreier seg mye om hvor man fisker. Havålen liker å gjemme seg i steinurer fra 15-20 meters dyp og nedover, så de beste fiskeplassene er midt eller tett opptil større steinurer. Og nettopp derfor bruker jeg sene og ikke multifilament, for man må regne med at sena slites mot skarpe steiner under fisket. Multifilament tåler nemlig dårlig dette. Og tapte takler er bare å regne med.

Og bare så det ikke er noe tvil; havålen er nattaktiv. Dog var det ikke blitt veldig mørkt ennå da vi fikk de første fiskene, så det er ingen grunn til å vente med å kaste ut til det har blitt ordentlig mørkt.

Vi valgte å fiske fra land, men vurderte også å fiske fra båt. Dette er det nesten plassene man skal fiske på som må avgjøre – når man ikke de rette steinurene fra land, må man ut i båt. Men i de dype fjordene på Sunnmøre finnes mange plasser der man kan nå potensielt gode havålplasser fra land.

Noen andre ting å huske på om man skal gi seg ut etter havål er en skikkelig stor og solid håv. Karl Johan hadde med en stor laksehåv. Videre er det viktig å ha en presenning til å avkroke fisken på dersom den skal settes ut igjen. Det er også absolutt nødvendig med en kraftig tang. Og får man en stor havål bør man ha en solid sekk til å veie fisken i.

Avkroking av havål på 3900 gram på presenning 21-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

For øvrig erfarte vi at krabber kan være en plage under havålfiske. På dag to på den beste plassen hadde vi så mye napp etter hvert at vi ble mistenksomme. De fleste av nappene var av typen forsiktige drag i snøret, men inne i mellom kom et og annet ganske så solid rykk. Og vi fikk bekreftet vår mistanke da en krabbefant omsider greide å hekte seg på. De napper faktisk tydeligere enn man skulle tro (og ønske…).

Karl Johan har avslørt krabbene 23-9-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Vi dro til Sunnmøre med et håp om at en av oss skulle få en havål, så når 4 av 5 fiskere fikk det rette slaget, og to av disse i tillegg veide over 15 kilo må man si det gikk over all forventning. Men det er nok en riktig tilnærming til å forsøke seg på havål for første gang at det mest sannsynlig ikke kan forventes fangst. Man må være forberedt på at dette kan ta tid. OK, jeg lyktes etter kun 45 minutter, men denne gangen hadde jeg flaksen på min side, i tillegg til en godt valgt plass av Karl Johan. Jeg må innrømme at jeg på forhånd anså sannsynligheten for å lykkes som langt mindre enn det motsatte. Men det blir ingen fisk om man ikke prøver – og prøver helhjertet!

For mer om havål, les her: http://fiskipedia.no/Arter/havaal.html

For øvrig tok vi med fisken min til mat. Den var kroket stygt og vi kom til at det var best å avlive den. De andre vi fikk ble imidlertid gjenutsatt uten problemer. Ålen hadde hvitt og fint kjøtt, men den inneholder mye bein i mange retninger. Leif syntes det var en god fisk, og har vel spist opp hele fisken nå, mens jeg og resten av familien min syntes den var for fet da jeg prøvde den til middag her en dag på høsten. Husk for all del at åleblod er giftig dersom det ikke er kokt/stekt!

Ukens apropos
Hvordan få med seg napp under bunnmeite i mørke?
En rekke fiskearter som er spennende å fiske etter biter gjerne når det er mørkt. Dette gjelder både saltvanns- og ferskvannsarter. Mange av disse igjen er det mest aktuelt å fiske etter på eller rett over bunnen. Dette gir noen utfordringer når det gjelder hvordan man skal få med seg nappene.

Den enkleste løsningen på problemet er å fiske med en stang, holde denne i hånda og simpelthen føle på stanga eller snøret at det napper. Bruker man en hodelykt kan man i tillegg sitte og se på toppen av stanga når det napper. Da går det også greit med flere stenger om det ikke napper for mye. Dersom man fisker med flere stenger ut fra land eller en brygge får man en bedre vinkel dersom man får løftet stangtuppen oppover ved hjelp av en stanghviler eller et stangstativ. I tillegg kan man teipe fast en cracklight/et knekklys i toppen av stanga, slik at man ikke trenger å ha på lykta hele tiden. Jeg har også prøvd bjeller, men synes ikke de fungerer godt nok.

Jo mykere stangtuppen er, jo mer kan fisken dra i snøret uten at den kjenner nevneverdig motstand og jo bedre synes nappene. Under meitefiske etter karpefisk eller mindre saltvannsarter kan det derfor være et stort pluss om man bruker en såkalt quivertip-stang med ekstra følsom tupp. Disse er ofte utskiftbare, slik at man kan justere stivheten på stangtuppen mot andre faktorer som strøm, vind og fiskeart.

En annen løsning for å varsle napp under bunnmeite i mørket er å lage en slakk på snøret der man henger et lett objekt pålimt en cracklight – da ser man at det napper ved at snøret strammes og lyset stiger oppover. Litt mer avansert, men etter hvert helt vanlig blant ivrige meitere er bruken av elektroniske nappvarslere. Her ligger snøret over et hjul med en liten magnet. Når snøret dras over hjulet roterer dette med magneten, og en sensor registrerer bevegelse. Varsleren sier fra med både blinkende lys og lyd.

Ut fra hva man fisker etter kan man fiske med åpen spole, eller ha på baitrunner-funksjonen (omtrent som en svært lett brems), eller fiske med lukket spole og stille bremsen så løst man kan slik at fisken kan dra ut snøre uten for stor motstand. Under fiske med bolt-rig i ferskvann etter arter som karpe og suter kroker fisken seg selv og man er ikke avhengig av at det er så liten motstand som mulig i snella heller. Dog må snøret gli såpass greit ut at det ikke er fare for at stanga drar uti før man rekker å løfte stanga.

Havålen var gjenstand for litt diskusjon oss i mellom hva angikk nappvarsling. Alle var enige om glidende takkel, og alle satte stengene i stativ da vi fisket med to stenger hver. Jeg gikk for å slakke bremsen så mye som mulig og å la nappene varsles med elektroniske nappvarslere. Noen av de andre satset på cracklights i toppen av stengene. Begge deler fanget fisk, men vi var alle kjapt bortpå stengene ved antatte napp og løftet opp disse for å kjenne videre på nappet ved å holde i snøret med venstrehånda. Og etter at vi hadde gjort erfaringen at havålen kan være temmelig forsiktig, satt også jeg og fulgte med på stangtuppen en del av tiden. Så havålen fungerer godt som et eksempel på at man gjerne ender opp med en kombinasjon av metodene beskrevet over etter at man har gjort seg noen erfaringer.

Siden sist
Den siste uka har vært fiskefri. Hodet mitt er temmelig klart for isfiske, men isen er ennå ikke god nok (jeg liker å ha litt å gå på) på de vannene jeg har planer om å fiske på. Så jeg har brukt tiden på andre ting enn for en hver pris å komme meg ut på en fisketur per uke.

Per 7. januar er jeg derfor likt som forrige uke; jeg har vært på 18 turer i saltvann og 11 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

Neste gang kommer en piggete fisk som barna mine elsker til middag…