Hvordan fiske Karuss? – Art nummer 47 / 52

 En skikkelig gjennomført artikkel om fiske av karuss og en liten oppsummering av andre fangster under sommerens fiske.

Søndag 20. mai kom art nummer 46 på land da jeg testet mitt gamle godvann for stor flire. Der hadde det skjedd ting – det fantes ikke i nærheten av stor fisk lenger, og jeg endte på at det hadde vært massiv fiskedød der for noen få vintre tilbake. Art nummer 46 ble imidlertid ikke flire, men brasme.

Men så kom brått sommeren for fullt. Det ble opp mot 30 grader i skyggen, og det som var igjen av snø i fjellet ble utsatt for kraftig maisol. Da øker vannstanden i Glomma, og på tirsdag 22. mai syntes jeg den var ganske så passe for å prøve meg på Norges beste plass for stor vederbuk; Glomma i Sarpsborg. Her har norgesrekorden blitt forbedret hele 5 ganger i perioden 2008-2011; 3 ganger av meg selv i 2008-2010. I tillegg er norgesrekorden på stam tatt her.

Jeg var på plass og hadde agnene i elva rundt halv åtte på kvelden, og selv om jeg syntes det var litt mer vann enn ønskelig, var forholdene utvilsomt gode. Og vederbuken var der, men den ville ikke bite. Jeg fisker vanligvis et stykke ut fra land her, men la et agn også bare to meter fra land, da jeg tidligere har sett fisk komme helt inn i strandkanten. Og ganske riktig; en fisk dukket opp og skjøt ut igjen fra land tre ganger på tre forskjellige plasser, men ikke der jeg hadde agnet….

Det var også to fisk oppe og rullet lenger ut på elva et par ganger, men da klokka var kvart over tolv på natta måtte jeg bare innse at dette ikke var kvelden. Jeg hadde ikke registrert et eneste potensielt vederbuknapp, kun en del mort. Som veldig mager trøstepremie kunne jeg notere meg for en forbedring på bestenoteringen på mort i «52-52» med en fisk på 300 gram.

Neste fisketur var målet mort. Denne gangen hadde jeg siktet meg inn mot et næringsrikt vann i Halden, der jeg fikk mort på 630, 560 og 490 gram på tre turer i 2011. Det er imidlertid kun ett eneste sted man kan fiske fra land i dette vannet, da det er svært gjengrodd med høyt siv. Når det er pent vær er det alltid folk der på kvelden. Planen min hadde egentlig vært å fiske der på en grå kveld i starten av mai, men da blåste det hver gang det kunne passet å reise dit. Og sterk vind og finfiske funker dårlig. Dermed tok jeg ut en avspaseringsdag på jobben, og satte meg der på dagtid torsdag 24. mai i stedet. Jeg var usikker på om morten ville være der i strålende sol (stor mort er sky), men det var jo det beste jeg klarte å få til og hvorfor ikke bare teste og finne det ut selv?

Jeg har fått parkeringstillatelse nede ved vannet av en grunneier, men må da parkere på en lomme beliggende ved veien til gården innenfor. Jeg registrerte at denne naboen kjørte forbi, og en times tid etterpå ringte kona mi. Hun hadde fått en tekstmelding om at jeg ikke fikk parkere der. Naboen hadde tydeligvis funnet frem til hvem som eide bilen ut fra bilnummeret og sendt tekstmelding dit. Jaggu ivrig fyr, det der! Jeg hadde jo fått tillatelse av den faktiske grunneieren, men da jeg ringte han tok han ikke telefonen, så jeg valgte fredens vei, trasket bort til bilen og kjørte den opp i gården til han jeg kjente. Mens jeg gikk ned igjen ringte han jeg kjente tilbake, og han ble ikke blid da jeg fortalte om saken. Her skulle det bli leven. Og så kom den ene historien etter den andre om andre hendelser som gikk på samme tema. Jaja, jeg hadde i alle fall med sikkerhet avklart at jeg neste gang skulle parkere der jeg akkurat hadde flyttet bilen fra igjen…

Morten var det fint lite liv i, det ble vel 10 stykker opptil 250 gram, men det var andre arter som mer overraskende syntes ei loffkule med tutti frutti smak på 1 cm i diameter så digg ut. Først ute var en abbor på knappe 200 gram. Javel, abbor på loffkule. Jaja.

Neste art ut var imidlertid betydelig større. Bom stopp i tilslaget, og deretter noe tungt, tungt som skled sidelengs av gårde. Gjedde, utvilsomt. På en lett bunnmeitestang med en 8’er-krok og 0,25 millimeter fluorcarbon fortom levnet jeg ikke meg selv store oddsene, men man legger jo ikke akkurat fra seg stanga og går selv om man ikke har trua på at fisken skal komme på land.

Frem og tilbake gikk det der ute ca 20 meter fra land (jeg fisket bunnmeite med feeder), men fisken hang fortsatt på ettersom minuttene gikk. Da jeg hadde fisken bare 5-10 meter fra land hoppet den en meter over vannet og jeg kunne konstatere at dette ikke var noen liten madam, heller. Dette kunne da ikke gå bra. Men det var jo bare å jobbe videre med fisken på det lette utstyret.

Nå begynte gjedda å bli litt sigen etter 5 minutters maksimalt press med bunnmeitestanga, så da måtte jeg begynne å tenke på hvordan jeg skulle få landet fisken. Faktisk hadde jeg hatt på ei minst like stor gjedde på samme sted året før. Den hadde imidlertid hengt seg opp i snøret etter et forsøk på å ta fisken jeg akkurat hadde kroket, og falt av da jeg skulle ta gjellelokkgrepet. Denne gangen gikk jeg for å bruke den lille meitehåven og satse på å dytte gjedda opp på land ved å dra håven inn på gjedda bakfra mens den var i siget mot meg. Det er i grunn litt av en idé når fisken er en meter lang og håven har en diameter på 50 cm, men skulle fisken mistes på tampen skulle det i alle fall IKKE være på samme måte som året før!

Kort fortalt: det funket faktisk akkurat etter planen, og vips var gjedda på land. 5970 gram og 96 cm.

Gjedde på nesten 6 kilo tatt på loffkule 24-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter veiing, måling og fotografering gjenutsatte jeg gjedda på en annen plass enn der jeg fisket, og etter en liten tenkepause skjøt den av gårde så vannspruten sto.

Gjedda kommer seg etter utsetting 24-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

…og skyter brått av gårde 24-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og da ser det sånn ut etterpå 24-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og etter dette skjedde det egentlig ikke så mye mer spennende, utover en og annen mort og noen sangsvaner som jaget rundt på ei canadagås.

Sangsvaner mot Canadagås 24-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Ungene hadde i flere dager gått og gledet seg til en lenge annonsert overnattingstur i telt i Degernesfjella; de voldsomme (tja) fjellene i indre Østfold som strekker seg opp til over 250 meter over havet. Jeg tror navnet kanskje i større grad kommer av at det er mye fjell i dagen der…

Uansett trasket hele familien innover fredag 25. mai til Store Bjørvannet, et vann jeg ennå ikke hadde vært i. Jeg rigget opp stenger, mens de andre satte opp telt. Og jeg ble overrasket over hvor mye fisk det var der. OK, siden jeg er leder for fiskeutvalget i grunneierlaget vet jeg jo hvor mange ørret vi setter ut i hvert vann hver høst. Og slutten av mai og varmt vær betyr gjerne godt ørretfiske. Men allerede etter en times fiske på kvelden før ungene la seg, hadde vi fått flere ørret og en god gjeng med småabbor, så frokosten var allerede i boks. Jeg ble sittende oppe helt til ungene sovnet – erfaringsmessig er det såpass morsomt å sove i telt at det ikke soves men hoppes i telt den første timen eller så.

Solnedgang i Degernesfjella 26-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

På lørdagen våknet jeg klokka 0600 av en kjent pipelyd. Nappvarsleren sang, og det var bare å komme seg opp. Snart lå en ørret på 34 cm i håven, og ikke lenge etterpå var ungene også oppe. Og det var ikke så dumt. Mellom klokka 0600 og 0800 er den beste tiden på ørreten i Fjella på denne tiden av året, og så også denne morgenen. Klokka 0630 hadde allerede Marion tatt sitt livs andre (den første kom 10 minutter tidligere…) ørret på stang.

Marions største ørret og første fisk på bunnmeite 26-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og lillebror Jacob var ikke mye dårligere, hans første ørret noensinne var en realitet klokka 0815.

Jacobs første ørret noensinne 26-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Deretter var det bare å sette i gang med kniven og rense fisk til frokosten.

Rensing av fisk 26-5-12 (Foto: Marion Andrea Heier).

Fersk abbor og ørret i panna 26-5-12 (Foto: Lene Sørlie Heier).

Og vel hjemme, faktisk også etter årets første bad i friluft, kunne jeg fryse ned fisk til tre middager!

Ikke dårlig på en natt dette her 26-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

På søndagen 27. mai hadde jeg og Leif opprinnelig planer om å fiske etter stam. Han måtte imidlertid trekke seg på tampen, og jeg falt i stedet for fristelsen til å prøve meg på storsørven i Skinnerflo. Det angret jeg ikke på, all den tid det faktisk endte med norgesrekord. Mer om det kan du lese under art 44; sørv.

Et forsøk på stam ble det imidlertid på kvelden tirsdag 29. mai. Varmeperioden var over, men det var hyggelig fisketemperatur. Stam ble det også; 5 stykker med den største på 950 gram. Mer om denne turen kan du lese under art 43; stam.

Stamen var også målet fredag 1. juni. Men heller ikke denne kvelden ble det noen størrelsesmessig OK fisk, da den største kun veide 650 gram. Fisket var imidlertid markert mer labert enn på tirsdagen – sannsynligvis pga. en kombinasjon av mye regn kvelden og natta før og et markert omslag til kaldere vær. Og igjen: mer kan leses under art 43; stam.

Ganske pussige værforhold de siste ukene egentlig; enten 28 grader eller 12 grader. Skulle jeg selv velge tror jeg at jeg hadde foretrukket 20 grader…

Søndag 3. juni tok jeg med ungene på årets fylkesmesterskap i tradisjonelt meitefiske. Det var skikkelig på hjemmebane, kun noen kilometer hjemmefra i Rørvannet, men været viste seg ikke akkurat fra sin beste side. Med 8 grader og kald nordavind måtte vi bruke en del tid på søndagsmorgenen på å finne frem vinterklærne igjen. Huff.

Klokka 1100 dro det i gang, og nå hadde det begynt å regne også. Det gjorde imidlertid ikke mye når fisken bet. Jeg var heltids guide og assistent (se for øvrig tema barn og fiske under ukens apropos på art 33; lake). Det sto kjapt 2-2 i småfisk mellom ungene før Jacob slo til med en 300-grams abbor.

Jacob er på hugget 3-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter dette gikk det litt tregere, men de fikk en fisk til før Jacob begynte å bli mer opptatt av andre ting. Siden det var konkurranse og det da ville være temmelig dumt å spise fangsten underveis, hadde jeg faktisk gjort det uvanlige å ta med fisk på fisketur. 3 ørreter ble stekt på primusen og Jacob var fornøyd. Vi inviterte også nærstående andre fiskere på en smakebit.

Men så syntes Jacob at vi måtte finne på noe mer, så vi laget en barkebåt. Det er mulig at han syntes han hadde såpass taket på alle i konkurransen etter abboren sin at han ville demonstrere sin overlegenhet med å gjøre andre ting.

Barkebåt slo an 3-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Storesøster ville imidlertid ikke gi seg så lett, men fisken var treg. Etter noen pølser fra våre nabofiskere fra Halden, dro hun på den siste halvtimen i et forsøk på å ta igjen lillebror. Ettersom hver fisk kom opp veide vi posen og så hun tok innpå.

Marion jobber for å ta igjen lillebror  3-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Men tiden gikk fra henne. Selv om hun greide 7 fisk mot lillebrors 4 holdt det ikke når sluttsalutten gikk. Hun var imidlertid fornøyd med turen uansett.

Tiden er ute 3-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Sluttskuddet medførte for øvrig at en hytteeier kom brasende gjennom skogen for å finne ut hvem som drev med tyvjakt…

Lillebror skulle imidlertid ikke vært så ovenpå etter at han fikk storabboren sin, for da det var premieutdeling ble han slått med 20 gram av vår nabo fra Halden.

Jacob blir en dårlig taper 3-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og dermed fikk han bare en premie i motsetning til vinneren som fikk to. Dessverre var Jacob ingen god taper. Mens far delte ut premier til vinnerne på vegne av NJFF Østfold, braste Jacob forbannet bort i skogen. Det tok sin tid å roe temperamentet og forklare hvordan ting hang sammen etterpå…men storesøster ville imidlertid på flere konkurranser etter sin 3. premie.

Etter turen med ungene tok jeg en avspaseringsdag mandag 4. juni. Målet var stor karuss i Sandefjord. I Bugårdsdammene har det de senere årene blitt tatt mange karuss over kiloen (som er en slags grense for hva som er stor karuss) og med sikkerhet også fisk over halvannen kilo. Selv hadde jeg ikke fått karuss over kiloen siden 2005, så det ville jammen være på tide. Einar Bratteng fra fiskeklubben Meitas hadde gitt meg all verdens gode tips på veien, så trua var definitivt til stede.

Vel fremme var det åpenbart at dette ville bli skikkelig parkfiske. Det gikk stier rundt begge dammene, det var lekeplass i den ene enden, og alle parkfuglene kom mot oss og forventet brød med en gang vi ble observert. Kanskje den største utfordringen ville bli å IKKE kroke ei and eller en svane. Midt i en park kunne vel det medføre at selv den flotteste parkidyllen ville snu til en lynsjestemning mot de elendige fiskerne. Her gjaldt det å ikke gå fra stengene!

Parkfiske 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Ved første kikk så vi ikke en eneste levende karuss (å kikke etter karuss er regel nummer en i karussfiske). Vi fant imidlertid en død en…

Hm…død karuss var jo ikke så lovende 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var mye alger i den mest aktuelle enden av dammen å fiske i, så sikten var meget laber. Etter å ha gått en del frem og tilbake valgte vi oss to plasser og kastet ut litt forblanding og mais. Etter tips fra Einar gikk vi for bolle (jeg) og loff (Leif) på kroken. Jeg hadde til og med kjøpt boller laget på et lokalt bakeri i Sandefjord så jeg skulle være sikker på at bollene falt karussen i smak…hehe…inkludert et knippe sjokoladeboller til meg selv.

Den første halvannen timen skjedde ikke stort. Etter hvert begynte derfor Leif å kikke etter karuss på andre steder langs bredden, og etter litt leting fant han også noen. Ivrig forsvant han bort dit med stanga. Samtidig kom en flott karuss sigende inn foran meg. Den skled sakte frem og tilbake foran meg rett under overflaten og flytebladene, og jeg flyttet duppen så grunt jeg bare kunne og forsøkte å plassere bollebiten rett foran fisken.

Kommer karussen rett på duppen nå, eller vil den svinge unna? 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter hvert stoppet karussen helt opp for å sole seg halvveis under noen blader bare to meter foran meg. Jeg la duppen forsiktig ned ti centimeter foran snuta på fisken. Etter et par minutter skled fisken fremover…sakte…sakte. 5 centimeter igjen, fire centimeter igjen. Så ringte telefonen. Dammit! Det var Leif (som var 50 meter unna og dermed sikkert ønsket håving eller noe…), men han fikk vente akkurat nå. Fisken stoppet imidlertid opp tre centimeter fra bollebiten. Jeg tok sjansen på å ringe opp igjen. I det Leif svarte begynte duppen å danse, og jeg satte tilslag. Bom! Søren! Og fisken svømte vekk.

Og der kom sannelig Leif traskende med en karuss i hendene. Han hadde pers på cirka halvkiloen, og den var definitivt slått! Jeg tok frem veienettet og vekta, og snart kunne vi dokumentere ny pers på Leif på 1170 gram. Najs!

Leif med karusspers 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Da vi hadde veid ferdig og tatt bilder, sto sannelig fisken «min» der foran meg igjen. Så vanvittig typisk for karuss. Ikke noe stress og driver med sitt. Det var bare å legge ned bollebiten foran fisken igjen. Og snart kom sannelig en karuss til sigende og stilte seg et annet sted. Jeg flyttet duppen på stang nummer to opp til så grunt fiske jeg kunne og la agnet foran snuta på fisk to. Nå hadde jeg to karuss som hadde hver sin bollebit 10 centimeter foran snuta….dette var spennende!

Men inn fra høyre kom snart to ender. De arbeidet seg systematisk gjennom alle bladene i flytevegetasjonen. Det ville garantert ikke slå bra ut for mitt karussfiske om de arbeidet seg frem til «mine» to karuss som sto rett under overflaten. Jeg løftet håven over hodet (da ser jeg større og mer truende ut…) for å skremme de vekk. De snudde og rykket en meter eller to tilbake, men etter cirka 10 sekunder skulle de tilbake igjen. Slik holdt vi på 4-5 ganger inntil jeg innså at dette var en kamp jeg ikke kunne vinne.

Endene greide derfor til slutt å skremme bort fisk nummer to, og jeg dro opp agnet før de kom i nærheten av det. Da begynte duppen å hoppe på stang nummer en. Jeg gjorde tilslag og fisken satt! Den var tung, og vant et par meter avstand fra land slik at den dro seg inn i vegetasjonen. Og så ga den opp slik karuss gjerne gjør i løpet av et minutt. Men endene forsvant i alle fall…

Jeg rakk akkurat ikke ut med håven, så jeg måtte rope på Leif for hjelp. Håven min er nemlig konstruert slik at man kan få den en drøy halvmeter lengre dersom man bytter om på delene. Dette var imidlertid temmelig umulig å gjøre mens jeg holdt sena stram på den krokede, fastkjørte og fullstendig resignerte karussen.

Det føltes ut som timer mens jeg så Leif nærme seg og så byttet om delene slik at håven ble lengre. Men til slutt var han ferdig, håven rakk frem og art nummer 47 var i boks. Og for en gangs skyld (med noen få unntak) var ikke det første eksemplaret av en art i «52-52» spesielt liten.

Art nummer 47 ble karuss 4-6-12 (Foto: Leif Andersen).

Karuss på 1340 gram og 37 cm 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

1340 gram og 37 cm er en flott karuss og min største på 7 år! Og siden klokka var 1500 hadde vi mange timer igjen å fiske på!

Senere fiske av arten:

Etter at karussen var i boks, var det ingen flere fisk å se på plassen foran meg. Leif kunne rapportere om flere fisk der han hadde fått sin, og han skulle flytte utstyret dit. Jeg begynte å spasere langs bredden for å se om jeg så noen. Og bare 3 meter unna var det en fisk. Jeg gikk for å hente utstyret, men da jeg var tilbake var den ikke å se lenger. Jeg satte meg på plassen igjen, og tok en sjokoladebolle. Etter en halvtime gikk jeg en ny tur for å kikke litt langs bredden. Og fisken jeg hadde sett i sted var tilbake igjen. Nå hadde jeg imidlertid både stang og håv med. Jeg stilte inn riktig dyp, og kastet ut, og duppen begynte å danse etter bare noen titalls sekunder. Tilslag og fast fisk!

Denne fisken kjørte seg ikke fast i noe vegetasjon, så den ga motstand noe lengre enn den forrige, men etter et minutt eller to lå den i håven. En gjedde hadde tatt halve halefinna dens i yngre dager, men for øvrig var det en flott fisk.

Poserende karuss med sin bane 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

1250 gram karuss 4-6-12 (Foto: Leif Andersen).

Det tok ikke mer enn en halvtime før Leif kom bærende på en ny karuss. 1340 gram denne gangen og ny pers igjen. Han kunne videre fortelle at det nå gikk nærmere ti karuss rundt og rundt på plassen foran han. Jeg gikk bort for å se, og det stemte selvfølgelig. Fett!! – han hadde i alle fall truffet blink.

Jeg ville gi plassen min litt mer tid før jeg for alvor skulle begynne å lete etter flere karuss. Det skjedde imidlertid ikke noe mer, så etter en times fiske klokka halv seks, og etter å ha fotografert enda en fanget karuss for Leif, bestemte jeg meg for å gjøre tiltak. Jeg la ut fór på de tre mest sannsynlige karussplassene jeg hadde sett meg ut, satte meg på en av de, og gikk jevne runder for å se om jeg kunne se fisk på de to andre. Nå var det blitt oppimot 20 karuss på plassen til Leif! De skled sakte rundt agnet hans og inne i mellom var det en som til og med ville nappe.

Jeg så ikke en eneste fisk på noen av plassene jeg hadde fóret opp. Jeg tok imidlertid frem fotoapparatet og tok bilder av fuglelivet i dammen.

Svanefamilien glir forbi 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Snakk om solid barneflokk 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det fores fugler… 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Leif dro derimot opp ytterligere tre fisk frem til klokka var 2000, deriblant ny pers på 1380 gram. Å du verden hvor vi spekulerte på hvorfor det var så vanvittig mye fisk på plassen hans; var det bare en ekstremt giftig plass ut fra planter, og bunnforhold, var det fisk som samlet seg for gyting, var det hans egenkomponerte for som var så giftig, eller var det en kombinasjon av disse faktorene?

Leif med 1380-karussen sin 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Til slutt endte jeg på swimmen ved siden av Leif, da det var det eneste stedet i hele vannet jeg så fisk. Han var vel ikke så lei selskap heller, da han var tom for fór (vi hadde ikke regnet med at det gikk så mye av det på karussfiske…) og jeg hadde litt igjen som jeg kastet ut. Jeg hadde noen napp og Leif flere, og vi så fisk der hele tiden, men de giret ned etter en times tid da det meste av foret nok var borte. Men jeg fikk i alle fall halvannen time med ordentlig spenning der på tampen. Og begge var veldig fornøyde med dagen da vi dro hjem klokka 2130.

Om karuss

Mitt første møte med karuss var bare flaks. Jeg visste at den fantes i Stomperudtjern (se art 45: flire og art 46: brasme), og allerede på min andre tur dit (26. juli 1989) fikk jeg notert meg for arten der med en fisk på 350 gram. Det er den eneste jeg har fått der.

Det skulle gå hele elleve år før jeg fikk min neste karuss. Leif og jeg tok en tur for å fiske i Vollgrava rundt Gamlebyen i Fredrikstad, nettopp fordi vi hadde plukket opp at vi kunne få karuss der. Det fikk vi, men det var turen jeg tok dit i 2002 jeg husker best. Da fikk jeg hele 115 karuss, med boller som agn. Ingen tvil om at de levde godt på at folk kastet brødbiter til fuglene (jfr. også Bugårdsdammene over). Ingen var dog større enn 410 gram.

Sånn så det ut når vi kom 13.07.2002 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Sånn var det når vi skulle dra 13.07.2002 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I 2004 ble det imidlertid mer schvung over størrelsen. Vi hadde snoket oss frem et vann utenfor Oslo der skulle finnes karuss opptil vel halvannen kilo. Og jada, vi så de på hver tur, men nå fikk jeg for alvor erfare at stor karuss kan være temmelig vanskelig. Det var ikke før den sjette kvelden ved vannet at jeg klarte å få en på land. Da veide den også 1420 gram, og jeg fikk erfare hvor mye større glede det er knyttet til å få en fangst man har brukt litt tid på å få fremfor en ren flaksefisk. Nå må det sies at jeg fortsatt gjerne tar i mot noen flaksefisker med glede om de skulle komme…hehe.

Så deilig det var å endelig lande denne fisken på 1420 gram 16.08.2004 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Summa summarum har jeg fisket og fått karuss i snart 10 forskjellige vann, fra dammer fulle av bittesmå damkaruss til tjern der det stort sett finnes noen få, større karuss. I Norgesrekordvannet Bergstjern ved Brandbu har jeg etter 4 turer imidlertid fortsatt til gode å få en, eller i det hele tatt ha napp av en (sannsynligvis). Jo mindre karussen er, jo lettere er det generelt å få den til å bite, selv om den kan kreve litt tid i småtjern der den sjelden har sett mat som brød eller mais. For det er primært disse agnene som gjelder, eventuelt kombinert med boilie (pastakule) på bolt-rig. Det er også slik at det er duppmeite som er den primære angrepsvinkelen man bør velge om man skal forsøke å lure karussen.

Karussen er en fascinerende art. Den er meget hardfør og tilpasningsdyktig. I vann uten rovfisk blir den sjelden særlig stor, noen steder sjelden over 50 gram mens andre steder opptil 6-700 gram, mens den i vann med rovfisk blir mye mer høyrygget og større og kan nå vekter i Norge opptil 3 kilo. Dette er en ren respons på rovfisktrusselen, kun moderert av næringstilgang. Den har også evnen til å gå inn i en dvalelignende (dog ikke ekte dvale) tilstand om forholdene blir svært ugunstige, og er dermed den siste fiskearten som dør ut i vann som f.eks. fryser til såpass om vinteren at det blir oksygensvinn.

Småkaruss sammen med en nå antikvarisk telefon 07.08.2003 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Karussen kan ligne ganske mye på karpe ved første øyekast, men mangler skjeggtråder. Fargen er brun til olivengrønn. Formen varierer fra ganske langstrakt i små tjern uten rovfisk, til tallerkenrunde i vann med rovfisk.

Karuss 1380 gram og 37 cm 4-6-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Den finnes sannsynligvis naturlig utbredt over store deler av Østlandet, men er neppe registrert alle steder der den finnes. Siden den er en såpass rolig og beskjeden art, fanges den sjelden på slump under sportsfiske og går heller ikke uten videre lett i garn. Den er også spredt av mennesker utover mange deler av landet. For eksempel finnes den flere steder på Vestlandet og til og med i Tromsø.

Som sagt er nok duppmeite den første metoden man bør velge om man skal fiske karuss. Men før man rigger seg til for mye, vil jeg anbefale å bruke tid på å først observere dersom man skal fiske karuss på en plass for første gang. Det ser ut til at karussen har sine ruter eller områder den besøker mye mer enn andre, og disse finner man helst ved å observere selve karussen. Gå langs land og kikk ned i vannet. I Bugårdsdammen var den aktiv på dagen, mens i andre vann jeg har vært har den bare vært aktiv om natta.

I mange tilfeller finner man fisken inne i eller i kanten av vegetasjonen. Når man har funnet et sted der karussen ser ut til å ferdes, kan man fóre lett med grunnfor eller bare løsfóre litt med krokagnet. I Oslovannet jeg nevnte over kastet jeg kun ut 4-5 maiskorn i kvarteret. Der kunne jeg se på sivet at fisken gikk forbi, og gjorde det hele ulidelig spennende.

I Oslovannet gikk karussen gjerne inne i sivet 09.06.2005 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det ble noen kvelder sittende her uten fangst 27.07.2004 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Plasseringen av agnet i forhold til bunnen kan i mange tilfeller være helt avgjørende. For en karuss ser det ut til å være av stor betydning om maiskornet eller loffbiten ligger på bunnen eller henger en centimeter over. Siden karussen alltid er mer beskjeden enn andre fiskearter, kan det være en prøvelse om det finnes arter som mort eller brasme i vannet. Kombinasjonen av alle disse detaljene som må flikkes på har gjort at mang en karussmeiter en eller annen gang har holdt på å klikke av frustrasjon. Men igjen, da er også gleden ved å til slutt lykkes desto større.

Norgesrekorden på karuss er på 2784 gram, og fra Bergstjern på Brandbu. Skal du fiske karuss for første gang anbefaler jeg deg å ikke reise dit. Ta heller en tur til et vann med mange små eller mellomstore karuss. NM Sportsfiske har satt specimengrensa på karuss til 1800 gram, men det er det sannelig heller ikke mange andre vann som kan matche enn Bergstjern. Og hvis du ikke liker selvpining, kan det jo da være greiere å heller satse på en karuss over kiloen, som av de fleste nok vil ses på som en flott fisk.

Bergstjern, idyllisk men på bakken kryr det av pissemaur juli 2004 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Karuss er sikkert fullt spiselig, men det har jeg aldri prøvd. Som de fleste karpefisk er den sikkert også ganske full av bein.

Fiskipedia har ennå ingen artikkel om karuss.

Ukens apropos

Duppmeite.

Karussmeite bringer meg over på duppmeite generelt. Mange forbinder dette med den klassiske røde og hvite isoporduppen og fiske etter ørret og abbor. Det siste er flott, det første er ikke flott. Jeg hater røde og hvite isopordupper!

Det finnes etter hvert så mange fine dupper på markedet at det burde være unødvendig å bruke den mest ufølsomme av de alle. OK, i den jevne sportsbutikken i Norge er som regel utvalget stusslige greier, men de fleste ordentlige fiskeutstyrsbutikker selger i alle fall noen mer anstendige dupper. Og det finnes også flere norske butikker på nett som selger dupper til mange forskjellige bruksområder.

Følgende primæregenskaper ønskes av en dupp; den skal kunne holde agnet over bunnen (selv om dette ikke alltid er tilfellet når man driver praktisk fiske), den skal markere napp tydelig, og den skal gi så lite motstand som mulig når fisken napper. I tillegg kommer sekundærfaktorer inn; slik som hvordan den oppfører seg i strømmende vann eller mye vind, og om man ønsker at duppen skal fungere som kastevekt eller ikke.

Trottingtakkel stam 31.10.2004 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Bruksmulighetene er temmelig omfattende; fra duppmeite med sild/brisling etter sjøørret, horngjel og makrell, duppmeite etter abbor og gjedde med agnfisk fra 20-400 gram, duppmeite etter karuss, laue og mort med lette dupper som kun skal holde en maggot eller et maiskorn, eller duppmeite i strømmende vann etter arter som stam, vederbuk, harr og ørret. Til og med under isfiske kan duppmeite fungere bra.

Duppmeite funker også etter røye på isen 29.03.2003 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Med det utvalget av dupper som faktisk finnes tilgjengelig kan man velge og vrake i hundretalls typer til alle disse forskjellige typene fiske og en rekke andre fiskemetoder. For eksempel bruker jeg kun lettere meitedupper når jeg fisker etter ørret med dupp. Ørreten er blant de minst forsiktige artene til å nappe, men likevel gir det en stor fordel å bruke en dupp som er tilpasset fisket.

Min favorittdupp til meite i stille vann 09.06.2005 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så legg den røde og hvite isoporduppen nederst i søppelkassa og skaff deg et sett med moderne dupper – du kommer aldri til å angre!

Siden sist

Den siste uka har det blitt 4 turer av vidt forskjellig karakter. På mandag 2. juli var jeg instruktør på fiskeskolen til NJFF Østfold. Jeg fikk noen få fisk selv også, og to av disse var bestenotering for størrelse på arten på «52-52»; på laue (31g), og på art 51 (20g).

Laue 31g 2-7-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

På natta mellom onsdag 4. og torsdag 5. juli fisket jeg og Leif etter gjørs i Akersvannet. Mer om dette kommer på en senere art.

På natta mellom fredag 6. og lørdag 7. juli prøvde jeg meg på karpe. Det ble intet, bortsett fra masse regn. Og på lørdagen testet jeg den nye elmotoren min sammen med sønnen min Jacob (5 år). Han syntes det var så moro at det ble mest båtkjøring og litt mindre fiske.

Per 7. juli har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 57 turer i ferskvann med stort og smått, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer en brutal karpefisk med et lett gjenkjennelig utseende…