Store havdønninger og tre knops drift var i ferd med å gjøre torsdagens fisketur til Fedje nokså bortkastet, men det var før de tøffeste gutta i havet dukket opp.
Selv om jeg ikke har sikre data som kan bevise dette, føler jeg meg nokså trygg på at de to mest brukte setningene blant den gjengse, norske sportsfisker er: «Det var nå godt å komme seg ut i litt frisk luft» og «Jeg fikk meg i alle fall en fin tur». Dette er nemlig standardprat hos folk som ikke får fisk, og selv om det selvsagt ofte er mye rett i begge setningene, er de likevel utrolig kjipe å måtte ytre. De levner nemlig ingen som helst tvil om at her i gården er det ikke mye fangst å skrive hjem om. Men det finnes noen få unntak.
For en skikkelig fiskeidiot er disse unntakene riktignok veldig sjeldne, men et av de åpenbarte seg altså like utenfor Hellisøy fyr vest i havet i Nordhordland torsdag ettermiddag. Min bror Torbjørn og jeg hadde lagt bak oss en time og et kvarter med kjøretid for å fiske etter stor lange utenfor Fedje, i den tro at yr.no sine spådommer om havblikk på ettermiddagen skulle være reelle. Det var de selvsagt ikke, og vi konstaterte kjapt at det var umulig å fiske fornuftig i den grove sjøen og den voldsomme driften. Derfor vendte vi skuffet nesen mot smulere farvann etter bare to nedslipp. Det var da showet begynte.
Plutselig ropte broderen at han hadde sett en stor finne ute i bølgene. Jeg tenkte umiddelbart spekkhogger, og fikk mistanken bekreftet da han pekte meg i riktig retning. En svær hval med to meter høy ryggfinne var på vei i vår retning, og jeg vendte båten for å gå den rolig i møte. Det hele ble nokså magisk. Litt lenger ute så vi det som kanskje var fem dyr av forskjellig størrelse, men den største av dem kom altså tett opptil båten vår, slik at vi fikk se den på virkelig nært hold.
Jeg har sett mye stilig og rart i sjøen opp gjennom årene, men av en eller annen grunn har spekkhoggerne unngått meg. Derfor var det utrolig moro å komme så tett på de majestetiske dyrene første gang de viste seg. Vi hadde spekkhoggere rundt oss i kanskje et kvarters tid før vi lot hvalene få fred fra skuelystne tobeinte. Det ble også noen brukbare bilder av det hele, men mest av alt var det en stor naturopplevelse. Og der og da var det faktisk helt greit at vi ikke fikk fisket fornuftig ute i havet.
PS: Vi gav oss selvsagt ikke på tap, vi er jo tross alt idioter, og brukbar fisk ble det også da vi kom litt nærmere fastlandet. Men det er en historie for et seinere tidspunkt…