I den lange rekken av idiotprosjekter en skal ha gående, har nå målrettet fiske etter breiflabb sneket seg fint inn i toppsjiktet. De første forsøkene har blitt breiflabbfrie, men ting har likevel gått over all forventning.
Alle som fisker mye trenger noe å strekke seg etter, og før et nytt år eller en ny sesong setter en seg gjerne et mål og to. Noen av disse målene er av en slik karakter at en kan gå gjennom et helt liv og enda lenger uten å oppnå dem, mens andre er mer realistiske. Vi som driver med arts- og specimenfiske vil alltid har flere mål enn for eksempel en ørret- eller laksefisker, og dette handler selvsagt om at vi har så mye mer å fiske etter enn de som bare jakter en eller noen få arter. Etter hvert som målene blir innfridd, setter vi oss også stadig nye. Tendensen er også at disse blir mer og mer hårete.
Da fiskeåret 2016 ble sparket i gang, hadde jeg som vanlig en del klare mål for de neste 365 dagene. Noen av disse var overført fra fjoråret og enda lenger tilbake, mens andre var nye. Lysing på over ti kilo, lange på over 20 kilo og ny pers på ørret har alle gått i boks når vi nå skriver tidlig august, mens det fremdeles jobbes iherdig med småflekket rødhai, piggskate på over syv kilo, blålange på over ti kilo, ny pers på spisskateog ikke minst fabeldyret skolest. Som om ikke dette skulle være plenty, fant jeg denne uken også ut at jeg skulle teste litt målrettet etter breiflabb i nærområdet. En er jo tross alt tulling og alt det der.
Breiflabben er i utgangspunktet ikke den verste fisken i verden å få til å ta et agn, en pilk eller en shad. Utfordringen handler om å treffe den noenlunde dønn i skallen. Det er ikke like enkelt, men absolutt fullt mulig. I lokalområdet mitt blir arten tatt på garn nokså hyppig, så det handler nok bare om å legge ned nok timer i de riktige områdene. Første forsøk gikk av stabelen tidlig denne uken.
Under den første turen rigget jeg relativt beskjedent, med bom og et tokroksslep rigget med 8/O-kroker og makrellsider som agn. Disse gir fra seg mye lukt, noe som er positivt. Det ble bare et par ettermiddagstimer på sjøen denne gangen, og at det ikke ble breiflabb i båten var høyst forventet. Likevel var turen nokså innholdsrik, da både lysing, hyse, flere glassvar og et lite kobbel med blekkspruter ble med opp i båten fra rundt 100 meters dyp.
Mot slutten av økten kroket jeg også noe skikkelig tungt og helt dødt. Dette harmonerer godt med oppførselen til en breiflabb på vei oppover i vannlagene, men jeg hadde liksom ikke helt troen. At det var tungt var likevel ikke så merkelig. Opp fra dypet kom nemlig en helt intakt og godt korallgrodd hagestol. Winning!
Allerede dagen etter ble det ytterligere noen ettermiddagstimer på sjøen. Denne gangen var det Magnar som inviterte meg med ut i snekken sin, og vi ble enige om å gjøre et optimistisk forsøk etter spisskate. Pers på arten er som nevnt også et av årets mål for min del. Dessuten er det et overordnet mål å få denne fantastisk kule fisken på stang på hjemmebane. Det er det nemlig ikke mange som har klart tidligere. Som en ekstra bonus er det fullt mulig å treffe på en breiflabb på de samme stedene som spisskatene liker seg, så dette her var vinn-vinn.
Vel ute på sjøen begynte vi fisket et godt stykke oppe i en bakke. Magnar kjørte et agn på bunn og en opphenger, mens jeg sendte ned skolesttakkelet med bom, slep og to halve makreller nederst. På rundt 250 meters dyp var det raskt aktivitet, men ikke noe ble hengende. Da vi en halvtime senere hadde drevet for grunt og startet oppsveivingen, var det tyngre enn det skulle hos meg. Tyngden harmonerte bra med en kilosskolest, men det var selvsagt tre svarthå.
På drift nummer to la vi oss lenger ute i bakken, og nå la også vinden seg helt. Dermed finn vi ligge mer eller mindre i ro på 430 meters dyp i nesten to timer. I løpet av denne tiden skjedde det ikke stort. Magnar fikk på en fisk, trolig en liten brosme, men denne satte seg fast i noe der nede i dypet, med det resultat at snøret til slutt røk.
Hos meg var det mer eller mindre dødt. Etter svarthåsuksessen hadde jeg kuttet ut skolesttakkelet, så det eneste jeg fisket med var bom og tokroksslep egnet med to halve makreller. Halv agnfisk er suverene agn kontra fiskesider når det kommer til fiske helt nede på bunnen. Det blir nemlig stort sett alltid hengende litt skinn og bein igjen på kroken når en fisker på denne måten, selv i områder med mye slimål og lus. Her var det ingen av delene, men til gjengjeld mye svarthå, som også kan renske unna godt med agn i løpet av nokså kort tid.
En god halvtime før vi hadde planlagt å gå til land igjen, skjedde det omsider noe i dypet. Et aggressivt hugg gikk gjennom stangen min, og en sint fisk tok tre meter med snøre fra den fristilte spolen. Dette luktet brosme. Så la fisken seg helt i ro, og da jeg løftet forsiktig, kjente jeg at det hang igjen der nede. Fisken fikk 20 sekunder på seg. Så begynte den å gå igjen, og da satte jeg kroken. Det svarte tungt i andre enden. Dette kunne bare være skate.
Veien opp fra 430 meters dyp ble lang, men udramatisk. Fisken gjorde veldig lite av seg, og grunnen til dette ble åpenbar da fisken en god stund senere brøt overflaten. Den kom nemlig med halen først, og jeg fryktet selvsagt feilkroking. Det hadde jeg heldigvis ingen grunn til å gjøre. Kroken satt perfekt i underkjeven, og alt var velstand.
Noen kjempefisk var det ikke, men med sine 5,1 kilo var det likevel ny pers, og viktigst av alt en stangfanget spisskate fra eget distrikt. Spisskatene er ikke noen sjelden art i seg selv, men i Nordhordland har det ikke blitt tatt mange eksemplarer på stang opp gjennom årene. Og i alle fall ikke under målrettet fiske. Derfor var både Magnar og jeg meget fornøyd med hele situasjonen.
Etter veiing og fotografering fikk den majestetiske skapningen svømme tilbake der den kom fra. Fang og slipp er nemlig ikke noe problem med bruskfisker, selv på store dyp. Disse mangler nemlig svømmeblære, og blir derfor ikke trykkskadet. Det er for øvrig alltid like stilig å se en skate sige rolig tilbake i sitt rette element etter fangst. Slike øyeblikk trumfer all verdens gode middager.
Jakten på breiflabben fortsetter plutselig, og både hel agnfisk, egnet pilk og shad skal selvsagt prøves i områder jeg har troen på. Innen ti år eller so regner jeg med at den sitter, men før den tid blir det om ikke annet antagelig en del kule bifangster. Det er jo også noe…