Den siste uken har det blitt tid til en skikkelig økt og en svipptur på fjorden, og resultatet har vært upåklagelig. Fjordfisket byr veldig ofte på morsomme overraskelser.
For oss som driver med arts- og specimenfiske er det alltid moro å få så mange forskjellige fiskeslag som mulig på hjemmebane. Hva det faktisk er mulig å få, begrenser seg i en del tilfeller naturlig fra landsdel til landsdel, rett og slett på grunn av de forskjellige artenes utbredelsesområder. Dette gjelder spesielt ferskvannsfisker. I Hordaland mangler vi i overkant av halvparten av de norske ferskvannsfiskene, og skal vi få disse, må vi rett og slett på reisefot, fortrinnsvis østover.
I sjøen er situasjonen en ganske annen. Vi kan riktig nok gjøre det mye enklere for oss selv å få bestemte arter ved å dra på langtur til områder som er kjent for å levere targetarten, men i teorien skal det aller meste være mulig å få i egne fjorder og hav, også. Veien fra teori til praksis kan likevel være lang, spesielt når artslistene begynner å fylles opp, og fiskene du er på jakt etter blir særere og særere.
Hva folk definerer som sin egen hjemmebane er selvsagt opp til hver enkelt. Jeg regner det meste av Hordaland og sørsiden av Sognefjorden som min, nærmere bestemt alt innenfor halvannen times kjøring fra Knarvik, i alle retninger, uten å måtte ta ferje. Det er likevel i Nordhordland jeg stort sett holder meg, og da aller helst i Osterfjordsystemet. Hovedgrunnen til dette er artsmangfoldet og ikke minst at så mange av artene jevnt over har fantastisk gjennomsnittsstørrelse her.
Osterfjordsystemet huser alt av de vanligste artene våre, men stor lyr og mye fin mellomsei peker seg ut som de fiskene folk flest nok ville vært interessert i. Fjordsystemet har også en del fin torsk og hyse på de rette stedene, men dette er på ingen måte de artene en får mest av. På litt dypere vann dominerer brosmene, og disse er jevnt over små. Fisk på en-tre kilo er regelen, selv om et og annet større unntak også slenger innom. Lange finnes det også en del av, men deres brune slektninger er i klart flertall.
For oss raringer som fisker etter de mer utradisjonelle artene, er lysing, kolmule, vassild, glassvar og blålange nokså vanlige fangster. Etter mørkets frembrudd er det ikke uvanlig å få havmus heller, og småhai er det selvsagt plenty av. Noen heldige sjeler har også lurt opp den snodige skolesten, men jeg er definitivt ikke en av disse.
Med unntak av skolest, blåkjeft og spisskate, har jeg egentlig fått alt jeg har prøvd målrettet etter i Osterfjordsystemet. Blåkjeften tas nå og da i Osterfjorden, men spisskatefangster har jeg aldri hørt om. Nå er dette to arter jeg har fått i andre fjorder i Nordhordland, så det er ikke noe jeg stresser veldig med, men det hadde utvilsomt vært moro å få de rett utenfor huset, også. Skolesten henger likevel klart høyest, og den finnes det en god bestand av i fjorden. Mine agn vil de likevel ikke ha.
En fisk jeg vet det finnes mye av i fjorden, men som jeg aldri har testet etter, er strømsilden. Dette er vassildens småvokste fetter, som ikke blir særlig mye større enn 150 gram. Strømsilden er en viktig næringskilde for mange av de større fiskene i fjorden, men den er også relativt glupsk, så dersom en tilpasser redskapen går det fint an å få den på stang. Trikset er likevel å ligge helt i ro, og det er ikke alltid like lett i en strømrik fjord.
I forrige uke fikk jeg en melding fra Magnar, som sammen med Cato hadde hatt et strålende fiske etter sei i tre-fem-kilosklassen i fjorden. Karene hadde satt ut en ile på 60-70-meters dyp, og her hadde de fylt en stamp med flott biff-sei. Ilen stod fremdeles, så han oppfordret meg til å komme meg ut. Det var en oppfordring som ikke fikk henge veldig lenge i luften.
Seien er moro nok i seg selv, men for oss som ikke er helt riktig skrudd sammen var mageinnholdet til fisken vel så spennende. De var nemlig full av laksesild, en art det ikke eksisterer noen norgesrekord på, og som trolig aldri tidligere er tatt på stang i Norge. Når det så byr seg en mulighet for å fiske fra oppankret båt rett ned i et område der det tydeligvis finnes mengder av disse, da må en bare slå til.
Etter å ha kikket litt på sjøkartet, hadde jeg også stor tro på at dette kunne være en plass for å lure opp en strømsild eller to. Dette er selvsagt vanskelig dersom det står en stim med glupsk sei mellom bunnen og båten, men jeg tenkte nå å gi det et forsøk. Geir, som uten tvil er den fiskeren i Norge som har fått flest forskjellige arter innenfor Hordalands fylkesgrenser (91), var ikke vanskelig å få med seg på jakt etter blanke småfisker, og allerede dagen etter var vi i gang.
Cato landet en liten piggskate på stedet et par dager i forveien, så vi kjørte ut hver vår stang med litt større agn på bunnen fra starten av. Geir sendte straks ned sin hjemmelagde hekle med #32-kroker på jakt etter laksesild, mens jeg prøvde meg på litt jigging etter seien. Denne var helt fraværende, så jeg gikk over til den opprinnelige planene: #14-Sabiki med små makrellbiter etter strømsild.
Det tok ca. 20 sekunder fra jeg traff bunnen til jeg hadde fast fisk. Dette var ikke overraskende en sypike. Like etter hugg det igjen, og selv om fisken falt av i overflaten, var det ingen som helst tvil om hvilken art det var. Visst var det strømsild her, og den var mye større enn de jeg har fått på isen i Nord-Trøndelag tidligere. Her var det bare å få redskapen ned igjen i en fart.
Et par minutter senere var dagens første strømsild i båten. Den var veldig liten, men det var likevel en ny art fra egen hjemmebane. Det betyr mye. Den neste timen ble fiskene også gradvis større. Persen på 51 gram ble slått allerede på fisk nummer to. Grammene krøp også stadig oppover, fra 60+ til 70+ til 90+ og så til slutt over de magiske 100, nærmere bestemt 105,15. Det er en mer enn brukbar strømsildpers, og den er altså fra egen fjord i tillegg.
Laksesild-prosjektet til Geir gikk heller dårlig, og etter hvert gikk også han over til #14-Sabiki og små agn. Dette resulterte etter mye om og men i to strømsild på han, også. Begge var over gammel pers, og den største endte på 94,6 gram. Slikt blir det god stemning av.
Dagen var for øvrig preget av veldig mye aktivitet, og vi endte til slutt opp med åtte strømsild, rundt 30 sypiker, mer enn 20 knurr, et knippe lusuer, en håndfull makrell, et par lyrer, en brosme og en lange. Langen, som bare manglet noen hekto på å bikke syv kilo, tok på stangen jeg hadde satt ut etter skate tidlig på dagen. Geir mistet på sin side en fisk etter et par sekunder på sitt bunnagn. Dette kan veldig fort ha vært en skate, men det får vi aldri vite helt sikkert.
Det som derimot er sikkert er at tåken kom sigende midt på dagen, og den la seg som en tjukk grøt rundt oss. Da vi måtte gi oss for dagen hadde vi fem meter sikt, og midt ute på fjorden er det nokså meningsløst. Som en direkte konsekvens av forholdene ble turen inn til båthavnen 20 minutter lengre enn vanlig, og gikk i rolig tempo tett i land. Dette gikk uproblematisk, men navigering under slike forhold er utvilsomt en stor utfordring når en ikke har god elektronikk om bord.
Da vi fortøyde båten for dagen, oppdaget jeg at det var en sjakkel som hadde tatt kvelden. Denne var jeg nede for å skifte ut på ettermiddagen neste dag. Som alltid hadde jeg også med meg en stang, og håpet var å kanskje kunne lure opp en brukende glassvar rett utenfor båthavnen. Et halvt minutt etter at loddet traff bunnen, hugg det tungt. Jeg gjorde tilslag, og 6-12-Kenzakien slo knute på seg. Her var det noe langt større enn en glassvar på gang.
På den lette utrustningen ble kampen seig, men til slutt måtte en flott fjordlange kapitulere. Jeg var 100 prosent sikker på at den ryggbreie og feite fisken var over ti kilo, selv om den var nokså kort, og vel i land en liten halvtimes tid senere stoppet da også vekten på 11 240 gram. Dette er ti kilo lettere enn persen, men det er likevel den tyngste fisken jeg noen gang har fått i Osterfjordsystemet. Det er også noe å ta med seg.
Jeg var egentlig mer enn happy, men tok likevel et par driv til. På det første av disse hugg det på ny, og også denne gangen var det en sprek fisk i andre enden. Ikke like sprek riktignok, men en finfin sei på rett over tre kilo ble også med til land, igjen. Det er lov å være effektiv av og til.
Mange tenker at en må ut i havgapet, eller aller helst på storhavet, for å få fine fangster i sjøen, men dette stemmer ikke i det hele tatt, Ofte er de mange fjordene våre, dype som grunne, langt mer spennende. Gi det et forsøk du også om du får muligheten. Det er absolutt verdt det.