For oss som liker variert fiske, er høst på Vestlandet synonymt med havålfiske. Årets sesongstart bød på både dramatikk og fast fisk.
Siden den siste uken i august har all ledig fisketid gått med til størjemerkingsprosjektet til Havforskningsinstituttet, men nå har prosjektet vært inneblåst i en lengre periode, og da åpnet det seg en mulighet for en tur etter havålen.
Ronny og jeg gjorde et slags forsøk etter havets anaconda allerede i sommer, men det var egentlig mest for å komme i gang med det tunge kystmeiteutstyret, igjen. Det er nemlig høsten som er havåltid her hos oss, og søndag kveld lå alt til rette for å hilse på årets første slanger.
Magnar og jeg reiste utover i havgapet litt før klokken åtte, og vi hadde de første agnene i sjøen før ni. Mørket var da i ferd med å senke seg for alvor, og til tross for at det blåste godt, var forholdene helt greie for nattlig havålfiske med surfutstyr.
Det gikk ikke mange minuttene fra Magnar sitt første agn landet på bunnen, til det begynte å tikke i snellen hans. Tilslaget ble satt, og det svarte blytungt i andre enden. I tre-fire sekunder stod Salinaen i full fleks, og Magnar ymtet rolig frempå at dette var en skikkelig fisk. Så smalt det høyt, og to tredjedeler av stangen, som for øvrig er Cato sin, forsvant nedover svaberget. Redskapen gav rett og slett etter for presset.
Nå var gode råd dyre, og dyrere skulle de bli. Jeg fikk tak i restene av stangen før den forsvant i dypet, og mens jeg holdt fremdelen i en så naturlig vinkel som mulig, prøvde Magnar å sveive. Det funket i to sekunder, helt til ålen bestemte seg for å gå. I kampens hete hadde nemlig snøret surret seg rundt sveiven på snellen, og da fisken satte fart der nede, røk det helt inne ved fingrene til Magnar.
Til alt hell ble et par meter snøre liggende i taren foran meg etter bruddet, og etter litt kjapp vassing til støvlekantene, hadde jeg enden av snøret i hendene. Normalt sett vil oddsen for å berge fisken vært nokså gode i en slik situasjon. Dette er derimot ikke tilfellet når det er en stor og sint havål i andre enden. Disse dyrene er det nemlig latterlige krefter i, og dette, i kombinasjon med braid mot bare hender, er en dårlig plan.
De neste minuttene ble seige, men litt etter litt fikk vi fisken oppover i vannlagene, hele tiden med braiden filende mot taren som vokser nedover svaberget. Vi tok meter for meter med høye skuldre, men til slutt kom monofortommen til syne, og da følte vi at vi hadde kontroll. Så fikk vi øye på fisken, og innså at den var svær. Skikkelig svær. Heldigvis oppførte den seg pent i landingsfasen, og snart lå den i håvnettet.
Magnar, som hadde dobbel barnedåp og bursdag denne søndagen, stod igjen med knekt stang og 70 meter snøre i manko. Til gjengjeld kunne han konstatere soleklar ny pers på havål. Fisken, som var 174 centimeter lang, trakk nemlig nålen til meget pene 16,48 kilo. Det er nok en av de aller største havålene som noen gang er tatt på stang i Nordhordland.
At Magnar var en stang i manko la ingen demper på det videre fisket, men det ble to stenger på meg og en på han resten av kvelden. Til tross for dette fornektet han seg ikke, og bare en halvtimes tid senere kroket han nok en havål. Denne var mindre, men likevel en fantastisk kul skapning. Vekten stoppet på 4,8 kilo.
Den neste timen skjedde det lite, men så runnet det hos meg også, og nok en gang var det havål på gang. Denne var skikkelig sprek, og jeg var sikker på at det var en fisk på åtte-ni kilo. Litt overraskende var den bare 6,1, men årets første var det likevel, og slikt tar en selvsagt med seg.
Vi fisket bare til litt over midnatt, da både Magnar og jeg hadde tidlige morgener foran oss, men ytterligere tre fisker havnet likevel på land. Samtlige tok mine agn. Først ut var en lyr på rundt halvannen kilo med alvorlige tannmerker langs begge sidene. Like etter fulgte en liten lange, før nok en havål fikk æren av å avslutte ballet. Vekten stoppet på 4,9 kilo, og fire havål på en tur er ikke til å skimse av.
Været stopper mesteparten av det resterende størjemerkingsprosjektet, som avsluttes 30. september, men det blir et siste forsøk i ettermiddag. Uavhengig av dette er planen å få til en del havålfiske fremover, blant annet med videokamera på slep. Håpet er å bikke 20-tallet lokalt, noe som bør være fullt mulig. Stay tuned for more happiness…