Hold skorva. Ta rulla. Rulla. RULLA. Helvetes bygutt. Rulla, den firkanta saken med tau rundt. Den ja. Fette, du ser da at det er rulla. Søringpakk.
Av: Lars Berg Holtan, Meiteforeningen Meitas
Jeg var nord, altfor langt nord. Ikke noe bomull under armene, ikke noe kaffibarer og DVD. Ikke noe internett, det stopper på sentralen i Tromsø. Knapt nok dekning på telefonen og et tekst-TV som blar seg gjennom samfulle 899 sider før den hopper fra side 203 til 204. Sørpå ville ikke det skjedd. Sørpå har vi opptil flere G’er på telefonen. Vi har internett og datamaskin og vi har mat i butikken. I nord må man fange maten sjøl.
Kapteinen tok meg vel i mot på flyplassen med klemmer og eim av manneparfyme. Kaptein Trivelig. Så gikk turen innom en frik som hadde rare fisker i et akvarium og enda rarere ingredienser i gryta. Indisk kalte han det. Kanskje passa det da håret hans var lengre og skjegget mørkere, nå var det bare rart. Han er over toppen sa Kapteinen i bilen hjemover. Jeg nikka. Over toppen, gjentok Kapteinen og kasta et blikk i speilet. Jeg pusta på ruta og tegna en skabbrev i dogget. Kapteinen smilte og ga tommel opp. Vi kjørte hjem uten å si noe mer.
De fremmede indiske krydderiene dansa i magen der vi stampa oss mot fiskefeltet. Vi skulle både trekke og sette bruk, et hardt fysisk arbeid som i generasjoner har gjort gutter til menn og kvinner til enker. Havet gir og havet tar. Kapteinen satt rolig og patta på en kald øl, nevene hans var digre og trælete. Mine var små med såre fingertupper etter for mye knatring på et fylkeskommunalt tastatur. Så var vi framme. Kapteinen spratt opp fra setet, kyla nedpå resten av ølen og begynte å brøle.
Hold skorva. Ta rulla. Rulla. RULLA. Helvetes bygutt. Rulla, den firkanta saken med tau rundt. Den ja. Fette, du ser da at det er rulla. Søringpakk. Så drar du inn skroka. SKROKA! Pass nå på, pass på. Finn kveilen, men ikke hekt på skorva helt ennå. Skorva skal på til slutt. Fette. Pass rulla for helvete. Og hold fast tampen. Gjør fast. Fram med hekta, den der ja. Pass nå rulla da søringfaan. Her kommer det fisk, fram med bakka men fløtt nå unna skrobben først. Fløtt skrobben sier jeg. Og rulla. Og skorva. Følg med. Hvor er skroka? Jeg må ha skroka. Kast nå småtorsken til helvete. Finn rulla.
Kaptein Satan var i sitt ess. Fisken blei halt over rekka, kniven gikk som en mitraljøse og blodet spruta. Mer øl blei spylt ned i det frådende gapet til den blodtørstige kapteinen. Jeg mista rulla, fikk kjeft. Mista ikke rulla, fikk kjeft likevel. Kapteinen, fisken, blodet, det urolige havet. Jeg gjødsla havet med indisk. Kapteinen lo så tårene trilla. Hogg kniven i en rødspette og fileterte den med venstrehanda mens han kylte nedpå nok en øl med høyra. Sløyde torsk mens han pissa. Kapteinen regjerte skuta, jeg prøvde å henge på. Klarte det ikke. Kapteinen ulte mot midnattssola. Vi dro hjem.
Dagen etter var det en redusert Kaptein som satt i gyngestolen og drakk kaffi. Kaptein Smaløyd med bustete hår og cap’en på snei. Han var krokrygga i dag. Men frysa var full av fisk, det var det viktigste. En full fryser trumfer alt, en full fryser er eneste sikkerhet i dårlige tider.
Friken kom innom på middag, trivelig fyr selv om historiene er langtekkelige og poengløse. Kapteinen smilte. Friken også. Faan så like de er tenkte jeg. Det samme litt matte draget i ansiktet. Smilet som skjuler et ubehag. Øynene som prøver å si at dette er livet; fangstinga, naturen, midnattssola og ensomheten, men som egentlig er lei. Som lengter etter internett og velfungerende tekst-TV. Mat i butikken. Varmt vann i springen. Hav som kan bades i. Solgangsbris. T-skjortevær. Folk.
Kapteinen og friken reiste seg synkront og rusla ut på terrassen med hver sin kaffikopp og en halvfull svartkjele. Drakk kaffi mens de diskuterte laksefluer, kveitebett, torskeinnsig og småflyndre. Den ene mer kroka i ryggen enn den andre. Fangstlivets svøpe. Fri, men aldri fri. Alltid på jakt, aldri hvile. Frysa må fylles før mørket kommer. Evig jag.
Jeg sto og så ut på de to mens jeg rydda av bordet. Faan så like de er. Hørte de rope i kor at de rusla ned i elva for å se om det gikk noe laks. Jeg henta svartkjelen og tømte den i vasken. To skabbrever tegna seg i gruten. Jeg gikk ut på terrassen og så de to på vei mot det lille høydedraget ved elva, friken først og Kapteinen etter. Så forsvant de begge to. Over toppen.
Lars Berg Holtan er president i Meiteforeningen Meitas, og det var her historien først ble postet. Har du en god fiskehistorie på lager? Ikke nøl med å dele den med oss. Tekst og bilder kan sendes til endre@hooked.no.