10. februar 2015:
Da det plutselig ble et lite opphold i den ukelange regnbyen tirsdag formiddag, bestemte jeg meg for å ta med meg en bok og en fiskestang for å kombinere litt jobb og kos.
Jeg har de siste dagene lest Lars Lenth sin nye roman, «Brødrene Vega», for å skrive en anmeldelse av denne. Tirsdag formiddag satt jeg og leste da jeg plutselig så noe underlig på himmelen. Det var solen! I februar? I Knarvik? Dette var merkelig, så jeg sjekket Yr. Nettsiden kunne melde om at det faktisk skulle være litt sol og opplett i nesten to timer fremover, så da gjorde jeg det eneste fornuftige. En stang, noen takler, varme klær og «Brødrene Vega» ble lesset i bilen, og jeg la kursen mot en sørvendt vik med sandbunn.
På veien stoppet jeg og kjøpte noen reker og blåskjell, slik at jeg i alle fall kunne ha agn i sjøen mens jeg satt og leste i det som kanskje kom til å bli noen etterlengtede solstråler. Håpet var å lure en tidlig og kanskje rognstinn lomre til hugg, men jeg hadde ikke helt troen. En liten måned frem i tid kanskje, men ikke så tidlig i februar som dette. Vi har for all del fått de på denne tiden tidligere, men det er helst fra flyebrygger. Kystmeitet lomre i Nordhordland i februar er langt mer sjeldent. Siden fisket egentlig var underordnet, tok jeg likevel ikke de dårlige oddsene så tungt. Jeg skulle jo først og fremst lese.
Vel fremme i viken, oppdaget jeg at jeg hadde tatt med meg feil søkkeboks. Å kaste 150-200-gramssøkker med 2-15-gramsstangen var uaktuelt, så jeg måtte improvisere. En avlang stein med en senebit rundt fikk gjøre nytten, og snart seilte to Owner-kroker i størrelse 8, egnet med reke og blåskjell, ut mot 12-metersmerket midt i viken. Steinen fant hvile på bunnen, og etter oppstramming og justering av baitrunner-funksjonen, satte jeg meg til rette med boken til Lars Lenth.
En liten halvtime gikk uten at noe skjedde. Solen så jeg ingenting til, men det var i alle fall nokså opplett, og jeg fikk lese 50 sider uforstyrret. Så kom runnet. Det var ikke noe klassisk flyndrerun, men noen hissige knepp, etterfulgt av en jevn og fin knarrlyd. Her var det utvilsomt noe på gang, men det luktet veldig torsk av hele situasjonen.
Jeg la uansett fra meg boken, løftet stangen og gav et solid tilslag. Dette ble møtt av tyngde i motsatt ende, og det kjentes faktisk nokså flatt ut. Det er tatt rødspette på i alle fall halvannen kilo her tidligere, samt lomre på kiloen, så jeg var egentlig litt optimistisk. Snart kom da også et meget pent eksemplar av sistnevnte sigende, og jeg kunne uproblematisk lande det som måtte være ny pers på arten for min del.
Vekten stoppet på 900 blanke gram, og jeg fikk mine antagelser bekreftet. Dette var virkelig en positiv overraskelse, og slikt liker vi. Lomre liker vi også, så fisken ble med hjem til middag. Da jeg satte meg ned igjen for å lese videre, var det forresten slutt på regnpausen. Dermed var det bare å pakke sammen og fortsette lesingen hjemme. En kort, men effektiv økt, og på slike er det ekstra moro når det klaffer.
Lomren endte for øvrig som fileter, steikt i smør på panne og servert med gresskarrisotto, gulrot, hodekål og purre. Lynkjapt, og rasende godt.
Hva Lars Lenth og «Brødrene Vega» angår, leste boken i praksis seg selv, og jeg lot meg absolutt underholde. Full bokanmeldelse finner du her.