18. januar 2015:
Enkelte fiskeprosjekter får mer eller mindre alltid et resultat som er gitt på forhånd. Dette henger selvsagt sammen med forventninger, men også med forutsetninger og erfaring. Fisker en for eksempel i et vann med småfalne tusenbrødre så langt øyet kan se, regner en ikke med å få noe annet enn disse. Dette er forventningene våre, og ofte også erfaringene. Overraskelsen og gleden blir derimot desto større den dagen mønsteret faktisk blir brutt, og en trekilos fiskespiser forveksler agnet ditt med en av de nevnte tusenbrødrene. Dette er også en av de tingene som gjør hobbyen vår så utrolig spennende og fascinerende.
I sjøen er ting litt annerledes. Dette henger sammen med at en faktisk aldri vet med sikkerhet hva som kan dukke opp når en fisker i saltvann, spesielt under agnfiske. Likevel kan problemstillingen overføres, særlig på vintertid, og særlig når en er på jakt etter litt spesielle arter. Derfor var det ingen stor overraskelse at fisketuren søndag kveld ble akkurat slik den ble. Vi var som vanlig på jakt etter småflekket rødhai i Sognefjorden, på en plass der arten har dukket opp fem-seks ganger de siste 12-15 månedene. Det høres kanskje lite ut, men med tanke på hvor få som faktisk fisker her, er det faktisk en nokså god statistikk.
Overraskelsen denne kvelden skjedde dessverre på land og ikke under vann. Da Torbjørn, Ojan og jeg ankom platået denne søndagskvelden, hhadde det nemlig blitt arbeidet flittig siden forrige tur innover. Fiskeplassen var i praksis forvandlet til en steinrøys, og stemningen var laber. Men når en har kjørt åtte mil for å fiske, kan en ikke la seg stoppe av slikt. Derfor rigget vi stenger med makrellagn, plasserte podene i uren og sendte agnene til sjøs. Det var ikke helt ideelt, men det gikk greit. Og dermed var ventingen i gang.
For å komme litt tilbake til det som ble skrevet innledningsvis, er Sognefjorden vinterstid en typisk forutsigbar plass. Spesielt når en fisker med små agn på 20-30 meters dyp. Et klassisk rødhai-pass inneholder en god del småhyser, masse hvitting, noen sypiker, en torsk, gjerne en sandflyndre eller to og innimellom en annen liten hai, nemlig hågjelen. Rødhaien er stort sett ikke til stedet, og fisket kan sånn sett være nokså frustrerende. På den annen side er det langt mer moro med konstant action på stengene, enn det er å blanke fullstendig.
Søndagen ble dessverre akkurat som forventet. Jeg fikk fisk med det samme, men det var ingen overraskelse at det var en liten hyse. Det var heller ingen overraskelse at denne fikk følge av fire artsfrender i løpet av kveldspasset. De obligatoriske hvittingene var også til stedet, og både Torbjørn og jeg heiste opp en god del av arten. Noen sypiker fikk vi også, men de gode hairunnene uteble. Borte på høyreflanken forble Ojan fiskeløs.
Etter to timer med mye action, roet ting seg etter toppflo. Nappene ble sjeldnere, men en og annen hvitting så likevel tørt land de neste par timene. Også Ojan dro opp et eksemplar av arten, og unngikk sånn sett å blanke. Så vidt. Med fire minusgrader, stjerneklart og havblikk, ble det en fin kveld ved sjøen. Men fisket tok liksom ikke helt av. Det som er kult på denne plassen er likevel det uforutsette, og vi har blitt overrasket av både kveite, piggskate, glassvar og stor havål her. Disse overraskelsene uteble derimot denne søndagen.
Da det begynte å gå seg mot et nytt døgn, bestemte vi oss for å pakke sammen. Avgjørelsen var ikke mer enn så vidt fattet før det runnet litt mer interessant hos Torbjørn. Fisken ble kroket, og tyngden indikerte noe annet enn hvitting og småhyse. Kunne det være sorten? Neida, selvsagt var det ikke det. Opp kom en rognstinn torsk i perfekt middagsstørrelse, og det var nettopp middag den også endte som.
På neste stang Torbjørn sveivde opp var det også fisk, og denne gangen var det en sandflyndre som hadde funnet makrellstrimmelen hans. Nå var kvelden for alvor i ferd med å bli et tekstbokeksempel på en vintertur i Sognefjorden. Vi manglet bare hågjelen. Så da det runnet på den siste stangen jeg hadde ute, mens jeg holdt på å pakke ned de andre to, var ikke oddsen spesielt høy på at det hang en hågjel i andre enden.
Og bookemakerne fikk rett. Kveldens siste fisk ble en hågjel, type veldig liten, og dermed var også seiersrekken komplett. Vi kunne ikke fått en mer forventet vinterøkt i Sognefjorden enn denne om vi så hadde gått inn for det.
Men slik er det av og til. Hadde det bare vært å hente all den fisken en har lyst på, hadde det jo ikke vært noe moro. Følelsen av å ha lykkes er nemlig mye større når en kan tenke tilbake på alle de lange og kalde timene en har brukt for å nå målet sitt. I alle fall er det slike ting folk som ikke får fisk fabler om. Next time…