Diskusjoner rundt temaet forvaltning, fang og slipp, kvoter blir diskutert opp og ned i mente i de fleste sportsfiskemiljøre. og brukeren «Lord Flasheart» (Steinar Moen) på fiskersiden har noen gode argumenter og spørsmål vedrørende trolling i Mjøsa. Nedenfor kan dere lese innlegget i sin helhet.
Trollere generelt får bank i den overskriften der, men jeg skal nå snevre inn litt. Grunnen til at en skriver dette kommer fra noen minutters erfaring fra «min» sjø Mjøsa.
Det har i mange år vært snakk om trusselen mot Hunderørreten, det har kommet flere forskningsrapporter om status presens osv osv. Men hva har egentlig skjedd på tross av alle advarslene?
I mine øyne har det skjedd lite. Trusselen er fortsatt tilstedeværende og det bør blinke noen lys for noen og enhver da det meg bekjent ikke har blitt tatt en Hunder på over 11kg siden 90 tallet.
Det settes årlig ut flere titusenvis av fisk, og det er en god bestand av vill fisk i fjorden også. HVORFOR blir ingen av de 11 kg, hvorfor ser vi ikke 12 tallet, 13, 14 eller 18kgs tallet for den saks skyld, da en ikke kan skylde på næringsgrunnlaget.
Har trollerne noe av skylden? Mitt svar her er et rungende ja. Det skrives mye om at en setter tilbake fisk med fettfinne og enkelte påberoper sådan å sette tilbake all fisk utenom konkurransene. Dem om det, jeg er ikke like sikker på det her (noen vet jeg er flinke), men det store flertall av «profilerte og ivrige» trollere banker ihjæl fisk som ville fått en Gestapo offiser til å få mindreverdighetskomplekser.
Hunderørret og ørret i Mjøsa generelt kan klassifiseres som A og B fisk, hvor A fisken er villfisk, altså fisk med fettfinne og som vokst opp i elva og ikke blitt feita opp i et kar.
Uten settefisken hadde vi nok hatt en mindre mengde å fiske på, men dette kommer jeg tilbake til.
Trolling eller dreggesesongen på Mjøsa starter den 1. mai og varer ut august, så er det fredning i september før fisket starter opp igjen i oktober og varer ut året. Furnesfjorden er trolling/dregge stengt fra 1. september og ut april.
Det er mange som bruker Mjøsa som rekreasjon og fisker, hvilket en må se på som positivt. Det arrangeres også fiskekonkurranser så og si hver eneste helg fra sesongstart og ut oktober mnd. Det er ikke alle disse konkurransene som samler like mange båter, men fellesnevneren for alle konkurransene er: DREP mest ørret og drep mest STOR ørret, da får du fine premier. Og det må sies at premiebordene på fiskekonkurranser på Mjøsa savner nok sidestykke i Norsk, ja jeg vil si skandinavisk målestokk. (TMB er et unntak her).
Det er her jeg stiller meg et av spørsmålstegnene vedrørende vår moral, MÅ det være slik at en MÅ drepe fisken for at en skal kunne registrere fisk i slike konkurranser? Hva gjør andre sportsfiskere når de konkurrerer? Er det slik at fisken må drepes under konkurransene på Mjøsa for at diverse sponsorer skal kunne bruke fiskeslakt i markedsførings øyemed?
Kan ikke bilde av en levende fisk som registreres med f.eks lengde og bukmål kunne telles og brukes til sponsorers publisering av sine produkter?
Ønsker vi å se slike bilder?
Eller vil vi se slike bilder?
En annen faktor som nok spiller en større rolle for Hunderørretens tilbakegang er at den rett og slett ikke har vann å formere seg i. Dette kan en selv se ved å ta seg en tur opp til Hunderfossen senhøstes eller vinterstid, videre er det ikke en fisketrapp der som fremmer stor oppgang av fisk. Mesteparten av den virkelig store fisken står på nedsiden av demningen og graver groper over hverandre. Dermed får færre rogn muligheten til å utvikle seg til stor og flott hunderørret. Det har skjedd litt de siste årene med at Opplandskraft har gått med på å la noen flere liter vann renne, men en må finne en løsning som gjør at fisken kommer seg forbi demningen og opp til gode gytestrekker lenger opp i elva. Samt at den må kunne komme seg ned igjen uten å bli knust i turbiner eller ikke kommer seg ut til Mjøsa igjen før vårflommen kommer.
Her vet jeg det jobbes seriøst fra flere aktører og flere ideer er kommet frem, men det er fortsatt ikke like godt som før utbyggingen i 63.
En tredje faktor er garnfiske, dette må også reduseres. Kan garnfiske erstattes med storruser slik at villfisk kan slippes tilbake i fjorden også ved denne type fiske. Meg bekjent er dette vanskelig å få til med garnfanget fisk, i allefall om en vil ha et godt resultat.
Elvefiskerne, hvor mye fisk de tar aner jeg ikke, men jeg vil tro at det å stå å kaste sluker, fluer etc etc ut i «mæra» nedenfor Hunderfossen fører til at en del 5-6-7-8kgs fisk må bøte med livet.
Her har jeg ikke like stor innsikt som på trollingfiske på Mjøsa, men jeg vil tro det kakkes med stor iver der oppe også.
Hvorfor er det trollerne som har dårlig moral og hvorfor skal vi «lide» med at vi endrer på konkurransereglene, at vi kjører en knallhard linje på at vi (og ikke fylkesmann) f.eks freder all villfisk over 60cm?
Det skal selvfølgelig ikke bli slik at en ikke skal få ta med seg fisk opp fra fjorden, men trenger vi virkelig de store villfiskene? Jeg mener nei, en får såpass med fin settefisk at det burde holde til hver enkelts fryser, og de færreste av oss fisker vel for matens skyld?
Jeg er ingen engel selv heller har drept villfisk over 4kg mange ganger, men vil fra i år kjøre en fullstendig 100% utsettelse av villfisk. Det er mange som gir inntrykk av at de er enige og det er bra, men dette må også gjelde i konkurranser, ikke bare mellom konkurransene. Settefisken eller B fisken må en bare ta, men jo flere store fisker som kommer seg tilbake i elva jo flere vil med tiden få gytt. Setter trollerne igang, for NOEN må starte det her tror jeg det vil være vanskeligere for kraftselskaper og holde vannet tilbake, og vi krever ikke 100.000m3/s, men såpass med vann at fisk kan gyte nedenfor demningen uten å måtte grave over hverandres gytegroper, nok vannføring over islukene som de fiskene som faktisk går trappa kan slippe seg ned uten å moses i turbiner eller mot steiner nedenfor samt en løsning som gjør at flere fisker kommer seg forbi demningen og til gyteplassene lenger oppe. Hvis så skjer tror jeg at det vil være en mulighet for at en igjen vil se virkelig diger hunderørret. Kanskje Robert Torps rekord en dag da blir slått.
Kraabøl om fisketrappa
Ved at noen setter igang iverksettes det en prosess og denne er til hunderørretens beste, det er et stor uttak av ørret i Mjøsa, grådigheten må ned, vannstanden i Lågen må opp og en overgang fra garn til storruse fiske vil være det som kan få hunderørreten tilbake til der den var, som verdens største ørretstamme.
På slutten av 60 tallet ble Opplandkraft tvunget til å sette et gitt antall fisk ut i sjøen for å bøte for de skader som demningen på Hunderfossen gjorde, disse utsettningene må kanskje ta æren for at hunderørreten kom seg gjennom de sure 70 og 80 åra inntill operasjon Mjøsørret ble satt i gang. Men den kan på den samme side være årsaken til at vi nå har mindre størrelse på fisken som fanges i sjøen vår. Den hunderørreten som ble tatt i 81 var en hunnfisk på 90cm og bukmål på 66, denne veide 15.3 kg. FOR en fisk! Jeg forstår at en tar en slik fisk, men jeg forstår ikke de som tar 2-3-4-5 villfisk over 5kg på et år. Og jeg forstår enda mindre de som gjør det år på år. Jeg kunne sikkert sagt mere om utsettingen av fisk oppe ved Lillehammer eller nede ved Feiring, men det kan folk som vet mer om det enn meg uttale seg om. De kan også uttale seg litt mere utfyllende om endringen av hunderørreten størrelse fra før 1963 og frem til i dag.
Det er vi trollere som tilbringer mest tid på sjøen og det er vi som tar flest fisk, vi må ta oss sammen og tenke litt lenger enn nesetippen. Gjeddefiskerne klarer det, der er det blitt nesten skamfullt å ta livet av en fisk på over 100cm er den over 130 skal det svært gode grunner for at du ikke skal havne som gjeddeagn selv. Det finnes utstyr til å avkroke fisk, de fleste har mobiltelefoner og kameraer så en får dokumentert fangsten sin, ved gode målinger av trofefisken bukmål, film, bilde, lengde osv kan en tilnærmet kopi fortsatt kunne ende på veggen hjemme, mens den fisken som var modell for din veggpryd koser seg i elva og lar sine gode gener føres videre. Vi har utstyret, vi kan tilegne oss kunnskapen, men har vi viljen?
Tekst/bilder: Steinar Moen / Morten Kraabøl