Begynnelsen av februar har bydd på flere fisketurer der agnet til en forandring har blitt igjen hjemme, og små sabiki-hekler og lette pilker har utgjort utrustningen.
De som har fulgt denne spalten en stund har sikkert fått med seg at jeg vanligvis fisker med naturlig agn når jeg er ute med stengene, men det er altså ikke slik at dette er oppskriften hver eneste gang. Når gytetorsken trekker inn i fjordene, tyr jeg ofte til pilken. Alternativt fisker jeg agn på stedet. Da er det stort sett sild som er å foretrekke, da det vanligvis er de lokale sildestimene ferdatorsken følger etter når den først bestemmer seg for å spise. Dette er det for øvrig slett ikke selvsagt at den gjør. Videreføring av genene har en soleklar førsteprioritet nå på seinvinteren.
For oss er det tradisjon å fiske etter ferdatorsk i februar/mars. Dette har min far gjort siden han var liten, og jeg hengte meg på for godt over 20 år siden. Det er sjelden store fangster å berette om, men en del fin fisk i størrelsesorden 3-6 kilo pleier å dukke opp. Opphavet pilker stort sett med Stingsilda på 60 gram, slik han har gjort det i alle år, mens jeg foretrekker å leite opp sildestimer, fiske sild med små sabiki-hekler og bruke hel agnfisk rigget på et jigghode. Filmer som viser disse teknikkene finnes for øvrig på Hooked sin Facebook-side.
De første dagene i februar har vi altså vært ute et par turer. På den første var min far med, men resultatet ble så som så. Trosken var ikke i dytten, og det ble med fire-fem stykker hele dagen, der bare en trekilosfisk var verdt å beholde. Etter alt å dømme er det fremdeles litt tidlig for ferdafisken her på våre kanter, selv om rapporter fra noen slektninger tyder på at det er torsk bare en treffer bettet. Det skal uansett være mest hannfisker, og da disse normalt sett kommer innover først, går det antagelig en uke eller to til før de rognstinne hunnfiskene melder sin ankomst.
Under den første fisketuren prøvde jeg en del slepp etter silden, men det ble med ett eneste eksemplar denne gangen. Til gjengjeld dukket det opp plenty sypiker, småhvitting og faktisk også en øyepål på micro-sabikien. Dette er bare den andre øyepålen jeg har fått lokalt, så det var litt kult. Ny pers var den også, med sine 63,09 gram.
Utenom meg er det nok bare Jan som leiter etter sildestimer i denne fjordarmen. Forrige uke traff han godt med jakten sin, og landet en håndfull svære og gyteklare sild, med en fisk på godt over halvkiloen på topp. Det var noen slike jeg hadde et håp om å treffe på da jeg reiste opp igjen noen dager senere, og jeg fant antagelig rett stim, også. Det ble i alle fall en liten pose med sild, med en fin fisk på 403,27 gram på topp. Dette er ny pers på arten, og slikt tar vi selvsagt med oss.
Utenom silden ble det ytterligere et par småtorsker, en liten sei, noen sypiker, en sandflyndre, en firekilos lange og ikke mindre enn fem øyepål, inkludert nok en pers på 70,1 gram.
Jeg har nå fått øyepål på tre forskjellige steder lokalt i løpet av 2017, etter aldri tidligere å ha funnet den. Dette handler selvsagt en del om at jeg har fisket for stort, men øyepålen er heller ikke en fisk det går tretten av på dusinet i Nordhordland. Noe å bli mett av er den ikke, men som agn er den helt strålende.
Hva ferdatorsken angår, venter vi nok en uke eller to før vi prøver igjen. Hvis det ikke kommer rapporter om et massivt innsig, da. Dagene blir nå lengre og lengre, og siden værvarselet for all overskuelig fremtid er så bra som det er mulig å håpe på i februar, blir det garantert en del fisking i tiden som kommer. Følg gjerne med videre…